Ingen vei ut

Første eksamen er gjennomført for dette semesteret, men det gikk nok absolutt ikke veien denne gangen. Det er jo gjerne sånn at jo dårligere forberedt man er, jo større sjanse er det for uflaks med oppgaver... og jeg hadde kjempeuflaks. Både med form og oppgaver, for så vidt. Jeg har vært gjennom alt av pensum, og jeg har brukt mye tid... men jeg har ikke lest effektivt. Jeg har slitt med å få med meg hva jeg har lest, og det er grenser for hvor mye man rekker å repetere. Så jeg tok en sjanse på det jeg tenkte var hovedlinjene i faget.... og bommet. Vi fikk oppgaver som utgjorde mindre enn 100 sider av pensum. Fillern. Selvtilliten fikk en god knekk, og jeg har betalt i dyre dommer for å utfordre formen så innmari ved å være det gjennom hele eksamen. Jeg var så sliten og ufokusert, at jeg slet med å holde fokus fra starten av enkelte setninger til slutten, og løste oppgavene om mulig enda dårligere enn det jeg tror jeg har kapasitet til.... Patetisk. 

Men tiden står ikke stille for noen, og neste eksamen er allerede i slutten av neste uke. Derfor passer det ekstra dårlig at jeg ikke har klart å fokusere over hodet. I går var jeg sengeliggende hele dagen. I dag hadde jeg time hos psykologen. Det startet dårlig; et kvarter før jeg skulle sitte på banen, stod hunden over ansiktet mitt med spørrende øyne, og basert på liggestilling og den siste drømmen, tror jeg kanskje jeg hadde snakket og grått litt i søvne. Det skjer i blant. Uansett; et kvarter er for lite tid til å rekke alt. Jeg heiv meg allikevel rundt, og luftet hunden på rekordtid, pusset tenner og satte meg i bilen - jeg har hatt lov til å kjøre hele tiden, og er veldig forsiktig. Jeg ankom timen et kvarter for sent, og for å være ærlig... husker jeg ikke hva som skjedde i timen. Jeg fikk med meg at psykologen ikke hadde undersøkt muligheter for innleggelse allikevel, fordi jeg ikke eksplisitt hadde bedt om det (jeg trodde det var ganske tydelig, i og med at jeg hadde sendt ham informasjon fra fastlegen om at vi burde sende ny henvisning). Jeg gråt mye i timen igjen.... Men husker ikke hvorfor. Han foreslo ny time til uka, og av en eller annen grunn klarte jeg ikke ta den i mot. En uke er så lenge til, og allikevel ikke. Jo, vent; én ting til husker jeg; han spurte om hva fysiologen hadde sagt... men jeg går ikke til fysiolog, og har aldri vært hos noen. Dette overrasket ham, og han sa han kunne henvise til en psykomotorisk fysioterapeut. Jeg sa nei. Jeg takket ikke nei en gang. Jeg orker ikke, tør ikke... Jeg tør ikke risikere å måtte fokusere på pusten i én time, og så måtte gå ut derfra og være alene med økt fokus på pust og holdning. Jeg får panikk av å jobbe med pusten. Men jeg klarte ikke å si det. Så jeg gikk ut av timen med omtrent følgende følelse; 

Jeg tror kanskje man kan legge til "grinete", "survete" og "vanskelig" også... Jeg følte jeg måtte rette opp, og sendte en lang melding. Jeg brukte lang tid på å komme meg litt etter timen, og da jeg gjorde det, kikket jeg på meldingen jeg hadde skrevet til psykologen. Jeg ble umiddelbart skremt. Jeg en av hovedgrunnene til at jeg hadde sendt meldingen; å be om unnskyldning... Men jeg måtte dobbeltsjekke om jeg virkelig hadde sendt den i dag. Jeg forstår ikke... Dissosierte jeg? Hva er det som skjer? Psykologen svarte ikke. Jeg mistenker litt at han kanskje ikke fikk hele, eller at han ikke orker å svare - begge deler er helt fair. 

Men jeg kommer ikke bort fra at jeg er veldig redd nå. Jeg er så langt nede, og neste eksamen presser allerede veldig på. Formen er rævva, og jeg er så innmari sliten. Jeg kunne ønske noen andre kunne ta over ansvaret litt nå. Jeg er så innmari sliten av dette, og så innmari sliten av at alt er så mørkt. En del av meg skulle ønske jeg ble innlagt, så jeg i det minste slapp å forholde meg til den evige debatten mellom "det lyse og det mørke" i hodet som argumenterer for og mot selvmord - begge argumenterer for øvrig fra begge sider. Men i stedet har jeg bare klart å isolere meg selv, nok en gang, fra en jeg vet prøver å hjelpe. Hvorfor er jeg sånn her... Jeg kunne ønske det var over nå. 

Pelsterapi, tilknytning og kunsten å si "Jeg er glad i deg"

Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har latt vært å skrive for mye om det; Jeg har en hund. En fantastisk, nydelig hund, som tar opp veldig mye plass i mitt liv. Det er to grunner til at hunden ikke har fått så mye plass her. Den første er at jeg føler meg så utakknemlig og fæl, over at livet mitt kan oppleves så svart, når jeg har en slik unik gledesspreder... Men samtidig er det kanskje ikke uvanlig å ha noe utelukkende godt i livet, og allikevel ha det vondt. For å sitere en av mine favoritter blant fiktive personer: The way I see it, every life is a pile of good things and bad things. The good things don't always soften the bad things, but vice versa, the bad things don't always spoil the good things and make them unimportant. Det er vanskelig å beskrive denne situasjonen bedre. 
Den andre grunnen, er at hunden - vi må finne på et pseudonym her, for det fungerer dårlig å hele tiden si "hunden" -, er en så spesiell hund, og gjør så mange spesielle ting, at jeg - som den to-beinte partneren - fort kunne kommet i en situasjon der "Jenta på Broen" ikke lenger var en anonym og hemmelig del av meg... Og med det hadde mye av friheten denne bloggen gir blitt borte. Det er nemlig ingen som får bedre innblikk i min psykiske hverdag enn en leser av denne bloggen. 

Men denne hunden er allikevel veldig viktig for meg. Jeg kjenner jeg nesten blir flau av å skrive det. Hen leser meg som en åpen bok, og sier hen elsker meg allikevel. Om noen lider av Stockholmsyndromet i denne verden, må det vel være hen. Hen har for det meste bare meg i livet sitt, og hen er den som er der, også når jeg er på mitt aller svarteste. De gangene jeg har skrevet at jeg ligger i fosterstilling, eller liknende, kan du ofte anta at hen har ligget inntil meg, og bare vært der. I sommer hadde jeg et kraftig angstanfall der jeg mistet absolutt all kontroll, der jeg havnet på gulvet og slo meg selv i hodet gjentatte ganger. Ut av ingen steder kom hunden i fullt firsprang, og landet med kroppen sin over halsen min. Der la hen seg ned, tung som en potetsekk. På den måten, hindret hunden meg effektivt i å slå meg selv videre, fordi nye forsøk ville medført at jeg slo hunden også. Andre ganger har hen kommet til meg når jeg har vekslet mellom hyperventilering og å holde pusten. Hen legger snuten mot øret mitt og holder pusten til jeg begynner å puste igjen, og nærmest hjelper meg til å puste roligere. Ofte sovner vi begge i rare stillinger, fordi hen har stoppet et angstanfall. Igjen - jeg kjenner jeg ikke helt klarer å skrive dette uten å bli ganske rød i toppen. Jeg forstår ikke at hunden kan forstå når jeg trenger hen. Historiene høres for utrolige ut... Men hvis man ser hen i arbeid når vi jobber med de tingene som er vår hovedsyssel (hunden er ikke en sofagris, for å si det sånn), kan man kanskje tro det... Hunden er en sånn type som alle snur seg etter - ikke fordi hen er noe spesielt utseendemessig, men fordi hen er en helt eksepsjonelt hund - sånn objektivt sett, naturligvis.. hehe.... Innimellom - eller egentlig ganske ofte - må jeg nesten klype meg i armen over at jeg - som er så forferdelig - kan ha en så fantastisk hund i livet. 

(Beklager på forhånd dette klisjéfylte sitatet, men... det er sannelig sant... og i vårt tilfelle er det også gjensidig.) 

Men nå føles det naturlig å lette litt på sløret... Ikke egentlig fordi jeg kan fortelle så mye om hunden... Men det har skjedd noe. Noe som har påvirket vår hverdag veldig i det siste. Hunden har blitt syk. Etter mye om og men, har vi funnet ut at det heldigvis ikke er farlig, og med rett behandling vil hen ikke få kortere liv, plager eller sykdommer på grunn av det her. Det krever allikevel streng diett, og medisiner om vi ikke ser rask bedring. Det er bare å følge dyrlegens ordre, og å krysse fingre og tær. Det er noe rart med bekymringer. Jeg startet denne prosessen med å være redd for at jeg ville miste hunden min. Nå er jeg bekymret for at hunden vil miste innhold i livet, og livskvalitet. For øyeblikket klager imidlertid hunden lite, så da burde kanskje ikke jeg gjøre det heller... Men det er litt ekkelt å få en slik påminner. Til tross for uttrykket jeg ofte gir i bloggen, har jeg gode ting i livet, og mange av disse tingene spiller hunden hovedrollen i. Jeg tror aldri jeg kommer til å ta hunden og alt hen gjør for gitt, for jeg lar meg alltid imponere over hva hunden gjør... Men det er allikevel skummelt å få en påminner om at det ikke er en selvfølge at hunden alltid vil være her.  

Jeg synes det er vanskelig å skrive om hvor mye hunden betyr for meg. Jeg synes det er vanskelig å si også, egentlig. Innimellom lurer jeg på om dette er et annet uttrykk for tilknytningsproblemene mine. Det har også hendt - og det er like vondt å skrive -, at jeg har følt en like stor avstand til hen som resten av verden, selv når hunden bokstavelig talt har ligget på meg. Derfor har jeg i blant måtte ta noen runder med meg selv, og stolt på at den tilknytningen og "det viktige" vi har, ligger i hverdagsrutiner, i det spesielle hunden gjør, og det spesielle jeg gjør.. over tid. Det ligger i at hunden legger seg tett inntil meg, selv om hen vet at jeg er tapt for denne verden til formen bedrer seg, men at hen gjør det allikevel og lar meg føle pels, varme og pust, ikke bare smerte. Det ligger i at vi uten å nøle tar på oss og går ut på tur, uansett hvor dårlig været og formen er. Det ligger i at jeg kan si på "vårt språk" at "jeg elsker deg", og at hen puster det tilbake. Det ligger i at vi gjør ting, enkelte ikke tror er mulig med hund eller denne rasen. Og det ligger i at jeg forstod at det var noe galt nå, selv om det ikke var synlig for noen andre, før vi tok prøvene. Ja, jeg vedgår at jeg kanskje ble litt revet med nå, og får det til å høres enda mer fantastisk ut enn realistisk. Jeg vet jo også godt, som mange andre som studerer psykologi eller kan hundepsykologi, at det er diskusjoner på om hunder gjør ting fordi de handler etter en bevissthet som er som vår (For eksempel er det diskusjoner på om hunder kan føle skyld, eller om de bare gjør det de blir belønnet for: "se skyldig ut, så slipper de unna"), og jeg vet også, etter mye jobb med hund, at de har en annen virkelighetsforståelse og et annet språk enn oss... Men jeg tror også at hunden forstår nok. Det er nok fellestrekk til at vi kan forstå hverandre... og hvis ikke er hen en så eksepsjonelt god hermegås at ingen av oss vil merke forskjellen allikevel. Men nå snakker jeg meg bort... Poenget er; Hunden min, jeg er glad i deg. 

Et rotete innlegg om en dag med apati og handling

Da jeg våknet i dag tok det meg omtrent en halvtime å forstå at jeg hadde forsovet meg. Jeg brukte såpass med tid, fordi jeg var helt i ørska. Hodepinen hamret, og jeg følte meg nummen i hele kroppen. Med en fullpakket dag og semesterets første eksamen rett rundt hjørnet, passet dette veldig dårlig. Fordi en eller annen hadde en genial idé om at jeg ikke skulle ha smertestillende ved siden av senga, for å forhindre meg i å ta det på vane, var det langt til skuffen med piller. Derfor ble jeg liggende, og forsøkte å mobilisere krefter. Det var høyst mislykket, og jeg skjemmes over å rapportere at tårene begynte å renne i strie strømmer. Jeg var ikke egentlig så lei meg, og det var nesten som om kroppen reagerte uten at hodet var helt med. Tårene bare rant, mens jeg lå der som en passiv og apatisk tosk, vel vitende om at smerten bare ville øke. Jeg følte veldig på at jeg bare burde dødd. 

Etter hvert nektet imidlertid deler av hodet å forholde seg passivt og avbalansert. Det begynte å kjefte om latskap, og at dette måtte kunne kvalifiseres som en form for selvsabotasje. Jeg hadde allerede mislyktes ved å sove over vekkerklokka, og nå så det ut til at jeg hadde tenkt til å ødelegge ytterligere for funksjon resten av dagen. Kjeftingen ble sintere og sintere, og til slutt lå jeg og ristet i angstanfall. Kjempesmart. Kjeftingen gikk over i sarkastisk stil, og traff til slutt en velkjent nerve. En nerve som ikke bør utdypes kanskje, men som har den effekten at jeg tar en beslutning om å stå på alt det remmer og tau holder, og ta konsekvensene av det når veggen møtes. Kort oppsummert kom jeg meg opp av senga, tok smertestillende og prøvde alle triks i boka for å booste formen. Innen jeg var ferdig med disse ritualene (som det etter hvert har blitt, for det er aldri godt å vite nøyaktig hva som fungerer), hadde det skjedd en endring. Jeg har ikke egentlig språk på denne endringen... Men hvis du har skadet deg en gang, og kjent at du har skadet deg uten å føle smerten ordentlig, skjønner du kanskje hva jeg mener. Det er nesten som om det er for mye stimuli på en gang til at man klarer å ta det inn. Fokuset er et annet sted. Jeg kjente hodepinen, og jeg kjente kroppen riste i angstanfall, men jeg følte det liksom ikke. Kropp og bevissthet var ikke i harmoni, og dette kunne den delen av hodet som hadde fått meg opp av senga utnytte. Det var som om den sa "Du kan gråte så mye du vil, ha det så vondt som du må, og ha så mange angstanfall du klarer... men du skal gjøre dette...". Og "dette" var dagligdagse gjøremål oppdelt i helt enkle trinn: "ta tannbørsten, ta vann på den, ta tannkrem på den, puss tenner...".. Omtrent her hadde jeg også et lite galgenhumoristisk øyeblikk, i det jeg innså det praktiske, eller komplementære, i å hyperventilere med åpen munn mens hånden motorisk pusser tennene. Herregud, så teit jeg følte meg. Men samtidig føltes det litt godt å tvinge seg i gang og være sterk nok til å trosse smerten. Jeg har jo også dager der jeg smerten er så ille at selv det å dusje er et dagsprosjekt. Det var på en måte litt godt at dette ikke var en sånn dag, og selv om denne dagen kunne føre til at i morgen (måtte Yoda forby!) blir en sånn dag.. Men det var litt deilig å trosse smerten, ikke minst fordi jeg følte jeg fortjente den på dette tidspunktet tatt all gråting og tull tatt i betraktning. 

Jeg er ikke helt sikker på hva som roet meg ned, men etter hvert sluttet tårene og angstanfallene, og jeg gikk tilbake til å være en apatisk zombie. Jeg reagerte på ytre stimuli, men det var "ingen lys på" i hodet. Eller.. Det blir egentlig også en feil ting å skrive, for det var mye som foregikk, men igjen; det var som om jeg ikke enset det. Som om "kontrollsenteret" i hjernen fikk masse signaler om smerte, og smerteendring (lyd, lys, bevegelse), men også signaler om tristhet og selvmordsimpulser - som var så levende i kroppen at det nesten føltes som om jeg hadde gjort dem. Som om jeg kjente kroppen i fritt fall i det jeg hadde hoppet foran t-banen. For jeg kom meg til t-banen. Og til skolen. Så til forelesningen. Jeg var apatisk tilskuer, men noterte tydeligvis flittig (jeg har omtrent ti sider notater nå, som jeg nesten ikke husker å ha skrevet. Det høres og føles helt utrolig - som om det ikke kan stemme... Men det stemmer allikevel. 

Forelesningen gikk over i oppgaver fra tidligere, men omtrent her begynte denne merkelige formen for konsentrasjon å ebbe ut hos meg. Noen jenter hvisket på raden foran meg, og det ble stadig vanskeligere å skille foreleserens stemme fra deres hvisking og tisking. Jeg begynte å kjefte på meg selv igjen "ta deg sammen". Foreleser begynte å snakke om victim blaming og stigma, kjønnsforskjeller og hvem-vet-hva. Jeg fikk det i alle fall ikke med meg. Jeg var bare trist, og sliten. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg akkurat i dag bestemte meg for å sende psykologen en melding.... Men midt oppi alt det her, skrev jeg en lang melding som kort kan oppsummeres som det her: 

Jeg bør kanskje utdype allikevel; jeg skrev mye som burde vært sagt for lenge siden. Jeg skrev en ektefølt "beklager" for at jeg er vanskelig. Jeg fortalte at fastlegen ønsket jeg skulle ta opp innleggelse med psykologen på nytt (fastlegen gikk ut i permisjon, og derfor var det ikke så lett for han å gjøre det, men det har gått tre uker, og han har purret meg litt på det), jeg fortalte hvorfor det var vanskelig å gjenta noe - selv om jeg ikke klarte å fortelle det ordentlig -, og jeg skrev at jeg er veldig ute og kjører nå. Det siste er typisk sånne ting som mister innhold om man sier det for mye.. Jeg har ofte følt at jeg er i ferd med å miste kontroll... Men det er som om jeg kommer nærmere og nærmere stupet. Det er skremmende på en måte, men samtidig også... en trygghet. en ro. En evighet uten noe noen gang. En del av meg vil så gjerne dit... Og den delen er for øvrig rasende for at jeg sendte den meldingen. 

Jeg dro hjem, og hadde store ambisjoner om å lese - dvs ble truet til det... Men undertegnede sovnet i stedet i sofaen. 

Defeat

Hvordan oversetter man egentlig ordet "defeat" til norsk? Google foreslår "nederlag", men også "overvinne", avhengig av om det er henholdsvis et substantiv eller et verb. Men den norske oversettelsen fanget ikke de finere nyansene i ordet, spør du meg. "Defeat" er ikke bare den skuffende følelsen av nederlag. Defeat er også det sjokket som slår deg maktesløs i bakken, og den lille, korte evigheten der du ligger og prøver å trekke pusten. Jeg sluttet ikke hos psykologen. Jeg døde ikke. Forrige innlegg ble ikke mitt siste.... Og jeg fikk en opptur av deres fantastiske kommentarer, selv om jeg ikke klarte å samle meg til å svare (beklager, og tusen takk). Så hvorfor føles det da som om lufta har blitt slått ut av meg? Hvorfor føler jeg så innmari på "defeat"? 
 
Jeg er ikke veldig stolt over hvem jeg er akkurat nå, eller hva jeg har blitt. Tja... Å påstå at jeg noen gang har vært det, er kanskje å ta litt hardt i, men jeg hadde i det minste en slags "når jeg blir stor"-tanke, da jeg var liten. En slags pågangsvilje og tilhørende mot. Nå møter jeg meg selv i døren, og oppdager hele tiden at jeg rett og slett er stor nå... Tiden for alle barndomsdrømmer renner ut, og det som står igjen er - for å sitere en rimelig god jodelpost - en agurk med angst.
 
Jeg var hos psykologen i dag tidlig, og møtte opp med hodepine, bustete hår og spekk dårlig skjult av en nuppete ullgenser. Jeg føler meg... rævvkjørt. Jeg har ingen annen måte å si det på. Det føles ut som om det har vært for mye, for lenge... og det lille barnslige håpet om en bedre tid... Nå teller vi to år i terapi hos akkurat denne psykologen. Det er det lengste jeg har gått til samme psykolog (diplomet sendes i posten), og i dag var vi plutselig tilbake der vi startet. Jeg klarte nesten ikke si noe, og det lille jeg sa var i et volum ikke beregnet på mennesker. Jeg er ikke helt sikker på hva psykologen tenkte til alt dette.. Han vekslet mellom å prøve å oppsummere hva som hadde skjedd de siste ukene, å få meg til å gjenta de utydelige kommentarene mine, og å rett og slett bare vente meg ut. Til slutt klarte jeg å si en eneste ting tydelig: "Jeg er redd." Det var som om kommentaren stakk hull på en byll, og umiddelbart begynte tårer å renne nedover kinnene. "Du er redd", gjentok psykologen og dyttet kleenex-boksen mot min ende av kaffebordet. "Du ser også trist ut". Jeg klarte ikke svare. Jeg forstår ikke hvorfor den ene kommentaren fikk meg til å sitte der som en sutreunge. 
 
Nå er det halvannen uke til neste gang, og mellom denne og neste gang har jeg første eksamen.... Men det føles ut som om begge deler er veldig langt unna. Som om det tilhører et annet univers. Huff, på tide å prøve å skjerpe seg igjen og se om det er mulig å huske noe som helst av pensum. 
 

PS: Tidligere på bloggen rapporterte jeg forresten at jeg hadde strøket på en eksamen. Ti uker senere fikk jeg vite at karakteren var gal, og den ble endret til en B. Det betyr at jeg beholder snittet, og er assur igjen med skole.... Det vil si, assur fram til jeg stryker på neste, da. 

TW: *Slow-clap*

Angstanfall på angstanfall. Plutselig klarte jeg ikke mer. Jeg skrev en melding til psykologen om at jeg anså behandlingen som avsluttet. Jeg sendte den ikke, ikke først. Nytt angstanfall, jeg svelget unna med piller jeg ikke skal ta for å klare å roe ned. Jeg sendte meldingen. Plutselig våknet jeg i senga. Jeg våknet fordi jeg ikke fikk puste, nesa var tettet av snørr. Ansiktet var vått av tårer. Munnen tørr, som en direkte bivirkning av pillene. Bare klokka vitnet om at det hadde gått noen timer. 

Vi teller snart to døgn siden psykologen dro, og over ett døgn siden jeg avsluttet behandlingen. Jeg har selvfølgelig ikke hørt noe. Jeg skammer meg over å ha sendt det på sms. Jeg burde sendt det i brevformat, så han ikke fikk det før han kom fra ferie. Jeg er en dritt. Men en forbigående dritt, heldigvis. Jeg orker helt enkelt ikke livet mer. Jeg orker ikke det her, og jeg vil ikke ha det. Det er slutt. 

Hvis dette skulle bli siste innlegg... Jeg er lei for det. Jeg var bare ikke sterk nok, og klarte ikke å ta i mot hjelpen jeg fikk, eller få dem til å forstå at jeg trengte mer hjelp. Jeg er ikke verdig å få leve dette livet, og jeg er lei for at jeg lurte alle til å tro det. Jeg er lei for at jeg ikke bare reiste meg opp fra broen på nyttårsaften og aldri så meg tilbake. Jeg er lei for at jeg har gitt håp, bare for å ta det bort nå. Jeg er veldig takknemlig for alle som har fulgt bloggen og gitt støttende kommentarer. Nå gir jeg meg over til tilfeldighetene. Geronimo. 

Alene

De siste ukene har gått forbi i en døs. Jeg har vært i mye dårlig form, og til tross for at jeg fikk framskyndet timen for botox-behandling hos nevrologen, har det ikke bedret seg nevneverdig. Nevrologen mener det er stress. Det er kanskje riktig, sett sammenheng av livet jeg nå fører. Livet jeg fører. Det er noe paradoksalt i den påstanden. Poenget mitt er egentlig at det er som om en stor del av meg har gitt helt opp. Jeg lever, men bare fra angstanfall til angstanfall, og er spent på om det neste vil få meg til å endelig følge impulsen om å avslutte alt. Det er farlig å skrive at man mister kontrollen, for i det sekundet man påstår det, har man også gitt en regelrett ansvarsfraskrivelse. En slags ansvarsfraskrivelse som gir en unnskyldning for å oppføre seg hvordan man vil. Det er ikke okei, og det var også derfor jeg var nøye på å bruke frasen "livet jeg fører" kontra noe à la "hvordan livet behandler meg". Men så er det en gang sånn, at man kan miste kontrollen, uansett hvor hardt eller lenge man prøver å beholde den. De som faktisk mister kontrollen på den måten jeg snakker om nå, kan da ikke stå til ansvar for hva som skjer. I alle fall ikke om de mister kontrollen etter å gjentatte ganger ha kontaktet helsevesenet med klare rop om hjelp. Når man aktivt forsøker å gi fra seg kontrollen før man mister den, slik at man blir forhindret fra å gjøre uintendert skade. 

Men nå snakker jeg meg bort. Det har alltid vært lett for meg å bruke ord, og dette er kanskje et problem akkurat nå. Språket er sosialt konstruktivt, som betyr at mye av vår virkelighet dannes, påvirkes, endres og avgrenses til språket vi bruker. Eksempelvis har studier gjennomført av Lofthus demonstrert hvordan deltakernes opplevelse av en bils hastighet før kollisjon kan påvirkes av om man bruker ord som "smalt", "smæshet", "kolliderte", "traff", "dultet borti" for å beskrive kollisjonen. Et kanskje nærere eksempel er også hvordan vi kan vise andre en usann virkelighet ved å bruke de rette ordene i den sosiale konteksten, men som allikevel er feil. Altså, om en venn spør "Hvordan går det?", vil mange føle det som en sosial kontrakt å svare "bra", selv om det ikke er sant. I de beste situasjonene kan vedkommende som svarte "bra" komme til å overbevise seg selv om at det egentlig går bra (for eksempel gjennom kognitiv dissonans, eller kanskje ved å bli distrahert og muntret opp av vennen). I de verste tilfellene blir man stående igjen alene, og har etter samme sosiale kontrakt lukket en dør for å kunne si at det egentlig ikke går så bra, og at man trener hjelp. Man har fulgt spillereglene, og står brått alene. 

Litt sånn er det for meg hos psykolog og fastlege om dagen... Minus den detaljen om at jeg faktisk har klart å si at det ikke går bra. Det føltes som en stor risiko, for tilliten til begge er tynnslitt, selv om det ikke er deres feil. Jeg stoler helt enkelt ikke på dem mer. Jeg tror ikke de kan hjelpe meg. Men jeg vet også at det var en sjanse for at det var min egen psyke som overbeviste meg om det siste, og bestemte meg derfor for å prøve igjen, og åpne opp litt  for å be om hjelp.... Men den kom ikke. Fastlegen nekter å skrive ut noe til meg, og det virker ikke egentlig som om han forstår, eller tror på, at jeg er genuint redd for å følge en farlig og lite gjennomtenkt impuls igjen snart. Det er for øvrig ikke noe han trenger å bekymre seg så mye for, for i skrivende stund skal han ut i permisjon, og er vel dermed fri for ansvaret for å ikke ha tatt tak i problemene. Ansvaret er selvfølgelig mitt... Det er en del av å være et autonomt menneske. Men akkurat nå er jeg veldig redd for at jeg ikke er det, og hva skal man gjøre da? Jeg prøvde å ta det opp med psykologen, og fortalte at jeg mistet kontrollen. Ikke med de ordene. Resultatet ble at hele neste time ble en tøff og hard en. Han minnet meg om meldeplikten han har dersom han frykter fare for mitt eller andres liv. Det var "andres liv" han var mest bekymret for. Jeg ville aldri skadet noen med vilje... Derfor føles det nesten litt som en bekreftelse om hvor verdiløs jeg er at han også påpekte at dersom han var bekymret for andre, var han pliktig til å melde fra mer på et generelt grunnlag. Dersom han var redd for mitt liv, gjaldt meldeplikten bare dersom han fryktet jeg hadde en konkret plan i det jeg gikk ut av timen. Konklusjonen ble derfor at jeg ikke skal kjøre bil inntil videre - selv om det er det tryggeste stedet jeg vet om... Frykten for å skade andre er så dypt forankret i meg, at jeg aldri ville funnet på å kollidere med noen, og selv om jeg ikke er rakettforsker, skjønner jeg at det ansvaret også gjelder om jeg kolliderer og etterlater meg vrakrester i veibanen. Jeg klarte ikke å avtale en ny time. Han reiser bort i en uke nå, og er ikke egentlig tilgjengelig på minst to. Dessuten er tilliten til ham helt ødelagt. Noe som også er et paradoks, gitt at mine følelser er sanne; han har bekreftet det jeg allerede vet; jeg er verdiløs. Jeg hadde rett.... og derfor kan jeg ikke stole på ham noe mer? 

Konklusjonen er vel denne... Jeg er alene. Helt alene. 

TW: Fastlegen

Det var flere uker siden sist jeg hadde vært i kontakt med fastlegen. Jeg hadde i desperasjon sendt en forespørsel om resept på en relativt sterk dose antidepressiva, men den var blitt avslått med et spørsmålstegn om hva jeg tenkte på. Senere hadde jeg sendt en desperat mail om det var noe han kunne gi meg mot søvnløshet og angstanfall. At jeg var redd, og at jeg visste vi hadde diskutert det før, men at jeg ønsket å prøve sobril eller noe annet som kunne roe angstanfallene. Svaret jeg fikk var ikke helt som forventet; det vil si, han svarte ikke direkte nei, men han ville gjerne jeg skulle komme inn til en time han satte opp. Komme inn slik at han kunne si nei der, tenkte jeg. 

Så dette var altså bakgrunnen for at jeg kjørte inn på plassen utenfor fastlegens kontor. Jeg følte meg kald innvendig, noe som føltes som en sterk kontrast til de 30-eller-noe-gradene på utsiden. Jeg hadde allikevel klart å presse på en selvsikker og glad maske. Tatt på meg en rolle som en som kunne argumentere kjapt, komme meg spøker, og samtidig vise det absolutte reelle alvoret jeg følte. Det trodde jeg i alle fall. Det skulle imidlertid ikke ta så veldig lang tid før hele fasaden sprakk. Etter en 20-minutters tid ropte fastlegen opp navnet mitt, og jeg møtte ham med et solid og trygt håndtrykk. Vi satte oss. Jeg registrerte at jeg satte meg naturlig vridd vekk fra fastlegen. Det var ikke egentlig meningen, men innen jeg oppdaget det, føltes det unaturlig å bytte stilling. 
"Ja, jeg ser at du har skrevet at du ønsker deg sobril igjen... og at du sliter med søvn og angstanfall...?" Oppsummerte fastlegen. Jeg nikket forsiktig, og han fortsatte. "Og at du bad om sarotex for en stund tilbake? Jeg ble litt forvirret... Du hadde jo deponert det, og jeg kan ikke se jeg har gitt deg så høy dose før?... Jeg.. " Jeg stivnet til et lite øyeblikk, før jeg fant tilbake til den rolige og selvsikre rollen og avbrøt. 
"Ja, jeg hadde tenkt til å ta selvmord med det." 
Stillhet. Ordene hadde ufiltrert fått slippe ut av munnen min, med akkurat riktig prosodi og tempo for å opprettholde den særiøse og ansvarsfulle rollen jeg hadde opparbeidet for å få resept på sobril... Men dessverre opprettholdt ikke kommentaren min kravene for å beholde samme rolle. Det var som om den hverdagslige holdningen overhodet ikke passet til hva som nettopp hadde blitt sagt, og jeg fikk øyeblikkelig en trang til å slå til meg selv. Jeg klarte imidlertid ikke gjøre noe. Før jeg rakk å gjøre noe, sprakk boblen min, og jeg forsvant fra den. Jeg var ikke lenger i den selvsikre kroppen... Kroppen var forøvrig ikke så selvsikker lenger heller. I samme øyeblikk som fastlegen og jeg hadde registrert hva jeg hadde sagt, inntok kroppen en stilling som virket så nærme det man kan få til en fosterstilling i en stol. Jeg hadde ødelagt alt. Jeg kunne føle hvordan fastlegen også stivnet til et øyeblikk, før han nærmest ventet litt for å se om jeg ville komme med flere innrømmelser eller tilføyelser. Da de ikke kom, brast han ut med "Ja... jammen... Da var det godt jeg ikke gav deg resept på det, da?". Jeg svarte ikke. Fastlegen kastet seg over tastaturet til PC'en og skrev i noe som føltes som en evighet, men likevel ikke. Jeg husker ikke rekkefølgen på hva som skjedde etterpå, men dersom timen hadde vært en bok med flere kapitler, kan jeg fortelle om enkelte av kapitlene i mer eller mindre riktig rekkefølge.

"Det er ingenting du kan gjøre", sa jeg. Det var ikke en anklagende kommentar. Akuttinnleggelse var blitt nevnt, og fastlegen prøvde å holde fast i det. 
"Jeg kan få deg akuttinnlagt, det er noe jeg kan gjøre, noe vi kan gjøre, akkurat nå." Han sa det i fullt alvor, men det føltes også som om han prøvde å ufarliggjøre det med en hverdagslig tone. 
"Både du og jeg vet at hvis du gjør det, vil de sende meg ut i morgen når jeg virker mer stabil. Det er ingenting de kan gjøre." mumlet jeg. 
Han svarte ikke. 

"Jeg går ut i fra at du ikke vil gi meg sobril nå?" spurte jeg, lettere irritert på meg selv. 
"Nei, det tør jeg ikke..." svarte han. 
Jeg sukket og mumlet "Selvsabotasje." Fastlegen lo. 
Jeg hadde lyst til å svare at selvmord på sobril nærmest er umulig med mindre man blander det med noe annet, men stoppet meg selv. Det var kanskje best å late som om jeg var naiv og dum, og ikke evnet å tenke ut andre måter å ta livet mitt på. Jeg ønsket ikke en tvangsinnleggelse akkurat nå. 
"Jeg kan liksom gi deg resept på to piller, men hva hjelper det?" spurte han og ventet på en reaksjon. Jeg hadde lyst til å takke ja, men fikk meg ikke til det. 
"Men jeg kan også legge deg inn nå, på akutt, også vil du få det der?" 
Jeg ristet på hodet. 
"Jeg.... jeg har ikke barnevakt til hunden..." 
"Foreldrene dine?"
"På ferie... på hytta."
"De kunne jo komme hjem og hente hunden? De ville sikkert gjort det."
"Nei..." svarte jeg igjen, med mye prosodi.

Han forsøkte å fiske etter gode nyheter: Kom jeg meg ut noe? Hadde jeg flyttet hjemmefra? Var jeg mye alene? Jeg svarte bare vagt. Kanskje en del av meg ønsket innleggelse allikevel. Han prøvde å spørre om hodepinen, og om jeg fortsatt fikk behandling med botox. Jeg nikket, og la til at jeg trodde kanskje det hjalp litt. Han lurte på hvor botoxen ble satt.
"Panne, hodebunn, nakke, skuldre..... og i stortåa, der er det visst et spesielt sterkt triggerpunkt for hodepine i den bilaterale prefrontale cortexen".
Fastlegen stoppet opp et øyeblikk, før han lo. Han ler alltid av de tørre og dårlige spøkene mine. Det føles godt at han gjenkjenner spøkene mine, selv om fasaden hadde gått fra "selvsikker og trygg" til "suicidal pasient". 
"Se der, ja... Du har i det minste beholdt samme humor, og forakt for alternativ medisin." Kommenterte fastlegen. 
"Mja... det er et visst alvor i det, for samme nevrolog anbefalte yoga og meditasjon." sukket jeg. Jeg tror egentlig meditasjon og yoga kan være veldig bra, og en del av meg følte for å beskytte nevrologen og ikke legge til at hun også hadde anbefalt en spesiell type "chi"-smør, eller å spise chia-pudding med supermat-tilskudd. Det er imidlertid forslagene om yoga og meditasjon som har irritert mest, fordi jeg egentlig vet det kan være veldig bra, og derfor har måtte ta det på alvor. Det er bare det at jeg ikke får det til, tross aktiv jobbing med yoga fire til seks timer i uka i et år, forsøk på meditasjon og hypnosepsykolog for å lære teknikker for å finne roen. Jeg har gitt det et forsøk, men jeg har bare ikke lykkes. 
"Vel, meditasjon og yoga dreier seg jo mye om avspenningsteknikker, da, og det kan være veldig br...." Parerte fastlegen. Jeg avbrøt. 
"Plis, ikke kom med referat av nyere studier på området.. Jeg vet det kan være bra, jeg får det bare ikke til!" Utbrøt jeg. 
"Nei, jeg skulle ikke referere til studier, men.. i prinsippet kan du få avspenning fra hva som helst; sex, trening... har du sett på programmene for "retrain pain"?" 
"Ja, har du?" parerte jeg
"Nei, jeg har bare fått det anbefalt... Hva handler det om?" 
"Det handler om avspenningsteknikker, og de prøver å lære deg å tenke på smerten på en ny måte, ved å stille deg spørsmål som 'tror du at du kommer til å dø av smerten?', 'tror du at smerten gjør deg sykere?', 'tror du smerten er et faresignal?', deretter går de inn i en easymode forklaring på nevrotransmittorer og hormoner, der de prøver å gjengi en forenklet versjon av konsekvensene av langvarig stress på det dopaminergiske system, og hvordan man kan snu det ved å tenke annerledes, eller puste riktig..." Jeg ramset det opp i en oppgitt tone. Igjen var jeg i samme felle som da jeg nevnte yoga og meditasjon; det var noe sannhet i det, og jeg var derfor tvungen til å ta det på alvor. Gjennom studiet har jeg lært mye om dette, og det var frustrerende å gå tilbake til ABC'en for å lære om det gjennom retrain pain, når skoen trykket, men på helt feil sted. Jeg ristet litt på hodet, og bestemte meg for å hoppe i det; fortelle nøyaktig hvor skoen trykket; hva hadde jeg å tape nå? 
"Problemet er ikke at alt dette ikke har noe for seg... Problemet er at jeg ikke VIL puste. Jeg hater meg selv, og jeg vil ikke puste. Jeg får angstanfall om jeg blir tvunget til å fokusere veldig på det."
Jeg tror kanskje han sukket litt oppgitt her. 
"Det er ingenting noen kan gjøre..." mumlet jeg på nytt, men denne gangen som for å unnskylde min egen håpløshet og hjelpeløshet. 
"Det er vel bare jeg som kan gjøre noe." sa jeg litt sterkere. 
Fastlegen svarte ikke. Jeg vet ikke om han tolket det som et gjennombrudd eller som en selvmordstrussel. Jeg ville ikke la han tro det var noen av delene. 
"Det er jo én ting vi ikke har prøvd; amputasjon..." Tonen min var lekende. Fastlegen nølte litt. 
"Mja.. det er vel litt drast...." 
"Åh, unnskyld, er det for galgenhumoristisk?" 
Han lo. 
"Eller er det naivt å tro at amputasjon virker om smertene også kommer fra hodet?" 
Han lo igjen. 

"Har du selvmordstanker nå?" spurte han, for det som må ha vært femte gang i løpet av timen. Jeg svarte ikke. Men jeg slet med å ikke se ironien i det hele; Her hadde psykologen og jeg jobbet for innleggelse i seks måneder, og mottatt avslag etter avslag... Også trodde han at en akuttinnleggelse kunne gjøre noen som helst forskjell. At noen ville ta meg særiøst for et halvhjertet forsøk på å avslutte alt for flere uker tilbake. Jeg er ikke akutt suicidal nå. Jeg vet ikke hva jeg er. Det føles som om jeg bare eksisterer, og venter på neste slag i magen. Har dere fått juling noen gang, så skjønner dere hva jeg mener; Dere vet, etter å ha fått et slag i magen, så hardt at pusten blir slått ut, og man ikke klarer å trekke inn mer luft, men bare må vente på neste slag. Slik er det nå... Spørsmålet er; vil jeg klare å trekke pusten før neste slag? Vil neste slag drepe meg? Eller vil jeg drepe meg selv rolig og bevisst før eller etter neste slag? Jeg vet ikke... Dette er ikke planlagt.. Dette var ikke slik det skulle være. Dette var ikke formålet bak å starte bloggen, eller å gå inn i det nye året med ny spirit og motivasjon. Jeg hadde tenkt til å bygge et liv... I stedet står jeg nå maktesløs og håper jeg klarer å tre ut av offerrollen, men usikker på om det betyr at jeg vil ta selvmord eller klare å bygge et fundament til et liv av ruinene som er meg. Jeg vet ikke... Men jeg trenger hjelp. Og på timen hos fastlegen avslo jeg hjelp... Men det føltes ikke ut som hjelp. Det føltes ut som et desperat forsøk på å gjøre "det riktige", etter boka, for en pasient. Han ønsket å sette opp en ny time. Han skulle på ferie nå, men kunne dytte meg inn rett etter. Jeg takket nei. Jeg sa jeg ikke klarte å se så langt fram akkurat nå. Jeg visste ikke hvor langt fram det var, for øvrig... Men ettersom det å se fram til middag er for langt akkurat nå, gikk jeg ut i fra at ferien hans ville vare i fem år etter min standardtid. Han fikk meg derfor til å love at jeg skulle bestille en ny time når han var tilbake fra ferie. Jeg lovet, men ikke uten en viss trass; jeg vet ikke hvor lenge ferien hans varer. Så i prinsippet kan jeg ta utgangspunkt i at han nå er en klimaflyktning, som emmigrerer til Grand Canaria fram til neste vår. Enkelte ting, må jeg kunne tolke i min selvdestruerende sides favør, eller? 

Høyt opp... Langt ned.

Det begynner å bli vanskelig å skrive på bloggen her, uten å komme med avsløringer som gjør det mulig å spore seg tilbake til hvem jeg er. Jeg har derfor vekslet mellom å tenke at bloggen bør stenges, eller at jeg bare kan la det stå til.. Hvilken rolle spiller det om en tilfeldig leser klarer å gjette hvem jeg er. Jeg er egentlig ingen. Men samtidig vil jeg ikke - Kan jeg ikke... tåle at noen i min omgangskrets får vite hvor langt nede jeg har vært noen ganger. Eller hvor langt nede det er stor fare for at jeg kommer igjen. I tillegg bruker jeg bloggen til å, etter beste evne, å sette språk på det språkløse i min tilværelse... Når alt blir uklart for meg, og tåken legger seg så tett at jeg verken ser meg selv eller noe rundt er det vanskelig å forstå hva som skjer, selv for meg... og når jeg kommer ut igjen, er det like uklart at det noen sinne har vært så svart. Denne våren har jeg opplevd begge deler, og jeg står nå igjen i et vakuum der jeg lurer på hvilken av de to virkelighetene som var "virkeligst". Er det sant at jeg kommer til å ta livet mitt? Er det sant at verden er et vakkert sted, og at jeg kan høre til den? Jeg vet ikke... Så jeg prøver å trekke pusten, og la verden stå stille litt før jeg tar noen avgjørelse om bloggen. For nå, vil jeg prøve - i generelle termer - å oppsummere våren. Beklager at jeg utelukker spesifikke hendelser. Kanskje kommer en dag der bloggen blir mer transparent, og jenta på broen går fra å være uten ansikt til en som alle - også henne selv - kan se. Jeg vet ikke. 

Jeg klarte til slutt å gjennomføre alle eksamenene jeg hadde meldt meg opp til. Det kostet mye, men det visste jeg jo også at det ville da jeg meldte meg opp... En kort og fin periode i juni føltes det ut som om alt gikk riktig vei, og at det var verdt å løfte blikket opp i blant. Jeg fikk resultatene jeg ønsket meg, og jeg hadde et liv ved siden av skolen. Men så smalt det. Bokstavlig talt. Jeg hadde hatt fri i et par uker, og dro på en skikkelig roadtrip for å drive med hobbyen jeg hadde fått ved siden av studiene. Jeg kjørte alene, og det gikk fint, og med unntak av en og annen selvmordsimpuls (logikken bak disse er; "Nå er alt så bra, at det kan slutte her"), gikk det greit... Men så hadde jeg et biluhell. Det smalt. Ingen ble skadet - takk og lov. Det var ikke intendert - aldri livet på en slik måte. Det gikk så bra som det kunne gått - trodde jeg. Samme kveld fikk jeg resultatet fra siste eksamen. Jeg hadde strøket. Jeg kan ikke forstå hvordan det hadde skjedd, og ettersom jeg hadde grått, hatt angstanfall og svimt av i løpet av dagen.... Ja... La meg si jeg var noe redusert, og jeg håndterte det dårlig. Noen spanderte vin på meg, og selv om jeg vanligvis unngår alkohol, fordi jeg ikke tåler det, takket jeg ja. Jeg ble rimelig lett i hodet veldig fort, og trakk meg tilbake... og det var da jeg så resultatet på eksamen. Jeg synes jeg fram til da, håndterte ting relativt bra... Jeg var ikke stolt over hvordan jeg håndterte biluhellet, men jeg hadde fått lappet sammen bilen, kontaktet forsikring, ryddet opp etter beste evne, og prøvd å samle meg så jeg virket normal. Med den siste skuffelsen rant det over, og jeg sendte psykologen en melding.

Omtrent her, bør jeg kanskje legge til at vi, under forrige time, hadde snakket mye om trafikkulykken som gav meg den skaden jeg sliter sånn med. Vi visste begge at det var en risiko for at jeg ville bli verre av å snakke om det, fordi det trigger sånn. Jeg ble skremt av at jeg hadde fortalt så mye om det, og hadde tatt beroligende hver kveld etterpå. Da jeg sendte ham meldingen, sendte jeg den uten å tenke meg om og uten filter. Det var ikke bra, men han tok det greit. Det skremte meg allikevel veldig at jeg hadde strukket meg ut til ham. Er det et tegn på at jeg stoler på ham? Det er jo i så fall bra... Det er jo det jeg har blitt kritisert for av tidligere behandlere; at jeg ikke evner å knytte meg til noen, både i behandlingssammenheng og i relasjonelle forhold ellers i livet. Det er mange forskjellige typer tilknytning, og jeg mener selvfølgelig at det er forskjell på relasjon til behandler og relasjoner ellers i livet... Men vanligvis ville jeg ikke kontaktet noen i en sånn situasjon. Det skremte meg at jeg gjorde det, og det skremte meg at det var ham. 

Jeg klarte å lage en slags "boble" de neste dagene før jeg dro hjem; Mens jeg holdt på med det jeg var der for, klarte jeg å bare fokusere på det... Men boblen sprakk hver gang jeg var alene. Om natten var det mareritt og søvnparalyser om trafikkulykken, biluhellet og ... meg selv... jeg så meg selv, fortelle meg hvor håpløs jeg er. Hvor verdiløs, og hvordan jeg måtte dø, og hvor dum jeg er... Det gikk på repeat. Da jeg endelig kom meg hjem, sprakk boblen, og jeg hadde flere dager der jeg var så langt inn i tåken jeg nevnte under introen til dette innlegget, at jeg ikke klarte å orientere meg noen vei. Jeg lå i senga, hadde mye smerter, og ble forfulgt av vonde tanker. Jeg klarte ikke ta kontroll. Da tiden var kommet for neste psykologtime... Jeg klarte ikke få meg opp av senga. 

Psykologen ringte senere. En del av meg prøvde å fortelle ham at jeg trengte hjelp... En annen del kjeftet og var rasende, og erklærte gang på gang at jeg skulle ta livet mitt så snart jeg kunne. Det var som et godstog på skinner; jeg klarte ikke stoppe det, og det fulgte en forutbestemt rute. Jeg prøvde å fortelle psykologen dette, men klarte ikke si det tydelig nok... Eller så trodde han ikke på meg. Om han ikke gjorde det, hadde han for så vidt også rett... For jeg lever fortsatt. Han tolket det som at jeg ville avslutte behandlingen. Jeg husker ikke hva jeg sa. Det er kaotisk og svart, og det er ikke som om jeg ser telefonsamtalen på en liten svart-hvitt skjerm med dårlig kvalitet og lav lyd. Jeg forstår ikke hva som skjedde. Jeg var ikke der. Men jeg var der. Jeg følte ikke, men det var vondt. Vi la på. Han tok sommerferie. Jeg fikk angstanfall, planla selvmord, og etter å ha vurdert mine tre mest aktuelle varianter, bestemte jeg meg for en kombinasjon av to. Jeg kontaktet legen på mail for å få fornyelse av resept på et medikament jeg har tatt overdose på før, i tilfelle jeg ikke skulle lykkes. Jeg fikk angstanfall på nytt, og lå i fosterstilling på gulvet, mens jeg slo meg selv så hardt jeg kunne i hodet, uten evne for å verken stoppe eller reise meg opp for å gjennomføre selvmordet. 

Så kom hunden min løpende. Jeg hadde lukket døra inntil karmen, uten å lukke den ordentlig da psykologen ringte. Hun må ha klart å lirke den opp og dytte den i riktig retning. Hun løp inn til meg, la seg resolutt over halsen min, og hindret meg dermed i å fortsette å slå meg selv, uten at jeg også ville slå henne. Jeg begynte å hulke som en drittunge... Men hun ble liggende. Jeg hadde slitt meg ut. To slike voldsomme angstanfall på kort tid, og gråten... Jeg føler meg som en svekling... Men jeg sovnet plutselig, og sov drømmeløst og uten paralyser i to timer. Jeg våknet av et smell i blokka. Hunden min lå fremdeles over halsen min, men reiste seg da hun kjente jeg bevegde meg. Jeg tok beroligende... Sendte psykologen en melding med et enkelt "unnskyld", gikk tur meg hunden.. Fikk svar fra psykologen om at han ville ringe i løpet av ferien... Og så sovnet jeg på nytt, med hunden oppå meg, tross varmen. Jeg tror jeg sov sammenhengende og uten mareritt i nesten 14 timer. Jeg våknet av at hunden måtte ut... 

Så begynte vakuumet. Jeg sendte en mail til psykologen - en mail han ikke ville sjekke før han var tilbake på jobb i august, men for sikkerhetsskyld skrev jeg også dette i tittelen på mailen: "Les i august" -, der jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd... Jeg fikk svar overraskende fort, og gikk rett i kjelleren. Han skrev bare at han ville ringe i løpet av ferien. Deretter sendte jeg søknad om begrunnelse på strykkarakteren. Etter det sjekket jeg siste nytt på bilen min, og det virker heldigvis som om den kan berges. Så mistet jeg evnen til å gjøre noe mer fornuftig... Og de siste dagene har egentlig bare gått med til å dvele over alt.

Hvorfor svir det så fælt at jeg kontakter psykologen? Han har sagt at jeg bare skal sende sms'er og mailer, og at han svarer når han kan. Han har oppmuntret meg til det, fordi jeg ofte ikke klarer å snakke i timene... Men det føltes som om jeg hadde brutt reglene. Jeg er også veldig lei for at jeg lagde slikt drama rett før ferien hans. På den andre siden, og paradoksalt nok, gjør det veldig vondt å føle at han ikke tror på meg... Jeg visste, like sikkert som jeg vet at jorda er rund, at jeg kom til å ta livet mitt etter samtalen vår. Men det var feil, for jeg lever fortsatt.. Altså hadde psykologen rett i å ikke tro på meg... Men det var allikevel veldig virkelig for meg. Jeg har prøvd å ta livet mitt før, flere ganger.. Jeg vet jeg vil gjøre det igjen, men ikke sikrere enn jeg visste at jeg kom til å ta livet mitt etter telefonsamtalen med psykologen. Jeg vet også at jeg ikke har lykkes til nå... Men jeg er ikke redd for å lykkes... Jeg er livredd for å mislykkes, den dagen neste forsøk kommer. Det å prøve å kommunisere dette, både her og til psykologen, føles umulig; det er som om det kommer ut feil uansett hva jeg sier... og verst av alt; jeg viser bare igjen og igjen at jeg er akkurat så fæl og forferdelig som jeg alltid har trodd at jeg har vært. Hvis jeg vet at jeg er så fæl og ekkel... er det ikke da rart om jeg blir trist over at andre får se det? Jeg mener... jeg sårer ingen, jeg bare viser at jeg er en ekkel skapning og ikke menneskelig. Men samtidig sårer det å vise det, fordi andre tror bedre om meg, og blir skuffet når de får se hvordan jeg egentlig er... og deres skuffelse ... ja.. la meg bare si, at jeg har isolert meg fra venner og familie til jeg får på et kostyme som likner med på den Jenta de kjenner. 

Men så er det én ting til... Jeg prøvde å be psykologen om hjelp, og han begynte å snakke om å avslutte behandlingen. Gir han meg endelig opp? Jeg tror kanskje det. Og det er et språk jeg forstår. Det bekrefter det jeg ofte sier når jeg er på mitt mest desperate og fortvilte i timene; "Det er ingen vits. Jeg er håpløs."... men det kan også bety noe nytt, noe jeg ikke har hørt fra ham før: "Jeg kan ikke hjelpe deg.". 
Den beskjeden, intendert eller ikke, har gått på repeat i hodet mitt siden, som et evig ekko. Sammen med alt det andre kaoset. Han kan ikke hjelpe meg. Han var den eneste og siste - utenom fastlegen -, som stod igjen da jeg fikk avslag på henvisning på innleggelse. Under telefonsamtalen, sa jeg til ham, som den eneste jeg har sagt det til, at jeg trodde jeg ville ta selvmord i løpet av de neste timene. Han gjorde ingenting. Han hadde rett i det, for jeg gjorde ingenting jeg heller - om vi ikke regner med en blåveis jeg har måtte bortforklare med en skalling i en skapdør... Men jeg gjorde ingenting.. Han gjorde ingenting..
Språket jeg hadde begynt å få i timene betydde ingenting... Her har vi brukt to år på å klare å få meg til å snakke, og ikke bare oppleve kjefting på meg selv. Han har oppmuntret meg til å gi den delen som vil leve stemme og språk, og prøvd å bygge den opp...Og når jeg endelig klarte det... Så er jeg bare alene. Jeg har ikke noe bedre bilde på det enn at det føles litt som om han har brukt to år på å overbevise meg om at julenissen finnes, for så å bare erklære at det var tull. Hvorfor har han bare holdt meg slik for narr? Hvorfor har han oppmuntret et grusomt, ekkelt og slimete romvesen til å tro at det er et menneske med rett til å leve, om han aldri egentlig trodde det? Hvorfor gadd han å bruke tiden sin på det, om han hele tiden trodde at jeg ikke ville ta livet mitt, og ikke kunne gjøre noen skade om jeg var slik jeg var. Jeg forstår ikke hvorfor... men jeg forstår budskapet. Og jeg forstår at jeg ikke kan stole på ham. Selv om jeg tror han har gjort alt i aller beste mening... Men... Han er også bare et menneske. 

To be continued...

De siste ukene har vært for intense til at jeg har klart å publisere noe... Skoleåret er rett ved slutten nå, og oppi alle eksamenene skjer flytting. Jeg kjenner konsekvensene av stress og belastninger fra eksamensperioden på kroppen - Jeg visste to måneder med eksamener ville bli dyrt. Det er mye hodepine og dårlig form, og ved siden av det prøver jeg å jobbe målrettet mot eksamen...  Men alt i alt har jeg det ikke så verst. Oppdatering og blogginnlegg vil komme igjen. Jeg må bare komme meg gjennom de neste dagene, og så opp i stående stilling først. 

Eksamensperiode, energi og dunning-krüger

Som jeg har nevnt tidligere (eller snarere skreket i desperasjon ved noen anledninger), opererer jeg med en ganske streng økonomi, hva gjelder helse og aktivitet. Eller for å formulere det på en litt annen måte; alt jeg gjør koster i hodepine og dårlig form. Dessuten blir jeg gradvis dårligere om jeg ikke får restituert meg skikkelig etter å ha vært aktiv en stund.

Men det er en ganske depressiv og frustrerende måte å se det på... Så for å forenkle det litt for meg selv, og for å fokusere på hva jeg har av ressurser (kontra hva det koster å bruke disse ressursene), pleier jeg å måle det i form av hvor mye energi jeg har. Det er ikke egentlig så annerledes enn andre heller - og er i så måte heller ikke et tilfeldig valg av modell. Jeg tror de aller fleste kjenner igjen at de har en viss arbeidskapasitet, før det er slutt. Min er bare... litt mindre. Dette har tatt meg lang tid å akseptere, og jeg tror jeg enda har til gode å ikke brenne lyset i begge ender, eller å tøye strikken for langt, når det kommer en utfordring jeg bare må gjennom.

Men tilbake til poenget. Ved å bruke det litt diffuse begrepet "energi", kan jeg også prøve å beregne og fordele ut energien dersom det kommer flere ting på en gang. Teoretisk sett, burde det være enkelt å tømme ut en liter, kilo, meter, banan (eller hvilken måleenhet man enn kan bruke på dette begrepet) på hver av utfordringene man skal gjennom. Dessverre er det - som alle modeller - mindre gjennomførbart i virkeligheten. For når utfordringene kommer med tett mellomrom, og jeg ikke rekker å restituere meg, tar den forholdsvis enkle modellen en litt annen form. Jeg har prøvd å skissere det, og fordi eksamen er utfordringene mine akkurat nå, har jeg tatt det inn i skissen: 

Det er nesten umulig å få like mye "energi" til hver boks. De første koster mye, men jeg kommer meg som regel gjennom. De neste blir "dyrere og dyrere", og mye av utfordringen er at energien jeg skulle sittet på, henger igjen i de foregående eksamensboksene. 

Jeg har allikevel prøvd å tenke litt annerledes denne gangen, og prioritert både fortløpende, og etter hvor godt forberedt jeg tror jeg er til eksamen før den siste intensive lesetiden begynner. Omtrent her har jeg feilberegnet litt i år. Ups. Den neste eksamen er nemlig i statistikk og kvantitativ forskningsmetode, og jeg følte meg rimelig trygg på at det ville falle relativt fort på plass. Jeg kan en del om temaene vi skulle gjennom, og følte meg ganske sikker på at det teoretiske grunnlaget satt, og at selvsikkerheten i praktisk oppgaveløsning ville komme etter litt jobb. 

La meg bare si; jeg frykter at jeg har blitt et offer for Dunning-krüger effekten. 

Dunning-Krüger effekten er en kognitiv tankefeil (rop ut om dere vil høre mer om disse, for her er det mye moro!), som viser til hvordan individer med lav kunnskap på et område, også har en tendens til å overvurdere egne ferdigheter på dette feltet. Heldigvis kicker selvinnsikten inn om man får litt mer utdannelse på området, og selvtilliten synker. Deretter, hvis man er standhaftig nok, og fortsetter læringsprosessen, vil selvtilliten på nytt stige. 

Gjett hvor jeg er på kurven akkurat nå! 😅

Heldigvis er det fortsatt håp, og jeg tror ikke det er uvanlig å kjenne at all kunnskapen nærmest flyter i alle retninger og blander seg sammen på dette stadiet av semesteret. Jeg har ikke tenkt til å gi opp før det er helt over, i alle fall. Nå står det en ny dose smertestillende på menyen, og så får jeg se om jeg kan angripe inferens av regresjon, eller variansanalyse, eller hva det nå enn var jeg ikke husket at jeg ikke husket...

Ønsker dere en god mandag!

#student #psykiskhelse #kronisksykdom 

Gjennom

Formen er ganske dårlig, så dette innlegget er dessverre veldig rotete og dårlig formulert... 

Det tok nøyaktig to dager fra jeg skrev forrige innlegg til jeg møtte veggen. Jeg hadde kjent den økte påkjennelsen av eksamensperioden fysisk i kroppen i flere dager, men ettersom valget om å gjennomføre allerede var tatt, gjorde jeg mitt ytterste for å ignorere det så langt det lot seg gjøre. Dette er nemlig et av problemene med kronisk helseproblematikk, og kanskje særlig av den typen jeg har: Jeg vet at formen min blir dårligere om jeg overanstrenger meg, eller er stresset. Men jeg vet også at det ikke endrer seg, selv om jeg får utsatt eksamen til et senere tidspunkt. Jeg blir like dårlig, enten jeg tar den før eller siden, og nå var jeg rett og slett klar for å bli ferdig. Det er imidlertid vanskelig å finne balansen mellom det å lese effektivt og å ikke overanstrenge seg, og for første gang på flere år, bommet jeg alvorlig. Denne gangen meldte i tillegg psyken seg på, og kjørte meg enda lengre ned i kjelleren. 

Men... Som jeg sa; valget var allerede tatt. Jeg ville gjennomføre. Det er ikke noe helteverdig eller eksepsjonelt ved det, og for å være ærlig var jeg ganske forberedt på at jeg ville løpe inn til en strålende strykkarakter... Men det var viktig for selvfølelsen min at jeg ikke skulle gi opp før det var helt over. Da jeg ble nødt til å holde senga på lørdag, var jeg imidlertid rimelig nedslått, og sendte for sikkerhetsskyld fastlegen en melding om at det kanskje var lurt å sette meg opp på en time, i fall jeg ble nødt til å trekke meg fra eksamen. Dersom man får en legeerklæring på at formen er dårlig enten fra eksamensdagen eller innen et par dager etter, gjelder nemlig ikke den dagens eksamen som et forsøk (man har maks tre forsøk), og universitetet er forpliktet til å sette opp en ny eksamen i løpet av et par uker. Med andre ord; skulle jeg ikke klare å gjennomføre på selve dagen, ville jeg sørge for et sikkerhetsnett som fanget meg opp slik at jeg allikevel var nødt til å gjennomføre senere. Jeg fikk legetime overraskende raskt, men dessverre kolliderte den med selve eksamen, så jeg valgte å avbestille den innen 24-timers fristen, og sjanset heller på at formen skulle fungere. 

Heldigvis kom imidlertid formen seg igjen. Jeg var absolutt ikke tilbake til normal-nivået hva gjelder funksjon, men jeg kom i det minste i gang med lesingen igjen.  Dessuten hadde jeg også fått et nytt hemmelig våpen; plutselig en dag fant familiehunden ut at hen ville dele eksamenstiden med meg, og et nesten skammelig antall timer ble tilbragt i følgende stilling under pulten; 

Hva har vi gjort for å få en så fin hund? Det ble mye kos og trøst, og mye godbiter og klemming. 

Eksamensdagen kom, og jeg våknet til skikkelig hodepine. Etter en god porsjon smertestillende, frokost og litt annet som kan lindre hodepinen, var jeg imidlertid oppe i vertikal stilling. Litt senere ankom jeg eksamenslokalet, og ut i fra eksamensvaktenes reaksjon og empatiske utsagn, kan jeg gjette på at ansiktet fortsatt hadde et ekkelt og blekt gråskjær. Jeg må innrømme at det gjorde meg litt lettet, for det er ikke alltid så lett å formulere seg eller tenke om formen svikter skikkelig, og da føltes det litt trygt at de allerede var litt innstilt på at jeg ikke var helt i form. Jeg har aldri trukket meg under en eksamen før, og ønsket ikke at dette skulle bli den første... Men om det først skulle skje, er det fordel for alle om det går så smertefritt som mulig. 
Heldigvis klarte jeg å gjennomføre. Jeg var relativt heldig med oppgaven, men disponerte både den og tiden helt feil, så besvarelsen var rimelig dårlig. Men det var allikevel godt å ha gjennomført, og kunne legge den bak seg. Med jevne mellomrom får jeg de klassiske "Åh, nei, shitt"-tankene, som sikkert alle studenter kjenner seg igjen i; dere vet... når hodet plutselig minner en på noe man har glemt å ta med i oppgaven, eller når man blir litt for fokusert på noe man gjorde dårlig eller kanskje til og med feil... Men ... Jeg er gjennom. 

De siste to dagene har kroppen reagert kraftig på overanstrengelsen, så jeg har gitt meg selv fri til i morgen. Så starter forberedelsene til neste eksamen.. 

Ønsker dere en god helg!

Pokker heller!

Jeg har tidligere fortalt om at et av fagene mine denne våren er som et trollspeil for meg; jeg ser inn i boka, og plutselig stirrer en åtteårig versjon av meg selv tilbake med tårevåte øyne. I forrige innlegg fortalte jeg også om at jeg satt med både migrenetendenser og angstanfall-liknende greier på seminar, og det kommer vel neppe som en overraskelse at dette seminaret tilhørte dette faget. For å toppe det hele, hadde jeg en vond opplevelse i seminaret uka etter, der en partner og jeg hadde en (rævva) framføring. Jeg skal spare dere for detaljene, men det var ikke helt gunstig for mestringsfølelsen, for å si det sånn, og jeg betalte i dyre dommer både i form av hodepine og emosjonelle reaksjoner etterpå. I tillegg er det en god porsjon skam med i bildet. Det er ikke til å unngå når man nesten svimer av foran 15 med-studenter og foreleser, og samtlige får inntrykk av at jeg faktisk er så dum som framføringen antydet. Jah... 

Det ville vært å lyve om jeg ikke sier at jeg i mange dager vurderte å møte opp til eksamen, og bare gå med én gang jeg hadde registrert meg. Jeg orket ikke tanken på flere (synlige) angstanfall, og jeg orket heller ikke tanken på den unødvendige hodepinen det ville medføre. Jeg opererer med en ganske streng økonomi, der alt jeg gjør koster i hodepine... Og selv om jeg gjør mitt beste i dette faget, tviler jeg sterkt på at jeg vil få en karakter det er verdt å spare på. Å gjennomgå påkjennelsen det er å ta eksamen, og så risikere dårlig form før oppløpet til neste eksamen føltes som en dårlig idé. Ja, det føles vel ikke egentlig som en ideell situasjon nå heller, egentlig.. 

Men det gikk en faen i meg på et eller annet tidspunkt. Jeg hadde noen veldig tunge dager, med dårlig form og dårlig humør. Men så, som det jo som regel gjør, ble den fysiske formen litt bedre.. Og jeg bestemte meg for at jeg like gjerne kunne hoppe i dette som å krype inn i dette. Slik det er, har jeg bare to alternativer for denne eksamen; det ene er sykemelding, og det andre er å møte opp. Det er helt sikkert mulig å forsvare en sykemelding, tatt formen i betraktning... Men jeg tror ikke jeg kunne forsvart det for meg selv. Jeg mener, jeg vil ikke være en sånn som bruker mine fysiske hemninger til min fordel. Jeg vil ikke la meg sykemelde med mindre det ikke er noen andre gode alternativer... Og det er jo et annet alternativ her. Det er ikke slik at jeg er mer effektiv, eller klarer å presse meg feilfritt gjennom de aspektene ved faget som plutselig sender meg inn i dissosiasjon, selvhat og angstanfall... Men på dette punktet, når alt er dratt så langt at jeg uansett ikke får ro, selv i søvne, kan jeg nesten velge å bare stå i det. 

Så jeg prøver, etter beste evne, å ta meg sammen. Med veldig vekslende hell. Jeg forsøker å fokusere på de tingene i faget som er "trygt" i den forstand at det like gjerne kunne tilhørt et annet fag, og jeg prøver å angripe fagstoffet fra et annet perspektiv. Med sporadiske mellomrom knekker jeg sammen, og det er veldig vanskelig å bryte ut av det.... Men når jeg gjør det, finner jeg tilbake til pugging og fagstoff. Jeg er veldig usikker på om jeg får med meg det jeg trenger når jeg leser... men jeg gir meg i det minste ikke ennå. 

 

Innimellom lesing og emosjonelle reaksjoner sitter også hodepinen parat til å skape problemer... Og heller ikke mot den, har jeg mange våpen.. Jeg vet godt, at når hodepinen begynner å ta den formen den har nå, betyr det at jeg strekker strikken for langt. Jeg trenger noen dager, eller kanskje til og med et par uker, på å finne tilbake til den mer normale formen... Men jeg har ikke den tiden akkurat nå. Og denne utfordringen er ikke nytt for denne eksamensperioden. Hver eksamensperiode møter jeg denne utfordringen... Og det er egentlig ingen annen trøst, enn at jeg må stole på viljestyrken. For det er noe som skjer når man presser seg selv litt for langt - og jeg er sikker på at dette gjelder alle, selv om mine grenser er patetiske i forhold til alle andres - og det er at man klarer å stå i det allikevel, og finne ny styrke man ikke visste man hadde... 

Kanskje gjelder det samme litt for psyken? Det er i alle fall ikke over før det er over... 

#student #psykiskhelse #kronisksmerte #patetisk

Ikke pust! (TW)

Jeg skjelver. Store lår rister. Jeg sitter sammenkrøket i enden av sofaen, og holder rundt knærne. Jeg beordrer meg selv om å ta meg sammen, men en annen stemme glefser "Hold kjeft!". Blikket glir til klokka på kontoret. Vi er ti minutter inn i timen, og jeg har nesten ikke klart å si noe. Jeg kan kjenne psykologens utålmodighet - eller er han egentlig utålmodig, undrer jeg. "Vi kan godt avslutte timen... Jeg vet jeg er kjedelig når jeg er sånn her", glipper det ut av meg før jeg rekker å tenke meg om. Psykologen nøler, og jeg kan nærmest føle hvordan han prøver å vri samtalen mot meg, uten å besvare spørsmålet. 
"Hva er det som får deg til å ønske å avslutte timen? Jeg tenker vi har mye viktig å snakke om, særlig når du er så stille" sier han. 
"Det der er så typisk dere!" glefser jeg. "Fuck deg!" glefser den sinte stemmen i hodet mot meg, en annen gjentar at jeg må ta meg sammen. 
"Typisk oss...?" svarer psykologen. Han har ikke reagert, verken på kommentaren eller stemmeleiet den kom i. Stemmene i hodet fortsetter kjeftingen: "Du tar bare opp plass!", "Jeg hater deg!", "Fuck deg, fuck deg, fuck deg!", "Dette er det ingen vits i. Si unnskyld og avslutt timen.", "Jeg skal drepe deg.". Det er bare tanker. Mine tanker. Det er meg. Men på dette punktet, når alle kommer fra alle kanter og i munnen på hverandre, blir jeg fullstendig distrahert. Plutselig er jeg i bilen og kjører inn i den tunnelen jeg har tenkt på så mange ganger. Jeg vrir rattet mot en ulykkeslomme (eller hva det nå heter), lukker øynene og trykker inn gass...
"Typisk oss... Psykologer?" Psykologens kommentar får meg tilbake til kontoret hans igjen. Jeg merker jeg har holdt pusten. For å unngå å hive etter den, bare nikker jeg kort mens jeg puster inn. 
"Det er ... Dere skal jo.. Dere...Jeg er håpløs." Jeg registrerer at jeg stammer hver gang jeg prøver å si noe annet enn noe selvdestruktivt. 

Dette skulle bli den lengste dialogen i løpet av den timen. Timen på mandag. Den første på tre uker. Jeg har hatt mange opp- og nedturer siden forrige time, og da alt begynte å roe seg litt, smalt psyken min tilbake og erklærte krig. Samtlige argumenter i avslaget på innleggelsen ble brukt aktivt mot meg, og verden gikk helt enkelt i svart. Jeg avtalte ikke noen ny time hos psykologen. 

Neste gang jeg tar kontakt med psykologen sitter jeg på et seminar på skolen. Jeg har migreneanfall, men lyktes å ta medisiner raskt. Jeg har derfor forholdsvis milde symptomer, men forferdelig vondt i hodet. Jeg har dessuten aura - synsforstyrrelser -, kvalme og en ekstrem nummenhet i hele kroppen. Jeg ville normalt sett ha undersøkt mulighetene for å dra hjem, men ettersom jeg hadde parkert på en plass jeg ikke kunne stå over natten, og jeg ikke ønsker å drepe noen ved å prøve å kjøre, blir jeg værende. Jeg sliter med å skrive meldingen til psykologen. Tankene er uklare, hvis vi da ikke regner med den illsinte stemmen som glefser hvor håpløs jeg er, og finmotorikken er så redusert at det nærmest er umulig å treffe riktig tast på mobilen. Verden føles uvirkelig. Det er som om jeg ikke er til stede i det hele tatt. Tårer presser seg fram i øynene mine. Rommet har store vinduer, som går fra gulv til tak, langs den ene veggen. Brått får jeg en impuls om å prøve å løpe gjennom vinduet. Impulsen er så sterk, og jeg har lyst til å følge den. Jeg tar den ene hånda mot overarmen og klyper så hardt jeg kan. Dette er noe jeg pleier å gjøre i perioder, og det resulterer i en merkelig ro. Jeg fortsetter å skrive meldingen. Den inneholder en beklagelse for at jeg er som jeg er, og et forslag om å avslutte behandlingen, samt noen argumenter for hvorfor jeg er en håpløs kasus som bare bør gis opp. Send. Jeg ser mot vinduet igjen, og får et angstanfall. Ikke det typiske med hyperventilering, men jeg sliter med å puste, og tårer begynner å renne. "Hopp gjennom vinduet." sier en rolig stemme i hodet. "Ta deg sammen," sier en annen. "Prøv å unngå at alle ser at du griner'a!" slenges det fra en annen kant. Jeg tørker tårene, og ser forsiktig rundt meg med uklart blikk. Alle de andres blikk er rettet mot framføringen to studenter holder. Jeg sitter bakerst, relativt godt skjult. "Fint, da kan du hoppe gjennom vinduet", sier det fra tankene. Det føles som om jeg allerede har gjort det, men likevel ikke. "Hopp, Karoline, Hopp", fortsetter stemmen. Jeg heter ikke Karoline - det er en sarkastisk referanse til en vandrehistorie om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg hopper ikke. "Feiging," mumles det fra hodet i det jeg går ut av rommet ved seminarslutt. "Jeg hater deg." 

To dager går. Psykologen har svart på meldingen og oppfordret meg til å ta kontakt for ny time, men jeg klarer ikke svare. Jeg har eksamen. Dette var første gang jeg tok en eksamen nærmest på sparket, og selv om jeg jobbet forferdelig sakte, ble jeg lettet over å oppdage at jeg klarte å fokusere utelukkende på fagstoff så lenge eksamen pågikk. Jeg skrev rævva, på godt norsk. Setningene hang ikke sammen, og besvarelsene var eksepsjonelt dårlig sammensatt. Men jeg klarte i det minste å få ned en del, og 30 sekunder før fristen for innlevering går ut, trykket jeg send. I samme øyeblikk innså jeg at jeg hadde gjort en tabbe; jeg hadde prestert å kalle en genetisk-miljø korrelasjons-modell for "personlighet-miljø interaksjon". Det var en kjempetabbe. Jeg hadde blandet modeller, og argumentert på tvers av dem. Der røyk alle sjanser for en god karakter, men verre; det heller bensin på bålet for kjeftingen i hodet. 

De neste timene går som i en døs. Jeg er utslitt, men får ikke sove. Jeg ligger i fosterstilling i senga, og har et-eller-annet med lyd og bilde på pc'en. Jeg får det ikke med meg. "Ikke pust", sier hodet. Jeg adlyder. "Du vet den pilleboksen...?", fortsetter hodet... Jeg vet den pilleboksen. Men jeg kan ikke ty til den nå. Jeg klarer ikke la være å visualisere hvordan kroppen blir funnet. Jeg ser for meg en usannsynlig ekkel, kald og stiv kropp, som kanskje har sluppet det som er i tarmer og blære, liggende i en seng omringet av rotet fra de siste dagenes eksamensinnspurt. Hodet foreslår en alternativ løsning med bare "passe dose" så jeg sover bort de neste døgnene. Jeg har gjort det før, tross alt. Men jeg har foreldre som snart skal dra på hyttetur, og jeg orker ikke tanken på å bli avslørt på å ha benyttet meg av alt for mange piller jeg teknisk sett ikke skal bruke lenger. Et viktigere argument er hunden min, som skal være med meg i helga. Jeg har tatt en stor dose når hun har vært der før, og nesten observert hvordan hun prøver å få kontakt med meg, uten at jeg reagerer. Det er et grusomt bilde. Jeg kan ikke gjøre det mot henne igjen. Jeg sender psykologen en ny melding der jeg på nytt unnskylder meg og påpeker hvor håpløs jeg er, hvor lite sannsynlig det er at det kan bli bedre, og at jeg bare tar tid og ressurser. Jeg vet det ser ut som et rop om oppmerksomhet, og jeg hater meg for det. Jeg klyper meg på nytt i overarmene - de er fulle av blåmerker. Det går noen timer, men de inneholder ikke noe. Det er tomhet og apati, men også kjefting fra tankene. Først kjefter den for meldingene jeg har sendt til psykologen. Jeg reagerer ikke, jeg er bare enig. Deretter kjefter den for feilen jeg gjorde på eksamen. Jeg er apatisk og enig. Så påpeker den hvor håpløs jeg er, og hvordan ting aldri kan bli bedre. Stemmen har helt rett. Uten å reagere, kjenner jeg en stor klump av mørke i brystet. Stemmen fortsetter med å kritisere hvordan jeg ser ut, og hvor stygg jeg er. Jeg reagerer fortsatt ikke. Den erklærer så at jeg burde vært død. Jeg er enig. "Så hvorfor gjør du ikke noe med det?" sier stemmen. Jeg er ikke sikker på hvor lang tid det gikk, men etter dette er det bare en "minutt-for-minutt"-stemning der jeg registrerer hvordan kroppen puster, og at jeg hater at den puster. Jeg hater meg. Jeg hater meg. Jeg hater meg. Telefonen ringer, og jeg brytes ut av transen. Det er psykologen. Jeg får ikke med meg starten på samtalen, men jeg sier ikke noe særlig. Psykologen foreslår nytt tidspunkt for time, men sier at det er frivillig og mitt valg. Jeg blir på gråten, og ergrer meg over at en så bra mann må ha noe med meg å gjøre. Psykologen fortsetter med å si noe om hvorfor det er verdt å jobbe videre, eller noe om meg som er bra... Men jeg hører ikke lenger. Jeg er ikke der lenger. Jeg blir kvalm. Jeg har en indre kamp om å puste, eller ikke puste, og samtidig en pågående argumentasjon på at jeg burde legge på, men ikke uhøflig, for jeg liker psykologen. På samme tid har jeg en forferdelig vond følelse, som blander seg sammen med mørket i brystet; han kan umulig ha fått et riktig bilde av meg. Han kan umulig se hvor håpløs, og ekkel jeg er. Dessuten er han eksepsjonelt profesjonell som ikke bare gir meg opp, selv når han helt sikkert må ha lyst til å gi meg opp. Plutselig hører jeg moren min rope fra etasjen over, og basert på de siste dagenes vonde stemning i heimen av grunner som ikke egentlig angår meg, blir jeg øyeblikkelig redd for å ødelegge stemningen ved å ikke svare henne. "Jeg må legge på." klarer jeg å presse fram. Jeg avbrøt psykologen i et eller annet. Han sa noe mer. "Jeg må legge på." gjentok jeg. "Beklager.", og så la jeg på. Mor roper at de drar i omtrent samme øyeblikk, og jeg hører ytterdøra lukkes. Øyeblikkelig får jeg et angstanfall, med hyperventilering, gråt og mørke. Samtidig tenker jeg ingenting og føler ingenting. Magen vrenger seg. Jeg mister følelsen av tid. Etter en stund klarer jeg å strekke meg etter en pilleboks i en kommodeskuff. Ikke den pilleboksen hodet hadde minnet meg på tidligere, men en annen med én eneste pille med beroligende effekt. Den pillen jeg har spart på til en krisesituasjon. Med tørr munn, og uten noe å skylle den ned med, svelger jeg den. Deretter legger jeg meg tilbake på gulvet i fosterstilling. Jeg klyper meg i overarmene og lytter til hodet som kommanderer meg om å slutte å puste. 

Men jeg sluttet ikke å puste denne gangen heller. Jeg er håpløs. Jeg hater meg. 

Nytt avslag

Klagen på avslaget av søknaden om innleggelse ble avslått. Det var ikke helt uventet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Begrunnelsen var at psykologen mente jeg ikke hadde klart å åpne meg ordentlig for ham, tross 70 konsultasjoner, og at det derfor var lite trolig at jeg ville klare å åpne meg under innleggelse. Det er det vanskelig å argumentere mot. Og det er en feil som bare er min. Men jeg er veldig usikker på hvordan jeg kan gjøre noe med det. 

En uklar og diffus oppdatering

Jeg kunne ønske jeg kunne følge opp forrige innlegg med en god forklaring, og en rapport om en god påske fylt med hyttetur, påskeegg og solskinn. Dessverre var påsken heller fylt med å passe på mobilen, sende støttende meldinger, ringe, møte opp, og følge. Det meste av de solfylte dagene ble brukt til å sove med ett øye åpent, pugge skole og besøk - av den typen som ikke er så hyggelig, men som er viktig og meningsfull for alle parter. Nettene var ikke så ulik dagene, med unntak av at søvn ble erstattet med turer og lange samtaler. Jeg er ganske utslitt, men jeg har det så bra som jeg kan etter forholdene. Jeg kan ikke komme med detaljer, for det er ikke mine historier å fortelle... Men den siste halvannen uka (og antakeligvis de kommende) har jeg opplevd å se flere av de jeg er veldig glad i ha det veldig vanskelig.. Noen helt urelaterte kriser har inntruffet noen av de viktigste personene i mitt liv. Det er vel slik at én ulykke sjelden kommer alene, og i mange av disse menneskenes liv gjelder nettopp det akkurat nå, og det har utløst sorgreaksjon, mens i andres er det rett og slett en livskrise av den typen som i blant forekommer, fordi livet er som det er; uforutsigbart og skjørt. 

Det er på mange måter helt feil å skrive om dette, og det føles naivt og selvsentrert å skrive om det fra mitt perspektiv. Det blir også banalt å ha en hemmelig blogg med et slikt tema som jeg har, når så mange rundt meg plutselig sliter så fælt med ting som virkelig brenner. Men oppi alt dette, er jeg veldig rørt - i mangel på et bedre ord - at jeg er en av dem disse menneskene har strukket seg ut til når de føler de trenger en venn eller hjelp. Det er sterkt å se hvor godt de håndterer disse livskrisene, og gir seg selv plass og tid, men også rekker ut en hånd for støtte. Jeg snakker nok igjen fra eget perspektiv, men jeg undervurderte nok flere av dem, og var forberedt på å gripe hardere inn om nødvendig. Men... disse menneskene er sterkere, tøffere og modigere enn jeg hadde håpet på. Det har føltes som å se dem synke ned i dypt vann, som om alt håp er ute, og så observere dem slå ut armene og ta noen svømmetak mot overflaten igjen. Jeg har stått her med livbøye, og tidvis kastet den ut, men jeg har aldri behøvd å ringe 113. Det føles veldig rart å si det, for det er på en måte så feil; men alle disse menneskene er friske for psykiske lidelser, og jeg tar meg selv i å se på dem i beundring og tenke at det er slik normalt friske mennesker kan håndtere livskriser og/eller sorg. Alt de har trengt fra meg, er at jeg er en så god venn eller familiemedlem som jeg bare kan... Og jeg prøver virkelig å være det for dem.

.. Og det bringer meg litt tilbake til forrige innlegg. For da jeg postet siste innlegg opplevde jeg en ny runde med depresjon treffe hardt, og jeg hadde ikke krefter til å kjempe i mot, så i stedet for å kjempe lot jeg meg selv "slippe taket" i alt. Tegningen skulle også med det illustrere at jeg er klar over mitt ansvar i dette, og at jeg kanskje kunne "gripe tak" igjen så snart jeg klarte. Det føles litt teit (veldig teit) å fortelle om bildet på denne måten, særlig sett i lys av hvordan de menneskene jeg fortalte om tidligere i innlegget ikke har hatt noen valg i det hele tatt. Men det var nå en gang sånn, og jeg er ikke egentlig overrasket over at jeg ikke er et bedre menneske enn det. Men når det er sagt, var det kanskje fint at jeg valgte nettopp den dagen til å slippe alt... For det er ikke bare menneskene rundt meg jeg er overrasket over, jeg er også litt overrasket over meg selv. Jeg har hatt det veldig tøft både psykisk og fysisk den siste uka, men jeg har klart å skyve alt til side for å være der for de jeg er glad i. Og det har vært godt oppi alt det vonde. Det har føltes bra å kunne være den personen som spør om ting og noterer mens vi har besøkt fag-/helsepersonell. Det har føltes så sterkt å være den personen som akkurat et spesielt menneske ringer og spør om jeg kan komme og hente hen for en tur på natta, fordi det er det hen trenger. Det har føltes meningsfullt å gråte sammen, og godt å også kunne snappe litt ut av det og le av noe idiotisk som bare er morsomt fordi det står i så kontrast til alt det triste. 

Jeg har egentlig ikke noen god fortsettelse eller avslutning på dette innlegget. Ikke annet enn at jeg er veldig lei for det hvis jeg skremte noen med det forrige innlegget og denne pausen. Planen var å komme med et oppfølgende innlegg senest dagen etter, men plutselig ble alt snudd på hodet, og det viktigste ble å være her for dem. Det blir en stund til før jeg tror vi vender oss til alt dette nye og vonde.. Men det vil komme en ny hverdag. Jeg kommer ikke til å oppdatere eller utfylle disse sakene her på bloggen. Litt fordi det ikke er mine historier, og litt fordi det ikke er formålet med bloggen... og kanskje mest fordi jeg har ting å jobbe med som utenom hos psykologen bare får komme ut her. Jeg er ikke en bedre person enn det. 

10 positive ting

Til tross for at det er påskeferie, fikk jeg komme inn til psykologen for en siste time i dag. Siste før tre ukers pause, bør jeg kanskje legge til. Men det føles så lenge, at jeg merket jeg hadde "slått meg litt av" før timen begynte. Jeg vrei meg i sofaen, og hodet gikk i alle retninger. Det var ikke bra. Men vi snakket også litt om at jeg visstnok er veldig streng mot meg selv. Ja, det var nødvendig å legge til "visstnok" i den setningen... For jeg føler ikke at jeg er streng mot meg selv i det hele tatt - tvert om føler jeg ikke at jeg er i nærheten av streng nok. Så psykologen kom med en indirekte oppgave om å liste opp ti positive ting ved meg selv. Teknisk sett sa han vel egentlig bare at han trodde det ville være vanskelig for meg å få til, og oppmuntret meg ikke egentlig til å prøve. Og det tror jeg var lurt, for sist jeg prøvde på noe liknende på eget initiativ klarte jeg å utfordre meg selv til å skrive en liste over alt jeg hadde fått til den dagen, men på listen klarte jeg bare å skrive et eneste punkt; "Jeg har skrevet en liste over ting jeg har fått til i dag.". I retrospekt var det nok både en viss trass inne i det bildet, og jeg hadde valgt en dag der jeg i stor grad var sengeliggende, som kraftig reduserte mulighetene for et positivt utfall. 

Uansett... Ti positive ting. Det er ikke så mye. Men det føles mye, og det tok ikke veldig lang tid med forsøk i stad, før jeg oppdaget at jeg slet alvorlig. Jeg tok meg selv i å ramse opp ting som "er født i Norge", "har en fantastisk hund" og "har bil"... La meg bare si at den listen ble strøket ut og jeg forsøkte på nytt. Det skulle jo ikke være en liste over hva jeg har eller tilfeldige fordeler. Så jeg prøvde på nytt: "Spiller ikke trommer høyt i blokka midt på natten". Nei, det er helt riktig, jeg spiller ikke trommer fordi jeg ikke liker trommer, og enda mindre på natta. Det var et halvhjertet forsøk, som ble strøket ut, før et nytt tre (eller gren?) måtte bøte ved livet så jeg kunne skrive en ny liste på et nytt papir. Blankt ark og farvestifter. Jeg klarte ikke skrive noe. I alle fall ikke som ikke var omtrent like halvhjertet som forrige forsøk: "kan skrive navnet sitt" og "Klarer å knyte skolissene sine selv". Det ble for dumt. Nytt ark. Men denne gangen skrev jeg lister over ti positive ting ved noen av mine nærmeste venner. Det gikk latterlig enkelt, og ikke én gang refererte jeg til deres fantastiske skolisseknyte-evner, eller ramset opp personlige eiendeler. Faktisk oppdaget jeg at ti punkter ble for kort til å kunne ramse opp deres positive sider. 

Det føles dumt å stille dette spørsmålet, men jeg skal stille det allikevel; Hvorfor er det da så vanskelig for meg å skrive ti positive ting om meg selv? Vel.. Har jeg fått bekreftet noe i dag, er det at jeg virkelig avskyr meg selv. Faktisk synes jeg det nesten gjør litt vondt å sette ordene "positive ting" og "meg" i samme setning, og når jeg skriver at det gjør vondt, er selvhatet der på nytt og påpeker at jeg for lenge siden har passert grensene for tragikomikk, og at jeg ved å skrive det bare gir uttrykk for at jeg trenger medlidenhet. Men det er ikke sant. Jeg trenger ikke medlidenhet. Jeg trenger å forstå. 

Så jeg gjorde et siste forsøk på å skrive noen punkter, inspirert av listene jeg hadde lagd over vennene mine, og oppdaget at uansett hva jeg tenkte å skrive, ble det møtt av kjefting i hodet som sa at det ikke var sant. Og ikke nok med at det ikke var sant, den listen over positive ting kunne gjøre meg høy på meg selv, og ettersom jeg er et såpass ekkelt vesen, bør jeg aller helst trykkes ned i søla slik at jeg aldri kan finne på å ta mer plass i denne verden enn absolutt nødvendig. Ja... snakker om tragikomikk. Men her kommer en hemmelighet; jeg er helt enig med den stemmen. Men jeg forstår også at de som kjenner meg neppe ville brukt de ordene jeg bruker til å beskrive meg. Omtrent her i tankeprosessen tok jeg meg i å assosiere til en episode der læreren stod foran klassen med fasiten til en prøve vi skulle ha dagen etter. Følelsen jeg har nå, er egentlig ganske lik den jeg hadde da, bare at det føles som om alle andre har en fasit jeg ikke har eller vil ha tilgang på. Men samtidig, hadde jeg fått fasiten i hendene denne gangen, tror jeg ikke jeg hadde trodd på det som hadde stått der. Jeg har ikke egentlig lyst til å skrive en liste over ti positive ting ved meg selv. Jeg liker å hate meg selv. Det vil si... Jeg liker ikke meg selv, og jeg synes det er veldig vondt å alltid føle en slags overraskelse over at det ikke ligger en sti av grønt slim etter meg der jeg har gått.... Men når jeg først er så ekkel, finner jeg en slags trøst og ro i å vite at jeg i det minste er klar over hvor fæl jeg er. 

Men tilbake til fasiten; så er vel kanskje noe av løsningen at jeg skal ta del i alle andres illusjon og akseptere at jeg ikke er så ille. (EDIT: Selvhatet sier: "tror du at du er smart nå, som ser noe andre ikke ser?"). Jeg forstår at selvhatet ikke har hjulpet meg til å bli et bedre menneske... Men jeg er samtidig livredd for at å gi slipp på det selvhatet vil gjøre meg til et mye verre et. Så, i stedet for å skrive en liste over ti positive ting, skal jeg gjøre et siste forsøk, men forholde meg diplomatisk til både selvhatet og den lille delen som peker i retning av fasiten.

Fem positive ting jeg har gjort, bare fordi jeg hadde lyst til å glede andre.
1) Jeg liker å gi komplimenter. 
2) Jeg sender venner i blant meldinger med "Suprisehug!" om jeg ikke har hørt fra dem på en stund, og spør hvordan de har det.
3) Jeg finner alltid firkløvere, antakeligvis fordi jeg har dårlig holdning. Før pleide jeg alltid å plukke dem, og legge dem igjen på et tilfeldig bussete så nestemann som kom skulle få en hyggelig overraskelse. 
4) Jeg liker å gi gaver, særlig håndlagde eller personlige. 
5) Jeg kjøper innimellom kaffe til uteliggere når jeg har råd, og slår av en prat om det ser ut til å passe seg sånn. 

Ved å skrive ned ting jeg har gjort, framfor hvordan jeg er, unngår jeg å sette i gang en diskusjon i hodet om hvorvidt jeg er bra nok innenfor hver kategori til å kvalifisere som innehaver av den kategorien. Jeg tror kanskje det er det beste jeg får til akkurat nå.

Jeg har en utfordring til dere som leser bloggen om å liste opp ti positive ting ved dere (enten for dere selv, eller publisere i et blogginnlegg). Jeg tror egentlig det er en veldig god øvelse, og jeg unner dere å lykkes. Jeg unner dere også en liten stund til bare å reflektere over det og over hva som skjer når dere snakker positivt til eller om dere selv. Lykke til!

#psykiskhelse #mentalhelse

Dum, dummere...

Kall meg gjerne naiv, men jeg begynte aldri på psykologistudiet med en tanke om at jeg noen gang ville møte meg selv i døra. Det er en klisjé at alle som studerer psykologi kan sorteres i følgende båser; genuint interessert i å analysere mennesker, eller genuint interessert i å analysere seg selv. Jeg må imidlertid påpeke at etter nesten fire år på studiet, har jeg til nå ennå ikke møtt noen av disse stereotypiene. De fleste er kort og godt genuint interessert i faget, og ofte veldig glad i mennesker og deres opplevelser. Jeg må kanskje vokte mine ord her, for det er langt flere retninger innen psykologien enn Ola Nordmann gir faget æren for, og dermed også naturlig nok har et like vidt spekter av individer som studerer det.. Men hvis jeg oppsummerer det til å si at psykologi rører ved alt mennesket foretar seg, har jeg neppe tråkket noen medstudenter på tærne. 

Dermed kan jeg kanskje slippe unna med å si at jeg ikke begynte å studere fordi jeg passer inn i noen av stereotypiene av psykologistudenter. Jeg er... kort og godt... veldig, veldig, veldig glad i faget psykologi. Og jeg er veldig, veldig glad i mennesker. Men det er vel noe jeg kan utdype en annen gang. Poenget er vel at da jeg valgte fordypning, rettet jeg meg mot noe jeg aldri så for meg at kunne føles så... nært? Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle lese om resiliens og risikofaktorer for psykososial utvikling, og oppleve at en 20 år yngre versjon av meg selv skulle se tilbake på meg fra sidene. Det føles så sprøtt. Og jeg føler meg veldig naiv. Men samtidig, etter snart fire år på psykologistudiet med et bredt spekter av fag - også innenfor psykopatologi -, uten å ha møtt på denne utfordringen, hadde jeg ikke en gang i tankene at metodefag og utviklingspsykologi kunne påvirke meg slik... 

Men det gjør det, altså. De to siste ukene har jeg slitt alvorlig med å lese, og forstå det jeg leser, eller lytte til forelesning og snakke om fagene... For hver eneste gang vinker unge meg tilbake og forstyrrer alt. Når det defineres risikofaktorer for alvorlige personlighetsforstyrrelser, er det å se livet i revy, men med en sarkastisk undertone... For det føles ikke som om det stemmer. Det kan ikke stemme at min barndom er grunnen til at jeg er som jeg er i dag. Det er tryggere å holde på at det heller er min feil at jeg har det sånn. Men ikke før jeg har kommet til den konklusjonen sniker pensumet seg inn igjen gjennom "internalization", eller barns sterke tendens til å skylde på seg selv, fordi det gir en slags kontrollfølelse og trygghet. Det føles ikke som om det stemmer heller... Og det er vanskelig å forholde seg til, for det må jo dermed bety at enten jeg eller pensumboka tar feil. Så jeg prøver å ikke forholde meg til det, og der lykkes jeg eksepsjonelt godt. Som regel vurderer jeg ikke dilemmaet over i det hele tatt, men kobler i stedet helt ut. Langt ut. Så langt at når jeg endelig snapper tilbake til virkeligheten er forelesningen over, eller det har blitt mørkt ute, og jeg har ikke klart å lese noe. 

Heldigvis er det lenge igjen til eksamen... Men uheldigvis har to av fagene prosjektarbeid flettet inn i pensum. Gruppearbeid. Gruppearbeid der samtlige stiller i fine bluser og stramme smil - eller, i noen tilfeller, ikke smil i det hele tatt -, og forsøker å virke langt smartere enn vi egentlig er. Det vil si... De andre er helt sikkert såpass smarte og assur med pensum. Jeg, derimot, presterer ikke i det hele tatt. Dette er vel mer et frustrasjonsinnlegg enn noe annet, og det er mulig jeg faller i fella med å forsvare hvorfor jeg ligger etter på en måte som ikke forsvarer noe som helst. Jeg burde ha lest mer enn jeg har. Jeg burde evne å formulere noen avsnitt til prosjektarbeidene. Men jeg klarer ikke det akkurat nå. På forelesning i går, da foreleser overrasket oss med små oppgaver der vi skulle snakke med sidemannen, klarte jeg ikke å snakke i hele setninger. På seminargruppe i dag gjemte jeg meg bakerst med blikket godt festet i notatboka hver gang spørsmål ble tatt opp i plenum. I morgen, når jeg skal møte prosjektgruppa, blir jeg nødt til å innrømme i plenum at min del av oppgaven suger og at jeg ikke har klart å produsere noe bedre. La meg bare si at påsken ikke kan komme fort nok akkurat nå... Eller forresten, litt for fort kan den komme, for når den er over, er første eksamen bare tre uker unna... 

Men... Jeg studerer i det minste. Jeg er ikke sengeliggende. Og jeg skal nok klare å jage vekk spøkelset fra fortiden. Jeg trenger faktisk ikke å kjempe den krigen på alle fronter. Det må være mulig å jobbe med psyken på et nivå, og faget på et annet (det er jo tross alt ikke ment å skulle trigge noen, men behandle temaet på et generelt plan). Prosjektarbeid er, og vil aldri bli, min styrke, men det er heldigvis over veldig snart. 

#mentalhelse #studier #psykologi 

Kaos.

Jeg har forsøkt å følge opp mine to siste innlegg med et innlegg der jeg påpeker at det tross alt er håp. Men det blir bare tomme ord. Klisjeer så dumme at de ikke en gang gjør seg på en facebookvegg. Jeg gjorde et forsøk på å notere noen tanker om hvordan ting er akkurat nå, i god gammel analog stil, som jeg egentlig foretrekker... Men som når det er så kaotisk som nå, ikke nødvendigvis er øyeblikkelig oppklarende: 

... Jeg har egentlig ikke så mange kommentarer til dette. Utover at jeg var veldig i tvil på om jeg skulle våge å poste et utklipp av notatene mine, og at når jeg nå til slutt ender opp med å dele det, er det ikke helt uten en baktanke. Jo, visst. Det er kaotisk nå, og jeg er tilsynelatende helt på bærtur hva gjelder bloggens formål om å komme seg av broen... Men det er også litt godt å få kaoset ned på papir. Så lenge kaoset er i hodet, føles det ut som om jeg er en slags Don Quijote som sloss mot vindmøller. Med en gang det er skrevet ned, ser jeg - om ikke system -, så hvert fall omfanget av utfordringene akkurat nå. Og det er det viktige; at det er slik det er akkurat nå. Bare akkurat nå. 

Jeg har lyst til å skrive diplomatisk at "men det betyr ikke at det alltid må være sånn", men jeg får meg ikke til å mene det akkurat nå. I stedet kan jeg sitere en illsint stemme i hodet på følgende kommentar: "Ta deg sammen, din fuckings drittsekk, nok pity party!". La meg bare først og fremst, en smule tragikomisk, si at jeg ønsker å ta avstand til slik språkbruk. Sekundært til det, vil jeg påpeke at stemmen egentlig har helt rett. Jeg driver med "pity party" om dagen. Jeg var hos psykologen tidligere i dag, og satt med så sterke destruktive impulser, at jeg droppet å snakke om avslaget på innleggelsen, droppet å avtale ny time, og feilet i det hele tatt ganske ekstremt på å i det minste prøve å få kontroll på kaoset. Jeg syntes veldig synd på meg selv, og det var først da jeg visualiserte vaskejobben det ville kreve å fjerne 58 kg kroppsmasse fra gulvet etter et fall på ti meter, at jeg innså hvor ekkel og fæl jeg er. Det var på tide å ta seg sammen. Det tok riktignok to timer, men til slutt sendte jeg psykologen en melding, og vi ble enige om at vi skulle klage på avslaget på innleggelse. Deretter sendte jeg en ny melding (for gud forby at man klarer å gjøre flere ting på én gang) der jeg bad om en ny time. 

Det føles ikke egentlig som en stor seier. Det føles ikke ut som noen seier i det hele tatt, egentlig. Klagen blir helt sikkert avslått, og uansett hvor bra psykologen er, har ikke én time i uka hjulpet nevneverdig de siste årene.... Men jeg fikk i alle fall kjenne litt på trassen. Trassen fra den stemmen som ikke vil la kaoset vinne, altså. Det neste på lista er å finne nye løsninger på å få bort kaoset. Der er jeg fortsatt helt blank. Men, i mangel på en bedre avslutning noen faktisk tror på får jeg allikevel sitere et inspirasjons-sitat fra facebook; fake it 'till you make it: 


"I'll huff and I'll puff and I'll blow your house down..." 

#psykiskhelse #mentalhelse #depresjon 

Å tenke utenfor boksen

I følge det diagnostiske kartet for psykiske lidelser, faller ikke min problematikk i noen spesiell boks. Psykiske lidelser kan på generell basis være vriene å diagnostisere og spesifisere, rett og slett fordi det ikke finnes noe instrument som helt konkret kan måle innholdet i tankeprosessene våre. Eller, for å bruke den vanlige (og forenklede) metaforen; et brukket bein synes på røntgen, men psykiske lidelser synes i atferden. Det har riktignok blitt gjort noen funn, blant annet på depresjon og redusert aktivitet i enkelte hjerneområder, men i det store og hele diagnostiseres pasienter basert på spørreskjemaer og samtale. Selv har jeg vært gjennom omtrent fire runder med slike spørreskjemaer, og hver gang har jeg fått assosiasjoner til den beskjeden som leses over høyttaleren på tubene i England: "Please, Mind the gap". Det er en avstand mellom spørreskjemaer og svar, og det er en avstand mellom det som blir sagt og hvordan det blir tolket. På samme måte som det alltid vil være en avstand mellom tog og plattform, vil dagens diagnostiske systemer for psykiske lidelser og individer aldri møtes ordentlig. Heldigvis, lik en asymptote, kommer man stadig nærmere og nærmere, og de aller fleste får en diagnose det i teorien finnes en skreddersydd behandlingsplan for. I teorien. I praksis avsløres det stadig mangler i helsevesenet vårt, og den "gap'en" gjør det vrient for individer og helsesystem å møtes. Men det var ikke den diskusjonen jeg skulle snakke om nå... 

Egosentrisk som jeg er, ønsker jeg å snakke om problemet med å ikke falle i noen diagnostisk boks i det hele tatt, men allikevel føle veggene i boksen hver eneste gang jeg snur meg. For er det én ting jeg har lært etter alt for mange år inne i mitt eget hode, så er det at min psykiske lidelse på mange måter er som en boks, og at jeg absolutt ikke er noen Houdini. Jeg tror ikke det er feil å erstatte veggene i boksen med store skilt med "Please, mind the gap", på samme måte som med andre psykiske lidelser, men med en såpass uspesifisert diagnose som "uspesifisert personlighetsforstyrrelse" er det til en hver tid vanskelig både for meg og andre å vurdere nøyaktig hvor stort det gap'et er. Jeg mener, er veggene gjennomsiktige så behandlere kan se det jeg prøver å vise, eller er jeg Schrödingers katt i mitt eget paradigme? Ikke slik å forstå at jeg både er død og levende, slik Schrödingers paradoks ofte blir framstilt, for jeg er i alt for høy grad veldig levende... Men det er vanskelig å ikke se på meg som noe annet enn en uforutsigbar, tikkende bombe, der verken jeg eller de på utsiden av boksen, vet når jeg vil detonere, rett og slett fordi rammeverket for min boks nettopp er "uspesifisert"..

Jeg vet ikke.. Og jeg skriver det ikke uten et snev av avsky for arrogansen over å være "uspesifisert". Jeg legger ingen stolthet i å være umulig å kategorisere, men det går heller ikke an for meg å skrive om det, uten at jeg føler jeg ønsker å framstå som eksepsjonelt spesiell. Men her kommer da et annet paradoks til den påstanden, og som faktisk overrasket meg stort: Da jeg ble henvist for innleggelse første gang før jul, stod det i avslagsbrevet at personer med personlighetsforstyrrelser på generell basis kunne vise økt suicidalitet under og etter innleggelse. Jeg velger å ikke diskutere suicidalitetsspørsmålet akkurat nå, men heller rette fokus mot første del av begrunnelsen; nemlig, personer med personlighetsforstyrrelser på generell basis. Med andre ord, så de ikke på det spesielle med meg i det hele tatt da de skrev den setningen. De vurderte ikke behandlingsmotivasjon, ønske om bedring eller den iherdige gestikuleringen jeg bedrev inne i boksen min for å signalisere at jeg desperat trengte hjelp. De vurderte diagnosen "personlighetsforstyrrelse", og ettersom den ikke var spesifisert, vurderte de den på generell basis. 

Da jeg i forrige uke fikk et nytt avslag, sparte avsender meg for begrunnelsene bak avgjørelsen. Det stod helt enkelt noe i duren av at "nyttekriteriet var vurdert til ikke innfridd", og ikke noe mer. Nå, helt sant er ikke det.. Jeg fikk også et skriv om rettigheter og beskjed om at jeg kunne klage på avgjørelsen... Men med en sånn begrunnelse ble det alt for lett å tolke det ut i fra min egen subjektive, og vekslende mellom rasjonelle og emosjonelle, referanseramme. Min første tanke var at det betydde at jeg ikke var nyttig nok til å få hjelp. Jeg er selvfølgelig klar over at det ikke var det de mente. Jeg er enig i en slik tolkning, men ser også at ansatte i helsevesenet er for snille, eller politisk korrekte, til å kunne si noe sånt. Sekundær tanke var, som de antakeligvis også mente, at jeg ikke ville ha nytte av behandlingen de kunne tilby. Hos psykologen tidligere i dag, presenterte også han meg for den tankegangen, og jeg sa meg enig, før jeg tilføyde "Hun kommer sikkert til å ta livet av seg uansett", etterfulgt av et spontant "oj...!" fra psykologen. Jeg skjønner selvfølgelig at avsender av brevet ikke mente det heller. Jeg forstår også at psykologen anbefaler å klage på vurderingen. Problemet er også at jeg forstår hva som skjer inne i boksen min, og der er det alvorlig uvær for tiden. Mine forsøk på å tenke utenfor boksen, der rasjonelle tanker, som at de kanskje vurderer det som at å stabilisere strukturen hverdagslige omgivelser er mer konstruktivt enn å risikere å ødelegge den lille stabiliteten som allerede finnes ved å ta meg til nye omgivelser, blir farget stormen inne i boksen min. Jeg klarer ikke å tenke utenfor boksen akkurat nå. Jeg har mer enn nok med å holde meg i live innenfor den. Og allikevel trenger jeg desperat hjelp til å komme ut. 

Den siste setningen jeg skrev her, gir meg en skamfull varme i kinnene. For selv om jeg har gjort det tydelig at målet med denne bloggen er at jeg skal overleve, kan jeg ikke nekte for at en sterk prosentandel av min indre dialog forteller at jeg burde vært død, og at jeg bør holde meg i boksen for å redusere skadeomfang. Når jeg ser på meg selv i boksen, ser jeg et avskyelig og motbydelig vesen. Jeg hater det vesenet, og jeg liker å hate det, for jeg håper det hatet en dag kan få meg til å drepe det. Er det behandlingsvegring? Og har dermed kanskje de som vurderte henvisningene helt rett i at jeg ikke oppfyller nyttekriteriet? For her kommer min helt egne vri på Schrödingers katt; før man åpner boksen vet jeg ikke om jeg virkelig er så håpløs, motbydelig, grusom, skadelig og jævlig eller om jeg bare tror jeg er det. Og sannheten er... Jeg er livredd for å finne det ut, for innenfor denne boksen er svaret så innmari klinkende klart. 

#psykiskhelse #personlighetsforstyrrelse #håpløs #depresjon

Når alt liksom skal være så bra.

Fra utsiden har ting gått veldig bra for meg de siste ukene. Jeg har plutselig fått et sted å bo fra i sommer. Jeg har fått godkjent en skoleoppgave. Det går bra med familien - etter en større krise i høst, har ting begynt å falle på plass, og de nye rutinene vi har fått, har nå gått fra å være anstrengte til å bli lette og preget av humor. Jeg har lest en del, og knekt noen koder i statistikk. Jeg har begynt med en hobby jeg har måtte ta en pause fra. Jeg har funnet tilbake til noen venner jeg ikke har sett på lenge. Jeg har vært hos psykologen, og klart å snakke om alt dette. 

... og jeg har tatt store doser beroligende, drevet med selvskading for første gang på mange år, hatt alt for hyppige angstanfall og lagt på meg. 

Selv kroppen min later som om alt er i skjønneste orden. Under overnevnte krise i høst, mistet jeg forferdelig mye hår. Jeg mister alltid mye hår når livet blir for tøft. Her om dagen, da jeg kikket på det stygge speilbildet av en skapning som er så full av "blubb" at jeg ikke kan forstå at den i det hele tatt klarer å henge sammen som én enhet, oppdaget jeg flere tykke "bunter" av hår på to-tre cm rundt hårfestet over tinningene. Jeg ble helt satt ut. Denne stygge, ekle, feite kroppen, som jeg gjør så godt jeg kan for å ødelegge på stadig mer kreative måter, jobber standhaftig for å leve. Det føles så bortkastet og rart. Jeg har hatt denne opplevelsen før, når jeg har sett hvordan kroppen selv bidrar til å lege skader dens eier har lagd når hun har prøvd å drepe den. Likevel er det noe annet når håret gror. Det er ikke en nødvendighet.. Faktisk bruker jeg det stort sett bare til å trekke oppmerksomheten bort fra ansiktet mitt. Kanskje var det derfor jeg ble stående foran speilet i nærmere ti minutter og undre over hvorfor det "gidder" å gro. Hvorfor vokser det, så håpefullt og sterkt, når det antakeligvis bare vil falle av igjen, neste gang det skjer noe vondt. Hvorfor prioriterer kroppen det, når det jeg aller helst ønsker nå, er å dø. 

Det går jo egentlig veldig bra for tiden. Alle løse puslespillbrikker finner en plass. Så hvorfor kan ikke jeg bare være lykkelig? Hvorfor klarer jeg ikke å smile oppriktig sammen med dem som står sammen med meg, og tålmodig hjelper meg å legge den ene brikken etter den andre på plass? Jeg tror kanskje jeg har funnet svaret, og det er at motivet brikkene skaper er helt feil. Jeg liker virkelig ikke meg selv. Nei, la meg omformulere; Jeg avskyr virkelig meg selv. Jeg har ikke lyst til å endre på det, og jeg har ikke lyst til å forsøke å bygge opp et liv, der alt faller i grus når helsen eller psyken knekker. Jeg orker ikke å se håret falle av, og vokse ut igjen, på en skapning som er så kvalmende ekkel at det ikke burde vært hår på henne i det hele tatt. Jeg kan prøve å forklare det på en annen måte; se for deg en du hater - hvis du er så uheldig å føle den følelsen mot noen (selv om de måtte fortjene det?) - og at din eneste jobb her i livet, er å gi denne personen et så godt liv som mulig.. Og ikke bare det, men dine venner, din familie og ditt helseteam jobber for det samme, lykkelig uvitende om at den de hjelper er verre enn noe annet på planeten.. 

Jeg er full av dårlig samvittighet, selvhat, skrekk for framtiden, og ... sorg. 

Jeg klarer ikke å avrunde dette innlegget på noen fin måte... Jeg vet ikke om det er mulig, men kanskje er det bedre å skifte fokus fra "at jeg er" til å "bare være". Jeg får heller sette meg ned å lese litt statistikk. 

#psykiskhelse #depresjon 

Sinosauropteryx

Innimellom er det bare vonde dager... Men så i blant, snubler man over ting, som for i alle fall meg er fullstendig nytt.. Som at Paper Towns, en ikke-eksisterende by eller tettsted, var en måte å forhindre plagiering av kart for de som tegnet kart, at Pixar dytter inn en rekke easter eggs i filmene sine eller at det en gang fantes en fantastisk liten dinosaur som het Sinosauropteryx. 

Sinosauropteryx var en liten dinosaur, på størrelse som en kylling, som spankulerte på jordoverflaten på to bein for nærmere 122 millioner år siden. Den hadde uvanlig lang hale og var dekket av en type fjær (protofjær, mest sannsynlig). Takket være funnet av et godt bevart fossil, klarte man å fargebestemme disse fjærene, og hold dere fast; den kan i beste måte beskrives som en blanding av kylling og rød panda, og bare prøv å si at dette ikke er den søteste dinosauren du (ikke) har sett noen gang:

(kilde: https://www.youtube.com/watch?v=vtpi7yUHNyg&t=3s )

Sinosauropteryx' farger kan avsløre mye om deres liv og habitat. For eksempel forteller den stripete, lange halen - som absolutt ikke er noe smart trekk for å gå i ett med naturen - at Sinosauropteryx utviklet den for å kunne kommunisere med andre artsfrender. En tolkning er at det var attraktivt for potensielle partnere, men halen kunne antakeligvis også bli brukt til på samme måte som en hunds eller katts for å få fram mer konkrete budskaper. 

... og her kommer jeg på en måte til poenget mitt. Sinosauropteryx døde ut. Jeg vet ikke helt hvorfor - det gjør vel egentlig ingen -, men for å sette det i et slags perspektiv skjedde det antakeligvis ca 60 millioner år før den store utryddelsen mange teoretiserer skyldtes en meteoritt. Jorda har imidlertid hatt mange store utryddelser. Det har skjedd mange ganger, at mye av livet på jorda nesten har blitt sveipet ut av eksistens. For eksempel - om vi går helt til starten av livet på jorden - førte de anaerobe bakteriene, som slapp ut oksygen som avfallsstoff i stedet for karbondioksid, til at jorda fikk så store mengder oksygen at de anaerobe bakteriene ble kvalt. Dette er for øvrig også starten på en av teoriene på hvordan jorda ble farget blå av oksygen og vann. Senere har vi hatt en rekke utryddelser der jorda i seg selv har skylden; jordplatedrift, vulkanutbrudd, endringer i strømninger i havet, istid... you name it. Jorda har ikke alltid vært et trygt sted for sine habitanter... 

Men til tross for disse utryddelsene, har livet overlevd, og ikke nok med det, men det er overraskende likhetstrekk mellom artene som oppstod, tross mange millioner år i mellom. For eksempel er countershading - at skapningen har mørkere farge i pelsen/huden/fjærene på ryggen, og lysere mot magen. Dette er en tilpasning som gjør at dyret ser mindre tredimensjonalt (og mer usynlig) ut i sollys, ettersom lyset kommer ovenfra. Eller hva med spesielle tilpasninger som utelukkende er til for kommunikasjon med artsfrender eller for å skremme bort fiender? Et annet uungåelig fellestrekk er også at alle artene skal eller har blitt utryddet. Faktisk er de fleste allerede utryddet... Men livet i seg selv har overlevd, og etter hver store masse-utrydning, har nye dyrearter blitt til og tatt over verden for en stund og hatt sin storhetstid, før de også forsvinner. 

Jeg forstår ikke helt hvorfor, men av en eller annen grunn finner jeg en enorm trøst og trygghet i dette. Alle religioner, myter og science-fiction som forteller om en kommende apokalypse eller hvordan tiden blir etterpå... Lite bryr de seg vel om at vi allerede lever i én av mange post-apokalyptiske tider, der fellestrekket for alle er at livet har reist seg igjen.... Det er forresten et unntak til alt dette; jorda har aldri sett en art som ødelegger like mye som mennesket... Ja, gitt at vi ikke ser på de anaerobe bakteriene sin påvirkning da, men da var jo de i det minste den eneste arten på jorda... Men jeg kjenner allikevel at jeg får en varm følelse av å tenke på dette. Det er nesten en slags ansvarsfraskrivelse. - og ja, jeg skriver ikke dette helt uten en dårlig samvittighet for å nærmest overse all jævelskapen i verden i dag - Men... hva så om jeg går tilbake på broen i morgen.. Alt fortsetter uansett, og ikke nok med det, men stiller man perspektivet inn på en tidsramme fra 4.7 billioner år tilbake og til nå.... Ja, da betyr egentlig ingenting vi gjør noe som helst. Det betyr bare at vi har vært her. 

Boktips: The Martian Child

I blant snubler man rett og slett over bøker som viser seg å være helt annerledes enn hva man har ventet seg, og er man heldig, viser det seg å være en god, eller kanskje til og med fantastisk ting. For meg var "The Martian Child" av David Gerrold en slik bok. 

"The Martian Child" handler, i motsetning til hva tittelen antyder, svært lite om Mars. I boka møter leseren en science fiction-forfatter som ønsker å bli far. Han er singel og homofil, så han bestemmer seg for å adoptere. Historien starter når han er helt i innspurten av adopsjonsfasen, og følger livet han og hans kommende sønn, Dennis, skaper sammen. På grunn av Dennis' tøffe start på livet, har han en del utfordringer; da kanskje særlig tilknytnings- og tilpasningsevne. De sakkyndige i adopsjonsprosessen tror at Dennis aldri vil klare å knytte seg til noen, Dennis tror disse problemene til at de skyldes at han kommer fra Mars, og den blivende faren tror kanskje ingenting... men gjør veldig mye riktig, ved å gi Dennis tid, plass og ubegrenset med kjærlighet. Leseren får innblikk i farens tanker og opplevelser, usikkerhet og tvil, og det hele blir en svært menneskelig og nær berettelse om tilknytning, trygghet og kjærlighet. 

Boka er delvis basert på forfatterens egne opplevelser, til tross for at han har tatt noen litterære friheter. Det at han selv har vært gjennom det å adoptere et barn, er trolig med på å skape en troverdig og sterk nærhet til handlingen. 

Jeg tror "The Martian Child" griper om tematikk alle som har hatt barn generelt, eller vært barn spesifikt med tilknytningsproblematikk, vil finne veldig sterkt. Jeg tror den vil få leseren til å le, smile, føle og undre seg. Jeg kan ikke si annet enn at jeg anbefaler den på det varmeste. 

Pandoras eske

I gresk mytologi hadde guden Epimetheus i oppgave å gi alle dyrene én god egenskap, den gangen alle dyreartene var helt nye. Han jobbet seg gjennom artene, men da han til slutt kom til mennesket, hadde han gått tom for ideer, eller snarere; manglet framsyn. Heldigvis visste broren hans, Prometheus, råd. Han erklærte at mennesket skulle være overordnet alle andre arter, og stjal derfor ild fra Zeus. Zeus ble rasende, og som straffet Prometheus hardt... Men det er ikke relevant for denne historien. Han bestemte seg også for å straffe mennesket, fordi de tok i mot ilden som gave. Han skapte derfor kvinnen Pandora, men gav henne guddommelige egenskaper og skjønnhet, som gjorde henne uimotståelig for stakkars, naive Epimetheus. Han bestemte seg for å gifte seg med henne, tross brorens advarsler. I bryllupsgave, sendte Zeus en krukke (noen ganger oversatt til eske) til Pandora, men advarte henne mot å åpne den. Zeus hadde imidlertid også skapt Pandora til å være nysgjerrig, og med det var utfallet gitt: En dag tok nysgjerrigheten overhånd, og Pandora åpnet krukken. Ut flommet all verdens ulykke som for alltid skulle plage menneskene. Det tok lang tid før Pandora fant mot til å igjen åpne krukken, og på bunnen lå det kun én ting igjen; håp. 

Spør du meg, er det flere plot-holes og kritikkverdige forhold i denne myten. Antakeligvis faller jeg i fella av å være påvirket av min tid, og kristendommen, selv om jeg absolutt ikke er religiøs. Jeg har for eksempel en tanke om at en så stor gudeskikkelse som Zeus nødvendigvis må være rettferdig, men det er han jo ikke. Det gir for eksempel liten mening å straffe mennesket for å ha akseptert gaven som skulle gjøre dem overordnet alle andre dyrearter før de er overordnet og kan forstå hvorfor de ikke var verdige gaven. Samtidig kjenner jeg det også er litt befriende å da kunne anta at Zeus ikke straffet mennesket fordi han var nødt eller fordi det var rettferdig. For meg er det egentlig langt mer forståelig, kanskje menneskelig, om han straffet menneskene rett og slett fordi han ble sint. 

Selv om skadeomfanget mitt (gudskjelov) er mindre enn Pandoras, føles det litt som om jeg har åpnet min helt egne Pandoras eske denne uka. Jeg er ikke sikker på om det er tilfeldigheter som sendte esken til meg, om forrige ukes vakuum utløste det, eller om jeg rett og slett fikk den tilsendt fra min egen rasende underbevissthet etter at jeg forsov meg fra psykologtimen... Men i skrivende stund føles det ikke som om det spiller noen rolle. Utfallet har vært det samme: uka har vært tøff, svart og full av angst. Dessuten syntes visst kroppen min at psyken tok litt vel mye energi og plass, og valgte til slutt å krydre det hele med en håpløs fysisk helse i dag. Jeg vet ikke om Zeus noen gang tenkte at ondskapen i Pandoras eske kunne avle mer ondskap, som en slik dominoeffekt jeg opplever.. Men så er jo Pandoras eske også bare en mytefortelling, mens det jeg opplever eller forsøker å lage mening av eksisterer i den virkelige og komplekse verden. Det har fått meg til å lure på om det er håp igjen i min eske. 

På den andre siden.. Hadde egentlig myten Pandoras eske overlevd tidens tann om hun ikke hadde funnet håp i bunnen av esken? Ligger ikke håpet i esken som en nærmest underliggende symbolikk om at uansett hvor ille livet kan bli, kan mennesket alltid holde på håpet? Jeg vet ikke helt om jeg tror på den symbolikken, særlig fordi jeg ofte ikke føler jeg har håp i det hele tatt. Samtidig er det noe veldig symbolsk i at Pandora selv velger når hun skal slippe håpet ut av krukken. Jeg tror dette må bli så langt jeg klarer å trekke konklusjoner denne gangen. Det føles ikke ut som om det er noe håp jeg kan velge å slippe ut her nå... men det motsatte av å håpe kan også sies å være å gi opp og anerkjenne at alt er håpløst. Hvis jeg har noe valg, kan jeg i det minste velge å ikke gi opp for akkurat nå. Med det lager jeg kanskje en slags fast grunn under føttene mine; jeg er på bunnen, men jeg sørger i hvert fall for at jeg ikke faller lengre ned, selv om jeg ikke helt vet hvordan eller om jeg kan komme meg opp igjen. Det får være neste ukes prosjekt....

... Var det håpet som snakket? 

#depresjon #psykiskhelse 

Mislykket

Tross følelse av ustabilitet, fungerte jeg greit i går. Jeg var på forelesning, kontaktet NAV, fastlegen, leste en del og var relativt aktiv. Det var dermed bokstavlig talt et slag i magen da nedturen plutselig kom. Det snørte seg sammen i brystet på meg, og jeg vet ikke hvorfor. 

Jeg skulle egentlig ha hatt time hos psykologen i dag. Tross knapt en uke siden forrige time, føltes det ut som om tiden hadde gått veldig sakte. Tidvis har jeg lengtet etter timen, men langt flere ganger har jeg vurdert å avbestille. I går vurderte jeg rett og slett å ikke møte opp, men jeg kjenner også at jeg blir irritert på meg selv når jeg skriver det. Jeg tok meg i ørene, og bestemte meg for at jeg måtte dra. Det er barnslig å ikke møte opp til avtalt tid, og jeg har ikke råd - verken økonomisk eller tidsmessig - til å droppe timer. Det ultimate argumentet er imidlertid at det eneste som tar mer plass og tid enn å møte til timer, er å ikke gjøre det. Jeg er heldig som får hjelp. 

Jeg endte allikevel opp med å ikke dra i dag. Jeg forsov meg. Det irriterer meg grenseløst, og med en gang jeg våknet, kjente jeg på trangen til å selvskade. Å straffe meg selv. Det at jeg vekslet så fælt mellom å dra, eller ikke dra, får meg også til å lure på om det var tilfeldig at jeg forsov meg i dag, eller om det var hva en del av meg ønsket å gjøre. Jeg våknet av alarmen. Men jeg husker ikke hva som skjedde etterpå. 

Uansett er utfallet det samme. Jeg møtte ikke opp, og dikotomisk som jeg er, betyr det akkurat nå at jeg er en "sånn en" som ikke møter opp, og ikke har kontroll på livet mitt. Jeg har forsterket dette, ved å ikke klare å komme opp av senga enda, og på toppen av det hele har hodepinen meldt seg på. Det føles som om jeg er en vandrende klisjé. Jeg har rotet meg ned i et hull, og i stedet for å prøve å få meg opp igjen, har jeg tatt spaden og graver nedover. Jeg er håpløs. Er det virkelig sånn jeg vil være? Psykologen ringte etter timen. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å svare, og selv da jeg tok telefonen, hadde jeg lyst til å legge på flere ganger. Vi avtalte ingenting, utenom at jeg skulle sende melding for neste time. Jeg vet at det riktige svaret bare er å svinge seg rundt og sende den meldingen. Men jeg vet også at det er som å begynne å klatre oppover av hullet igjen. Misforstå meg rett... Jeg vil jo egentlig opp av hullet, men jeg føler ikke jeg fortjener det. Dessuten føles det som en oppgave som er Sisyfos verdig. Sisyfos er en mytologisk figur som ble dømt til å dytte en diger stein opp et fjell til evig tid. 

Nei... Nå er det nok pity party-faktor på bloggen her. Jeg har prøvd å sensurere bort de sinteste kommentarene til meg selv her, men samtidig kjenner jeg at jeg ønsker at du, som leser, skal bli irritert på meg. Irritert på at det går an å være så håpløs. Logikken i denne tankegangen, er at jeg allerede er så sint på meg selv som jeg kan bli, og eneste måten å straffe meg ytterligere er å få flere til å si seg enig i at jeg virkelig er så håpløs og mislykket. Men det er vel ikke konstruktivt, kanskje særlig ikke for den stakkars leseren som blir trukket inn i dette, og ikke har noen sjanse til å få noe godt ut av det. Beklager veldig. Jeg skal forsøke å få meg opp av senga nå, og prøve å ikke kaste bort mer av dagen. Når alt er så svart som det er nå, må jeg bare ta meg sammen og fokusere på det helt enkle. Ta en dusj, lag litt mat, ta fram skoleboka. Kanskje er det ikke rett vei opp av dette hullet, men hvis jeg har en spade, kan jeg kanskje grave en tunnel i 45 grader oppover, framfor å forsøke å klatre rett opp. Det blir i det minste ikke like bratt, og er mer konstruktivt enn å ligge i fosterstilling på bånn. 

 

#psykiskhelse #depresjon #håpløs

Arkimedes' punkt

En av mine guilty pleasures er sitater. Jeg snakker ikke om slike som går sin seiersgang facebook gjennom memes, eller de du finner på putetrekk og bilderammer i interiørbutikker., og jeg kan (nesten) forsikre dere om at mine favorittsitater heller ikke dytter dere for langt inn i filosofiske tanker og problemstillinger. Jeg mener... Selv om man bare kan gå i samme elven én gang (Heraklit), finnes det grenser for konstruktive måter å forholde seg til både elven og seg selv i hverdagen, selv om det på abstrakt plan kan være verdt en gjennomtenkning eller to. Nei, jeg liker kort og godt å samle på sitater fra over alt og ingen steder, og rett og slett more meg over dem i sin enten enkelhet eller kompleksitet. Det vitner for eksempel om et befriende og enkelt perspektiv når Miss Piggy fra The Muppets gir råd som "Never eat more than you can lift", eller når Einstein, i et brev, forklarer hvorfor han ikke bruker sokker: "De smarte løser problemene, de kloke unngår dem.". Jeg liker særlig de som kan generaliseres til flere områder, slik at jeg kan føle meg smart ved å sitere en stor helt og virke langt flinkere med ord enn jeg faktisk er (følelsen av økt smarthet avtar naturlig nok straks jeg avslører personen bak sitatet). Et eksempel på et slikt sitat er Arkimedes, den greske matematikeren, sitt berømte faste punkt: 

"Gi meg et fast punkt, og jeg skal rokke verden". 

Jeg må innrømme at jeg ikke helt husker hvorfor han kom med dette sitatet, men som analogi har det blitt brukt mye i vitenskapen. Hvis vitenskapsmannen kan finne et uberørt og solid punkt å observere fra, utenfor situasjonen han faktisk observerer, vil han i større grad kunne observere situasjonen uten å bli påvirket av seg selv. Det er omtrent her denne lange introduksjonen går fra det abstrakte til litt mer konkrete...  

Det har vært stille fra meg en stund nå, og deler av dette skyldes nok daglige utfordringer og opptrening etter den lange sykeperioden.. Men en større del av dette skyldes nok også at jeg brått befinner meg i en situasjon der jeg egentlig ikke har verken kontroll eller full tilgang på hva som egentlig skjer. Jeg snakker nå om det psykiske plan... På det fysiske har jeg hatt noen bedre dager, jobber med skole, har gitt fra meg leiligheten og prøver å få formen opp til et funksjonibelt nivå der jeg kan gå opp en bakke uten å få blodsmak i munnen, eller ha lengre enn minutterlange leseøkter uten å være utslitt. Det er som om jeg ser meg selv gjøre alt dette fra utsiden, men samtidig er det så mekanisk at det nesten bare går av seg selv. På det psykiske plan er ting annerledes. Det er som om jeg har funnet et Arkimedisk punkt, og med det kan observere meg rent mekanisk... Men jeg har også gitt slipp på introspeksjonen, og føler ikke egentlig hvordan jeg har det. Det er... bare tomt. Eller... svart... Jeg har nesten ikke ord for det, men det føles veldig i motsetning i forhold til hvordan angsten nærmest lå i huden på meg for knappe to-tre uker siden. Dette gir ikke mening, men nå føles det som om jeg har forlatt den angsten og kroppen til fordel for å få overblikk over situasjonen, men samtidig på bekostning av kontroll, selvforståelse og evne til å gripe inn. Det hele begynte etter en time hos psykologen, der vi snakket om dissosiasjon, og det satte meg ut på et nytt tankespor jeg ikke har utforsket før, i en livssituasjon der jeg står uten hjem og leilighet, men med en mulig innleggelse hengende over meg, og med en skoleplass jeg ikke vet om jeg får beholde om det skulle skje... Kanskje er det rett og slett som Heraklit sa om elven; for jeg er på dypet nå, og selv om jeg har vært her før, er verken jeg eller elva er slik vi var da. Det er som om absolutt alt er så fjernt, uvant og uvirkelig, men samtidig er det så nært, fast og ubønnhørlig ekte. Jeg er både midt i elven, og på elvebredden og observerer meg selv kave i vannet. Jeg vet alt og forstår ingenting... Eller var det motsatt? Det er vanskelig å si så lenge verden rokker. Eller er det meg som rokkes, mens verden står stille?

Jeg vet ikke. Men skal forklare det så snart jeg finner ut av det. 

#psykiskhelse #depresjon #utenmening #vissvass

Hypnose og mindset.

Hypnosebehandlingen var... Ja, hva var det egentlig? Jeg gikk inn i det med relativt få forventninger, og for å være ærlig var katalysatoren bak innfallet om å teste det ut, basert på desperasjon og en slags barnslig nysgjerrighet. Det er ikke helt uten en viss følelse av skam jeg innrømmer dette, for jeg er vanligvis ikke typen til å teste ut behandlingsformer som ikke helt går inn under skolemedisinen. Samtidig har jeg vært borti hypnose på studiet - Det er kanskje på tide å innrømme at jeg studerer psykologi -, og det dukker støtt og stadig opp både i media og vitenskapelige studier. Påstander om at hypnose kan hjelpe mot kronisk smerte, har vekket en slags avsky og tiltrekning i meg, og da jeg til slutt fant en psykolog med videreutdannelse på området, og var i en sinnsstemning der jeg nesten kunne ha kappet av meg en finger for å kjenne smerte der, framfor i hodet, var egentlig ikke lista så høy for å ta kontakt. I retrospekt ser jeg at jeg, tross den lite konstruktive tilnærmingen, antakeligvis var nærmere forståelsen av hva hypnose er da, enn det jeg selv forstod. La oss ta et skritt tilbake, så skal jeg forsøke å gi en introduksjon til hypnose, før jeg forteller litt mer om min opplevelse av det. 

I Oxford Dictionary of Psychology defineres hypnose og hypnoterapi på følgende måte: 

"Hypnosis: n. Alterations in sensations, perceptions, thoughts, feelings or behaviour brought about by suggestion, often (though controversially) interpreted as a trance-like altered state of consciousness characterised by heightened suggestibility, associated with such phenomena as suggested *hallucinations, hypnotic *analgesia, *hypnotic amnesia, and *hypnotic age regression."

"Hypnotherapy: n. A form of *Psychotherapy based on *hypnosis, using techniques such as helping the client to perceive of interpret things differently (reframing), training the client to experience particular reactions such as calmness around spiders or disgust around cigarette smoke (anchoring), and using language patterns."

I sin aller enkleste form, slik jeg forstår det, dreier det seg altså om at behandler hjelper klienten til å skifte fokus fra et punkt til et annet. Vår oppmerksomhet er svært begrenset (se gjerne denne filmen for en demonstrasjon før du leser videre), og en travel hverdag krever hyppige skifter i oppmerksomhet. Det er mange baller å sjonglere; hva skal jeg ha til middag, hvordan skal jeg rekke fram til det møtet, avbestill tannlegetime, konsentrasjon på jobb, følge med i trafikken, osv. De fleste mennesker klarer dette ganske fint, bare i kraft av at man trener seg opp til hyppige skifter i oppmerksomheten, og er vant til høyt tempo. Tross dette, tror jeg de fleste kan kjenne følelsen av å slippe alle ballene når helgen kommer, eller når man endelig kommer fram til hytta og kan skru av mobilen, eller når julekvelden senker seg. Det er deilig når roen kommer, rett og slett. Så hva har dette med hypnose å gjøre, spør du kanskje.. Vel, nå kommer jeg til poenget: En tilnærming for å hjelpe pasienter med kroniske plager eller psykiske problemer, er å hjelpe dem ut av onde og selvforsterkende sirkler. Eksempelvis er det kort vei fra depresjon til lært hjelpeløshet, og mangelen på autonomi - altså kontroll i eget liv -  kan føre til ytterligere depressive tanker. Satt i min kontekst, kan en mulig tilnærming være at hodepinen min tar så mye plass, at jeg aktivt trener hjernen til å fokusere på det for å vurdere hvor ille den er, at jeg igjen gir hodepinen mer plass. Da er det kanskje verdifullt å endre fokus. De fleste med kroniske plager har vært borti dette tankesettet før. Slik jeg forstår hypnose er det sterke likhetstrekk til både mindfullness og meditasjon. Forskjellen på hypnose, er imidlertid den mer personlige guidingen gjennom seansen, og at man går inn med en dypt forankret forventning før man kommer inn. Jeg visste alt dette før jeg gikk inn til timen, men etter flere mislykkede forsøk på mindfullness og meditasjon, satset jeg på at en placeboeffekt ville hjelpe meg til å få større effekt og kanskje bedre hjelp til å komme inn i rett tankesett. Det jeg ønsket å få ut av behandlingen var å lære meg å finne roen. Den roen jeg tidligere snakket om når helgen kommer, eller når man kommer fram til hytta. Jeg ville forsøke å finne den roen, uten å trenge den spesifikke settingen for å utløse den. 

Jeg spesifiserte ikke dette til psykologen jeg gikk til, rett og slett fordi jeg følte meg både utilpass og flau over å søke denne typen hjelp. Jeg var bitt av fordommene som ofte følger slike alternative tilnærminger, og selv nå, skammer jeg meg over å skrive at jeg var villig til å teste det ut. Jeg tror ikke jeg er den eneste om jeg sier at "hypnose" vekker assosiasjoner som "magi", "fantasi", "showtriks" og "tull". Til tross for dette, kjenner jeg at jeg hadde nådd et punkt der jeg virkelig var villig til å prøve alt. 

Behandlingen innfridde allikevel de få forventningene jeg hadde, og etter en kort introduksjon, der jeg fortalte litt om mine interesser og steder der jeg følte meg trygg, bad han meg legge meg tilbake og bare lytte til det han sa. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg gjentatte ganger tenkte på hvor teit dette var, hvor teit jeg så ut og hvor lite det fungerte. Jeg kan med én gang avsløre at jeg ikke opplevde noen "transe", men jeg tror heller ikke det var målet. I stedet ledet han meg gjennom en "tur", eller til det stedet i skogen jeg liker best, der jeg skulle lytte etter fuglekvitter og bølgeskvulp, kjenne solen og luktene, og viktigst; roen. Jeg er ikke der at jeg kan si noe mer om hvordan jeg tror det fungerte ennå... For hele opplevelsen var rett og slett litt sprø. Men, selv om jeg kanskje heller mot å si at det ikke fungerte, kjenner jeg også en trang til å fortsette litt til. Grunnen er kort og godt at når hodepinen er helt krise, spiller det ikke egentlig så stor rolle om jeg ligger og hater hodepinen, meg selv og situasjonen, eller om jeg drømmer meg bort til andre tider... Nei... La meg omformulere; det gjør meg ikke friskere på lang sikt... Men det har mye å si for hvordan jeg opplever øyeblikket... Adderes disse øyeblikkene sammen, blir det kanskje en langtidseffekt for min opplevelse av årene som har gått, om jeg har brukt dem på å være sint, eller på å prøve å finne roen og huske det som er bra? 

 

Dagen etter introduksjonen for hypnose, dro jeg til fastlegen. Det var ikke egentlig noe spennende besøk, men heller en standardvisitt for å evaluere medisiner og ta en blodprøve for å sjekke at jeg enda er fri for leverpostei, tross høyt forbruk av smertestillende. Ironisk nok, valgte han akkurat denne dagen til å anbefale meg å undersøke et gratis nettkurs for å lære om smerteforståelse og smertekontroll. Jeg slet alvorlig med å ikke himle med øynene, da han foreslo det. Vi har begge sittet på kontoret og revet oss i håret på forslag om diverse alternative tilnærminger, og sverget til skolemedisinen. For å være ærlig, følte jeg det som en slags beskjed om at jeg overdrev hodepinen, og at jeg egentlig burde ha et høyere prestasjonsnivå. Denne følelsen ble forsterket ytterligere da jeg gikk inn på kurset, og bladde meg gjennom det som skulle vise seg å være en ABC-tilnærming på hvordan smerte både er somatisk og psykologisk, og at den psykologiske biten dreier seg om hvordan man tolker smertesignalene. Som psykologistudent, er jeg absolutt ikke ny for tanken om at redsel og stress i respons på smerte, kan skille ut nevrotransmittorer i hjernen og hormoner i kroppen som forsterker følelsen. Ei heller at økt tilførsel av serotonin, eller forlengelsen av serotoninen i hjernen kan redusere smerteopplevelse og depressive tanker i forhold til den. Da jeg klikket meg gjennom kurset, fór det imidlertid også to andre tanker gjennom hodet mitt, og jeg refererer til disse med en skamfull undertone: 1) Det kan absolutt tenkes at det er noe i dette... 2) Dette er allerede noe jeg har begynt å jobbe med. På samme måte som hypnose, meditasjon og mindfullness, skjønt med en annen tilnærming, dreide kurset seg rett og slett om å skifte fokus. Og selv om jeg blir rimelig frustrert av å skrive det, særlig fordi jeg har hatt mange tøffe uker og føler denne tilnærmingen indirekte sier at det er min egen skyld... tenker jeg at det er verdt å sjekke det ut litt videre. Om ikke annet, oppfyller jeg i det minste lavterskelmålene mine. 

 

Her er et par linker, om dere har lyst til å kikke litt nærmere på kurset eller hypnose.
(OBS; de to første må kanskje tas med en klype salt. Jeg har ikke dobbeltsjekket kildene, men bare brukt dem for å få en referanseramme for videre research)

Crash Course Psychology: Altered states. https://www.youtube.com/watch?v=9PW1fwKjo-Y 

NRK, Viten og Vilje: Hypnose https://tv.nrk.no/serie/viten-og-vilje/DMTV23002517/sesong-1/episode-5 

Nettbasert gratiskurs mot kronisk smerte https://www.retrainpain.org 

 

#hypnose #kronisksmerte #hodepine 

Nålepute og smerteskalaer.

Poff. Plutselig var årets første botox-behandling hos nevrologen gjennomført, og selv om hodepinen absolutt er bedre nå (om det er placebo eller effekt av bedøvelse overlater jeg til noen andre å bedømme, det viktigste er at det er en effekt), er jeg helt utslitt. Det krever omtrent 30 sprøytestikk på ti minutter, og selv om jeg ikke egentlig er så redd for det, er det en relativt intens opplevelse hver gang. I skrivende stund har jeg absolutt en viss følelse av hvordan nåleputer føler seg, og vil helst bare sove... Som i og for seg også er en forandring fra søvnproblematikken for bare noen netter siden. Full effekt får jeg først inntrykk av om noen dager, men for nå er jeg bare lettet over at det er over, og at det kanskje blir bedre dager framover. Det kan være at det snur nå. I mellomtiden må jeg sette meg ned og tenke litt mer på smerteskalaer... 

I smertebehandling er det viktig å klare å evaluere hvor stor smerten er til en hver tid. Jeg forstår det, og er enig i viktigheten av det... Men jeg synes systemet som brukes er rigid, forenklet og uforenelig med den virkeligheten jeg opplever. Det hele er egentlig veldig enkelt; man skal simpelthen evaluere smerten på en skala fra en til ti, eller fra en til tre. Man skal også dokumentere medisinene man brukte, om det hadde noen effekt, om man hadde mensen og helst hvor lenge hodepinen varte. Det er tilsynelatende et godt og enkelt system, og krever - ved rett utfylling - kun noen minutter av hver dag. Tilsynelatende. Dersom man ikke velger å gå filosofisk til verks, er det enkelt og greit. Men dersom man har en viss forståelse for kvantitativ forskningsmetoder eller innsyn i at ens eget smerteregister er nettopp ens eget subjektive register, og derfor avviker fra andres subjektive smerteregistere blir det hele vanskeligere. Skalaen er uungåelig en likert-skala. Oversatt til norsk betyr det at det ikke er sikkert at det er like lang "avstand" mellom 1 og 2 som det er mellom 4 og 5. Tre er ikke halvparten så vondt som seks, og man kan ikke addere summene sammen for å oppsummere den totale smerten for foregående periode. Selvfølgelig. For smerte fungerer ikke sånn. Humør, overskudd og dagsform har mye å si for hvor mye man tåler, og for hvordan man opplever smerten. Hvis man da legger til at ens egen smerteforståelse ikke er den samme som noen annens, blir det hele vanskelig. For eksempel leste jeg en studie der kroniske smertepasienter viste en tydelig forhøyet toleranse for smerte på sitt "smerteområde". De hadde på en måte utviklet en evne til å tolerere flere slag mot sitt Akillespunkt. Jeg skriver ikke dette fordi jeg har et bedre alternativ, for det har jeg ikke... Men jeg er frustrert. Jeg ser svakheter med metoden, og den største svakheten er meg. Det som var øverst på skalaen før jul - da jeg hadde en bedre periode -, markerer seg nærmere bunnen av skalaen nå. Hvis noen har noen smarte tips her, tar jeg gjerne i mot dem med åpne armer. Jeg skal føre hodepinedagbok for de neste tre månedene på nytt nå.... og jeg tror kanskje jeg skal prøve å utvide skalaen fra 1-3 til 1-10, slik at jeg kan starte nærmere bunnen, og heller se hvordan det utvikler seg. Det sitter i alle fall langt inne å levere en skala som dokumenterer lysende 3-tall fra før jul til nå. For det første fordi det føles ut som om jeg prøver å gjøre det verre enn det er, og for det andre fordi en slik skala ikke viser hele sannheten. Risikoen ved å gjøre det, er imidlertid at skalaen plutselig inneholder mer informasjon enn man rekker å gå gjennom under en normalkonsultasjon. 

Til sist vil jeg bare takke for støttende og oppløftende kommentarer. De betyr veldig mye! I morgen skal jeg fortsette mitt arbeid med lavterskelmålene jeg skrev om på bloggen for en drøy uke siden. Da er det nemlig tid for hypnosebehandling hos en psykolog. Før det skal jeg notere ned noen av mine sterke sider (som at jeg klarer å knyte skolissene selv?), mine interesser (ved siden av dagdrømming av ting som skjer alt for lite av?) og hva jeg ønsker å få ut av timen (noe som er vanskelig, ettersom jeg går inn med relativt blanke ark). De kritiske parantesene er vel kanskje mer et uttrykk for nervøsitet. Men jeg kjenner absolutt en viss skepsis til om denne behandlingen vil ha noe for seg... Men hvem har vel ikke hatt en våt drøm om å prøve hypnose på et tidspunkt? Det kan være morsomt å teste ut hva det egentlig er for noe. Med det som utgangspunkt, blir alt annet en bonus. Selv det å få en placebo-effekt, er jo tross alt en effekt, og er det noe psykologien har lært oss, er det hvor stor makt psyken har i vår forståelse av ting, og hvor sterk effekt ting kan ha om man bare tror på det. Vi vet jo for eksempel at det er trygt å gå inn i et spøkelseshus på tivoli... Men det hadde ikke vært noen vits å gå inn, om vi ikke hadde ønsket og håpet på å bli litt skremt allikevel, og vi lar oss overbevise til å tro at det er skumle og truende ting der inne. Kanskje blir hypnose litt det samme? Vi får se. Ha en fin kveld, alle sammen. 

 

#kronisk #sykdom #smerte #hodepine 

Rapport fra en indre storms øye.

Det tok ikke lang tid siden forrige innlegg før jeg møtte den berømte veggen. Kombinasjonen av ekstrem hodepine, svimmelhet og søvnløshet fungerer dårlig over tid. Her kommer en liten funfact til dere; søvnmangel forstyrrer synapsene mellom amygdala og medial prefrontal cortex i hjernen. Eller forklart på en annen forenklet måte, blir det trafikkork mellom den delen av hjernen som tenker rasjonelt og er litt mer fornuftig, og den mer primitive følelsesdelen av hjernen. På en måte kan man kanskje si at fornuften sliter med å komme fram til følelsene, og fordi denne delen av tenking er så komplisert og krevende, er det lettere å ekskludere den, og vi reagerer sterkere og mer emosjonelt enn vi ellers ville gjort. Det er kanskje ikke noen overraskelse for noen, forresten... Men med det i tankene, kan man se for seg at det fysiske utgangspunktet, kombinert med mine mindre sjarmerende personlighetsfasetter gjorde det hele mildt sagt kaotisk. Jeg gikk gjennom hele helga og vekslet mellom angstanfall og utmattelse, med kun håpløshet og depresjon som stabile følgesvenner. Det var ikke akkurat det utgangspunktet jeg hadde ønsket til studiestarten på mandag. 

Jeg velger å si at heldigvis; Heldigvis har jeg en streng og sint stemme i hodet som fikk meg til å pelle meg opp av senga, tross dårlig form mandag morgen. To timer med forelesning skulle jeg klare. Fordi formen var så dårlig, lot jeg bilen stå og satset på kollektivtrafikk. Jeg hadde allerede lest kapittelet de tok for seg på forelesningen, så det gjorde ikke så mye at jeg slet med å følge med. Etter forelesning var det bare å vente på campus noen timer, før jeg skulle til psykologen. 

Jeg skal ikke skrive at det kom som noen overraskelse av formen hadde gått fra dårlig til verre innen jeg satt på kontoret til psykologen. Faktisk, hadde jeg til og med debattert mulighetene for å legge meg ned i sofaen hans for å slippe å sitte uten nakkestøtte. Han har foreslått det før. Men i hodet mitt, er det en problemstilling å ta mer fysisk plass enn strengt tatt nødvendig. I stedet valgte jeg - noe ubevisst - å sitte så sammenkrøket og skjelvende i enden av sofaen, at hele kroppsspråket signaliserte at jeg ikke var interessert i å snakke. Nå i ettertid, kan jeg absolutt være med på at det kanskje ikke var et kjempesmart trekk. Dersom jeg hadde klart å si at hodepinen var grusom - helst med en gang -, ville vi kanskje hatt et bedre utgangspunkt for å forstå hva som var galt i timen. For... Denne psykologtimen gikk absolutt ikke riktig. Det var ikke psykologens feil. Hodet mitt raste illsint, angsten forplantet seg i kroppen, og hodet reagerte enda sintere da hodepinen økte ytterligere. Jeg klarte nesten ikke si et ord hele timen, og var alt annet enn en hyggelig psykiatrisk pasient. 

Til tross for dette, skal jeg ikke være så diktomisk at jeg skriver at alt gikk rett vest. Eller... Det er i alle fall for tidlig å si at det gikk rett vest, selv om det føles litt sånn nå. Psykologen foreslo at vi skulle sende en ny henvisning for innleggelse. Det gir oss, om ikke annet, en helt konkret ting å jobbe med videre, og blir jeg innlagt er det uungåelig at det vil være en endring fra hverdagen jeg har hatt til nå. Jeg tør ikke skrive at det også vil endre meg, eller måten jeg takler meg og hverdagen på... Men jeg tar meg selv i å ønske og håpe at det i det minste er håp. Og det i seg selv, er en endring fra bare noen dager siden. 

I tillegg opplevde jeg noe, som på én måte kan være skremmende... Men som når man når et visst punkt nesten var litt deilig. På spørsmål om jeg ønsket å lese henvisningen, foregikk det - jeg har lyst til å kalle det - en dialog i hodet mitt. Selv om de begge er meg, velger jeg å kalle dem "Rød" og "Blå" for å gjøre det enklere i denne gjengivelsen av hendelsesforløpet:
Blå: "Nei, du vil ikke det. Fuck deg!" 
Rød: "Kanskje du gjør det lettere for han om du ser på det, og kommenterer eller tilføyer noe?" 
Blå: "Fuck deg, jeg hater deg!" 
*skjelving, kjenner pulsen i hodet*
Blå: "Der ser du, nå får du mer hodepine!" 
Psykolog: "Det kan være fint at du får se hva som står, i fall du er uenig i noe."
Rød: "Du gir fra deg muligheten til å si i fra om du tror noe er feil."
Blå: "Fuck deg! Du kan ikke lese den, det vil bare sette seg i hodet ditt, som sist, og så må jeg ta meg av stresset ditt etterpå!"
Rød: "Du vet allerede hvilken diagnose de har på deg. Du kan jo bare se. Du er litt nysgjerrig?"
Blå: "Fuck deg!" 
Dette foregikk mye raskere enn jeg klarer å gjengi, og også enn noen klarer å lese, tror jeg. På samme måte som når man føler flere ting på en gang - som i og for seg var hva jeg gjorde om denne saken - kommer argumentasjonen fra det ene eller det andre holdet kaotisk og "i munnen på hverandre". Vanligvis klarer jeg å takle dette ganske bra, uten at noen egentlig ser det på meg, slik man kan forvente, kanskje.. For vanligvis bestemmer man seg for hva man vil, og så går man for det. Denne gangen fikk begge "stemmene" kontroll på atferden min, og plutselig satt jeg der og prøvde å nikke og riste på hodet samtidig. Jeg klarte ikke å fortelle dette til psykologen, og han skjønte heller ikke om jeg nikket eller ristet på hodet. Beslutningen om å lese henvisningen skjer derfor til uka i stedet. Men det var veldig rart å ta meg selv i dette. Noe liknende skjedde også senere i timen, da jeg sa et par halve setninger, og var helt sikker på at jeg hadde sagt dem ferdig, men oppdaget, ved at psykologen gjentok det jeg hadde sagt, at tankekaoset mitt hadde stoppet stemmen min, og at setningene bare hadde blitt fullført i mitt hode. 

Disse opplevelsene føles helt surrealistiske å skrive ned nå. En del av meg lurer på om jeg kanskje overdriver. Det er et annet problem jeg har; jeg tviler på meg selv, og derfor også min virkelighetsoppfatning. Resultatet av dette nå, er at jeg etter psykologtimen både har lurt på hvorfor og om der virkelig er så klin umulig for meg å snakke i blant.. Men samtidig vet jeg at det er så vanskelig. I tillegg har det sneket seg inn en frykt om at opplevelsen av grensene mellom min indre virkelighet og den ytre virkeligheten blir utvisket. Jeg tror egentlig frykten er irrasjonell, og at jeg i psykologtimen var i en slik ekstremsituasjon hva gjelder indre psykiske prosesser, at det var for mye å forholde seg til den ytre også. Det er en dårlig sammenlikning, men jeg tror kanskje det var litt som når man er oppslukt av en bok og ikke får med seg samtalen som skjer ellers i rommet. Å ikke få med seg ting som skjer i slike situasjoner er normalt, så kanskje var det også normalt å ikke helt klare å få med seg hva som skjedde utenfor hodet mitt. Det som der i mot er unormalt er å befinne seg i den stormen jeg er i. Men det betyr ikke at alt ved meg er unormalt, bare fordi jeg står i stormens øye og ikke klarer å se gjennom den? 


På den lyse siden var jeg så utslitt etter timen at jeg endelig, for første gang på lenge, fikk en god og drømmeløs natt uten problemer. Dessverre var jeg også så utslitt at jeg har vært sengeliggende i dag, men det ser allikevel litt lysere ut; i morgen skal jeg til nevrolog, og får forhåpentligvis hjelp til å få bort litt av hodepinen. 

#depresjon #psykiskhelse #hodepine #personlighetsforstyrrelse