Hypnose og mindset.

Hypnosebehandlingen var... Ja, hva var det egentlig? Jeg gikk inn i det med relativt få forventninger, og for å være ærlig var katalysatoren bak innfallet om å teste det ut, basert på desperasjon og en slags barnslig nysgjerrighet. Det er ikke helt uten en viss følelse av skam jeg innrømmer dette, for jeg er vanligvis ikke typen til å teste ut behandlingsformer som ikke helt går inn under skolemedisinen. Samtidig har jeg vært borti hypnose på studiet - Det er kanskje på tide å innrømme at jeg studerer psykologi -, og det dukker støtt og stadig opp både i media og vitenskapelige studier. Påstander om at hypnose kan hjelpe mot kronisk smerte, har vekket en slags avsky og tiltrekning i meg, og da jeg til slutt fant en psykolog med videreutdannelse på området, og var i en sinnsstemning der jeg nesten kunne ha kappet av meg en finger for å kjenne smerte der, framfor i hodet, var egentlig ikke lista så høy for å ta kontakt. I retrospekt ser jeg at jeg, tross den lite konstruktive tilnærmingen, antakeligvis var nærmere forståelsen av hva hypnose er da, enn det jeg selv forstod. La oss ta et skritt tilbake, så skal jeg forsøke å gi en introduksjon til hypnose, før jeg forteller litt mer om min opplevelse av det. 

I Oxford Dictionary of Psychology defineres hypnose og hypnoterapi på følgende måte: 

"Hypnosis: n. Alterations in sensations, perceptions, thoughts, feelings or behaviour brought about by suggestion, often (though controversially) interpreted as a trance-like altered state of consciousness characterised by heightened suggestibility, associated with such phenomena as suggested *hallucinations, hypnotic *analgesia, *hypnotic amnesia, and *hypnotic age regression."

"Hypnotherapy: n. A form of *Psychotherapy based on *hypnosis, using techniques such as helping the client to perceive of interpret things differently (reframing), training the client to experience particular reactions such as calmness around spiders or disgust around cigarette smoke (anchoring), and using language patterns."

I sin aller enkleste form, slik jeg forstår det, dreier det seg altså om at behandler hjelper klienten til å skifte fokus fra et punkt til et annet. Vår oppmerksomhet er svært begrenset (se gjerne denne filmen for en demonstrasjon før du leser videre), og en travel hverdag krever hyppige skifter i oppmerksomhet. Det er mange baller å sjonglere; hva skal jeg ha til middag, hvordan skal jeg rekke fram til det møtet, avbestill tannlegetime, konsentrasjon på jobb, følge med i trafikken, osv. De fleste mennesker klarer dette ganske fint, bare i kraft av at man trener seg opp til hyppige skifter i oppmerksomheten, og er vant til høyt tempo. Tross dette, tror jeg de fleste kan kjenne følelsen av å slippe alle ballene når helgen kommer, eller når man endelig kommer fram til hytta og kan skru av mobilen, eller når julekvelden senker seg. Det er deilig når roen kommer, rett og slett. Så hva har dette med hypnose å gjøre, spør du kanskje.. Vel, nå kommer jeg til poenget: En tilnærming for å hjelpe pasienter med kroniske plager eller psykiske problemer, er å hjelpe dem ut av onde og selvforsterkende sirkler. Eksempelvis er det kort vei fra depresjon til lært hjelpeløshet, og mangelen på autonomi - altså kontroll i eget liv -  kan føre til ytterligere depressive tanker. Satt i min kontekst, kan en mulig tilnærming være at hodepinen min tar så mye plass, at jeg aktivt trener hjernen til å fokusere på det for å vurdere hvor ille den er, at jeg igjen gir hodepinen mer plass. Da er det kanskje verdifullt å endre fokus. De fleste med kroniske plager har vært borti dette tankesettet før. Slik jeg forstår hypnose er det sterke likhetstrekk til både mindfullness og meditasjon. Forskjellen på hypnose, er imidlertid den mer personlige guidingen gjennom seansen, og at man går inn med en dypt forankret forventning før man kommer inn. Jeg visste alt dette før jeg gikk inn til timen, men etter flere mislykkede forsøk på mindfullness og meditasjon, satset jeg på at en placeboeffekt ville hjelpe meg til å få større effekt og kanskje bedre hjelp til å komme inn i rett tankesett. Det jeg ønsket å få ut av behandlingen var å lære meg å finne roen. Den roen jeg tidligere snakket om når helgen kommer, eller når man kommer fram til hytta. Jeg ville forsøke å finne den roen, uten å trenge den spesifikke settingen for å utløse den. 

Jeg spesifiserte ikke dette til psykologen jeg gikk til, rett og slett fordi jeg følte meg både utilpass og flau over å søke denne typen hjelp. Jeg var bitt av fordommene som ofte følger slike alternative tilnærminger, og selv nå, skammer jeg meg over å skrive at jeg var villig til å teste det ut. Jeg tror ikke jeg er den eneste om jeg sier at "hypnose" vekker assosiasjoner som "magi", "fantasi", "showtriks" og "tull". Til tross for dette, kjenner jeg at jeg hadde nådd et punkt der jeg virkelig var villig til å prøve alt. 

Behandlingen innfridde allikevel de få forventningene jeg hadde, og etter en kort introduksjon, der jeg fortalte litt om mine interesser og steder der jeg følte meg trygg, bad han meg legge meg tilbake og bare lytte til det han sa. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg gjentatte ganger tenkte på hvor teit dette var, hvor teit jeg så ut og hvor lite det fungerte. Jeg kan med én gang avsløre at jeg ikke opplevde noen "transe", men jeg tror heller ikke det var målet. I stedet ledet han meg gjennom en "tur", eller til det stedet i skogen jeg liker best, der jeg skulle lytte etter fuglekvitter og bølgeskvulp, kjenne solen og luktene, og viktigst; roen. Jeg er ikke der at jeg kan si noe mer om hvordan jeg tror det fungerte ennå... For hele opplevelsen var rett og slett litt sprø. Men, selv om jeg kanskje heller mot å si at det ikke fungerte, kjenner jeg også en trang til å fortsette litt til. Grunnen er kort og godt at når hodepinen er helt krise, spiller det ikke egentlig så stor rolle om jeg ligger og hater hodepinen, meg selv og situasjonen, eller om jeg drømmer meg bort til andre tider... Nei... La meg omformulere; det gjør meg ikke friskere på lang sikt... Men det har mye å si for hvordan jeg opplever øyeblikket... Adderes disse øyeblikkene sammen, blir det kanskje en langtidseffekt for min opplevelse av årene som har gått, om jeg har brukt dem på å være sint, eller på å prøve å finne roen og huske det som er bra? 

 

Dagen etter introduksjonen for hypnose, dro jeg til fastlegen. Det var ikke egentlig noe spennende besøk, men heller en standardvisitt for å evaluere medisiner og ta en blodprøve for å sjekke at jeg enda er fri for leverpostei, tross høyt forbruk av smertestillende. Ironisk nok, valgte han akkurat denne dagen til å anbefale meg å undersøke et gratis nettkurs for å lære om smerteforståelse og smertekontroll. Jeg slet alvorlig med å ikke himle med øynene, da han foreslo det. Vi har begge sittet på kontoret og revet oss i håret på forslag om diverse alternative tilnærminger, og sverget til skolemedisinen. For å være ærlig, følte jeg det som en slags beskjed om at jeg overdrev hodepinen, og at jeg egentlig burde ha et høyere prestasjonsnivå. Denne følelsen ble forsterket ytterligere da jeg gikk inn på kurset, og bladde meg gjennom det som skulle vise seg å være en ABC-tilnærming på hvordan smerte både er somatisk og psykologisk, og at den psykologiske biten dreier seg om hvordan man tolker smertesignalene. Som psykologistudent, er jeg absolutt ikke ny for tanken om at redsel og stress i respons på smerte, kan skille ut nevrotransmittorer i hjernen og hormoner i kroppen som forsterker følelsen. Ei heller at økt tilførsel av serotonin, eller forlengelsen av serotoninen i hjernen kan redusere smerteopplevelse og depressive tanker i forhold til den. Da jeg klikket meg gjennom kurset, fór det imidlertid også to andre tanker gjennom hodet mitt, og jeg refererer til disse med en skamfull undertone: 1) Det kan absolutt tenkes at det er noe i dette... 2) Dette er allerede noe jeg har begynt å jobbe med. På samme måte som hypnose, meditasjon og mindfullness, skjønt med en annen tilnærming, dreide kurset seg rett og slett om å skifte fokus. Og selv om jeg blir rimelig frustrert av å skrive det, særlig fordi jeg har hatt mange tøffe uker og føler denne tilnærmingen indirekte sier at det er min egen skyld... tenker jeg at det er verdt å sjekke det ut litt videre. Om ikke annet, oppfyller jeg i det minste lavterskelmålene mine. 

 

Her er et par linker, om dere har lyst til å kikke litt nærmere på kurset eller hypnose.
(OBS; de to første må kanskje tas med en klype salt. Jeg har ikke dobbeltsjekket kildene, men bare brukt dem for å få en referanseramme for videre research)

Crash Course Psychology: Altered states. https://www.youtube.com/watch?v=9PW1fwKjo-Y 

NRK, Viten og Vilje: Hypnose https://tv.nrk.no/serie/viten-og-vilje/DMTV23002517/sesong-1/episode-5 

Nettbasert gratiskurs mot kronisk smerte https://www.retrainpain.org 

 

#hypnose #kronisksmerte #hodepine 

Nålepute og smerteskalaer.

Poff. Plutselig var årets første botox-behandling hos nevrologen gjennomført, og selv om hodepinen absolutt er bedre nå (om det er placebo eller effekt av bedøvelse overlater jeg til noen andre å bedømme, det viktigste er at det er en effekt), er jeg helt utslitt. Det krever omtrent 30 sprøytestikk på ti minutter, og selv om jeg ikke egentlig er så redd for det, er det en relativt intens opplevelse hver gang. I skrivende stund har jeg absolutt en viss følelse av hvordan nåleputer føler seg, og vil helst bare sove... Som i og for seg også er en forandring fra søvnproblematikken for bare noen netter siden. Full effekt får jeg først inntrykk av om noen dager, men for nå er jeg bare lettet over at det er over, og at det kanskje blir bedre dager framover. Det kan være at det snur nå. I mellomtiden må jeg sette meg ned og tenke litt mer på smerteskalaer... 

I smertebehandling er det viktig å klare å evaluere hvor stor smerten er til en hver tid. Jeg forstår det, og er enig i viktigheten av det... Men jeg synes systemet som brukes er rigid, forenklet og uforenelig med den virkeligheten jeg opplever. Det hele er egentlig veldig enkelt; man skal simpelthen evaluere smerten på en skala fra en til ti, eller fra en til tre. Man skal også dokumentere medisinene man brukte, om det hadde noen effekt, om man hadde mensen og helst hvor lenge hodepinen varte. Det er tilsynelatende et godt og enkelt system, og krever - ved rett utfylling - kun noen minutter av hver dag. Tilsynelatende. Dersom man ikke velger å gå filosofisk til verks, er det enkelt og greit. Men dersom man har en viss forståelse for kvantitativ forskningsmetoder eller innsyn i at ens eget smerteregister er nettopp ens eget subjektive register, og derfor avviker fra andres subjektive smerteregistere blir det hele vanskeligere. Skalaen er uungåelig en likert-skala. Oversatt til norsk betyr det at det ikke er sikkert at det er like lang "avstand" mellom 1 og 2 som det er mellom 4 og 5. Tre er ikke halvparten så vondt som seks, og man kan ikke addere summene sammen for å oppsummere den totale smerten for foregående periode. Selvfølgelig. For smerte fungerer ikke sånn. Humør, overskudd og dagsform har mye å si for hvor mye man tåler, og for hvordan man opplever smerten. Hvis man da legger til at ens egen smerteforståelse ikke er den samme som noen annens, blir det hele vanskelig. For eksempel leste jeg en studie der kroniske smertepasienter viste en tydelig forhøyet toleranse for smerte på sitt "smerteområde". De hadde på en måte utviklet en evne til å tolerere flere slag mot sitt Akillespunkt. Jeg skriver ikke dette fordi jeg har et bedre alternativ, for det har jeg ikke... Men jeg er frustrert. Jeg ser svakheter med metoden, og den største svakheten er meg. Det som var øverst på skalaen før jul - da jeg hadde en bedre periode -, markerer seg nærmere bunnen av skalaen nå. Hvis noen har noen smarte tips her, tar jeg gjerne i mot dem med åpne armer. Jeg skal føre hodepinedagbok for de neste tre månedene på nytt nå.... og jeg tror kanskje jeg skal prøve å utvide skalaen fra 1-3 til 1-10, slik at jeg kan starte nærmere bunnen, og heller se hvordan det utvikler seg. Det sitter i alle fall langt inne å levere en skala som dokumenterer lysende 3-tall fra før jul til nå. For det første fordi det føles ut som om jeg prøver å gjøre det verre enn det er, og for det andre fordi en slik skala ikke viser hele sannheten. Risikoen ved å gjøre det, er imidlertid at skalaen plutselig inneholder mer informasjon enn man rekker å gå gjennom under en normalkonsultasjon. 

Til sist vil jeg bare takke for støttende og oppløftende kommentarer. De betyr veldig mye! I morgen skal jeg fortsette mitt arbeid med lavterskelmålene jeg skrev om på bloggen for en drøy uke siden. Da er det nemlig tid for hypnosebehandling hos en psykolog. Før det skal jeg notere ned noen av mine sterke sider (som at jeg klarer å knyte skolissene selv?), mine interesser (ved siden av dagdrømming av ting som skjer alt for lite av?) og hva jeg ønsker å få ut av timen (noe som er vanskelig, ettersom jeg går inn med relativt blanke ark). De kritiske parantesene er vel kanskje mer et uttrykk for nervøsitet. Men jeg kjenner absolutt en viss skepsis til om denne behandlingen vil ha noe for seg... Men hvem har vel ikke hatt en våt drøm om å prøve hypnose på et tidspunkt? Det kan være morsomt å teste ut hva det egentlig er for noe. Med det som utgangspunkt, blir alt annet en bonus. Selv det å få en placebo-effekt, er jo tross alt en effekt, og er det noe psykologien har lært oss, er det hvor stor makt psyken har i vår forståelse av ting, og hvor sterk effekt ting kan ha om man bare tror på det. Vi vet jo for eksempel at det er trygt å gå inn i et spøkelseshus på tivoli... Men det hadde ikke vært noen vits å gå inn, om vi ikke hadde ønsket og håpet på å bli litt skremt allikevel, og vi lar oss overbevise til å tro at det er skumle og truende ting der inne. Kanskje blir hypnose litt det samme? Vi får se. Ha en fin kveld, alle sammen. 

 

#kronisk #sykdom #smerte #hodepine 

Rapport fra en indre storms øye.

Det tok ikke lang tid siden forrige innlegg før jeg møtte den berømte veggen. Kombinasjonen av ekstrem hodepine, svimmelhet og søvnløshet fungerer dårlig over tid. Her kommer en liten funfact til dere; søvnmangel forstyrrer synapsene mellom amygdala og medial prefrontal cortex i hjernen. Eller forklart på en annen forenklet måte, blir det trafikkork mellom den delen av hjernen som tenker rasjonelt og er litt mer fornuftig, og den mer primitive følelsesdelen av hjernen. På en måte kan man kanskje si at fornuften sliter med å komme fram til følelsene, og fordi denne delen av tenking er så komplisert og krevende, er det lettere å ekskludere den, og vi reagerer sterkere og mer emosjonelt enn vi ellers ville gjort. Det er kanskje ikke noen overraskelse for noen, forresten... Men med det i tankene, kan man se for seg at det fysiske utgangspunktet, kombinert med mine mindre sjarmerende personlighetsfasetter gjorde det hele mildt sagt kaotisk. Jeg gikk gjennom hele helga og vekslet mellom angstanfall og utmattelse, med kun håpløshet og depresjon som stabile følgesvenner. Det var ikke akkurat det utgangspunktet jeg hadde ønsket til studiestarten på mandag. 

Jeg velger å si at heldigvis; Heldigvis har jeg en streng og sint stemme i hodet som fikk meg til å pelle meg opp av senga, tross dårlig form mandag morgen. To timer med forelesning skulle jeg klare. Fordi formen var så dårlig, lot jeg bilen stå og satset på kollektivtrafikk. Jeg hadde allerede lest kapittelet de tok for seg på forelesningen, så det gjorde ikke så mye at jeg slet med å følge med. Etter forelesning var det bare å vente på campus noen timer, før jeg skulle til psykologen. 

Jeg skal ikke skrive at det kom som noen overraskelse av formen hadde gått fra dårlig til verre innen jeg satt på kontoret til psykologen. Faktisk, hadde jeg til og med debattert mulighetene for å legge meg ned i sofaen hans for å slippe å sitte uten nakkestøtte. Han har foreslått det før. Men i hodet mitt, er det en problemstilling å ta mer fysisk plass enn strengt tatt nødvendig. I stedet valgte jeg - noe ubevisst - å sitte så sammenkrøket og skjelvende i enden av sofaen, at hele kroppsspråket signaliserte at jeg ikke var interessert i å snakke. Nå i ettertid, kan jeg absolutt være med på at det kanskje ikke var et kjempesmart trekk. Dersom jeg hadde klart å si at hodepinen var grusom - helst med en gang -, ville vi kanskje hatt et bedre utgangspunkt for å forstå hva som var galt i timen. For... Denne psykologtimen gikk absolutt ikke riktig. Det var ikke psykologens feil. Hodet mitt raste illsint, angsten forplantet seg i kroppen, og hodet reagerte enda sintere da hodepinen økte ytterligere. Jeg klarte nesten ikke si et ord hele timen, og var alt annet enn en hyggelig psykiatrisk pasient. 

Til tross for dette, skal jeg ikke være så diktomisk at jeg skriver at alt gikk rett vest. Eller... Det er i alle fall for tidlig å si at det gikk rett vest, selv om det føles litt sånn nå. Psykologen foreslo at vi skulle sende en ny henvisning for innleggelse. Det gir oss, om ikke annet, en helt konkret ting å jobbe med videre, og blir jeg innlagt er det uungåelig at det vil være en endring fra hverdagen jeg har hatt til nå. Jeg tør ikke skrive at det også vil endre meg, eller måten jeg takler meg og hverdagen på... Men jeg tar meg selv i å ønske og håpe at det i det minste er håp. Og det i seg selv, er en endring fra bare noen dager siden. 

I tillegg opplevde jeg noe, som på én måte kan være skremmende... Men som når man når et visst punkt nesten var litt deilig. På spørsmål om jeg ønsket å lese henvisningen, foregikk det - jeg har lyst til å kalle det - en dialog i hodet mitt. Selv om de begge er meg, velger jeg å kalle dem "Rød" og "Blå" for å gjøre det enklere i denne gjengivelsen av hendelsesforløpet:
Blå: "Nei, du vil ikke det. Fuck deg!" 
Rød: "Kanskje du gjør det lettere for han om du ser på det, og kommenterer eller tilføyer noe?" 
Blå: "Fuck deg, jeg hater deg!" 
*skjelving, kjenner pulsen i hodet*
Blå: "Der ser du, nå får du mer hodepine!" 
Psykolog: "Det kan være fint at du får se hva som står, i fall du er uenig i noe."
Rød: "Du gir fra deg muligheten til å si i fra om du tror noe er feil."
Blå: "Fuck deg! Du kan ikke lese den, det vil bare sette seg i hodet ditt, som sist, og så må jeg ta meg av stresset ditt etterpå!"
Rød: "Du vet allerede hvilken diagnose de har på deg. Du kan jo bare se. Du er litt nysgjerrig?"
Blå: "Fuck deg!" 
Dette foregikk mye raskere enn jeg klarer å gjengi, og også enn noen klarer å lese, tror jeg. På samme måte som når man føler flere ting på en gang - som i og for seg var hva jeg gjorde om denne saken - kommer argumentasjonen fra det ene eller det andre holdet kaotisk og "i munnen på hverandre". Vanligvis klarer jeg å takle dette ganske bra, uten at noen egentlig ser det på meg, slik man kan forvente, kanskje.. For vanligvis bestemmer man seg for hva man vil, og så går man for det. Denne gangen fikk begge "stemmene" kontroll på atferden min, og plutselig satt jeg der og prøvde å nikke og riste på hodet samtidig. Jeg klarte ikke å fortelle dette til psykologen, og han skjønte heller ikke om jeg nikket eller ristet på hodet. Beslutningen om å lese henvisningen skjer derfor til uka i stedet. Men det var veldig rart å ta meg selv i dette. Noe liknende skjedde også senere i timen, da jeg sa et par halve setninger, og var helt sikker på at jeg hadde sagt dem ferdig, men oppdaget, ved at psykologen gjentok det jeg hadde sagt, at tankekaoset mitt hadde stoppet stemmen min, og at setningene bare hadde blitt fullført i mitt hode. 

Disse opplevelsene føles helt surrealistiske å skrive ned nå. En del av meg lurer på om jeg kanskje overdriver. Det er et annet problem jeg har; jeg tviler på meg selv, og derfor også min virkelighetsoppfatning. Resultatet av dette nå, er at jeg etter psykologtimen både har lurt på hvorfor og om der virkelig er så klin umulig for meg å snakke i blant.. Men samtidig vet jeg at det er så vanskelig. I tillegg har det sneket seg inn en frykt om at opplevelsen av grensene mellom min indre virkelighet og den ytre virkeligheten blir utvisket. Jeg tror egentlig frykten er irrasjonell, og at jeg i psykologtimen var i en slik ekstremsituasjon hva gjelder indre psykiske prosesser, at det var for mye å forholde seg til den ytre også. Det er en dårlig sammenlikning, men jeg tror kanskje det var litt som når man er oppslukt av en bok og ikke får med seg samtalen som skjer ellers i rommet. Å ikke få med seg ting som skjer i slike situasjoner er normalt, så kanskje var det også normalt å ikke helt klare å få med seg hva som skjedde utenfor hodet mitt. Det som der i mot er unormalt er å befinne seg i den stormen jeg er i. Men det betyr ikke at alt ved meg er unormalt, bare fordi jeg står i stormens øye og ikke klarer å se gjennom den? 


På den lyse siden var jeg så utslitt etter timen at jeg endelig, for første gang på lenge, fikk en god og drømmeløs natt uten problemer. Dessverre var jeg også så utslitt at jeg har vært sengeliggende i dag, men det ser allikevel litt lysere ut; i morgen skal jeg til nevrolog, og får forhåpentligvis hjelp til å få bort litt av hodepinen. 

#depresjon #psykiskhelse #hodepine #personlighetsforstyrrelse 

Å ligge i dusjen, mens man venter på solen.

Jeg skal gå rett på sak og spoile overskriften for dere med en gang. Det har vært noen tøffe dager. Hodepinen har vært så vond, og formen så dårlig, at det har svartnet hver gang jeg har reist meg eller stått for lenge. Det er ikke uvanlig at jeg, i dårlige perioder, bokstavlig talt går i bakken, fordi den bankende hodepinen gjør meg svimmel. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at disse dagene har relativt lavt prestasjonsnivå. Da har mindset alt å si. Jeg mener ikke å gjøre det overtydelig her, men for å sette det innenfor min referanseramme, er det dumt å forvente å ha en effektiv studiedag, dersom selv det å gå på do er en utfordring. Det er rett og slett dømt til å mislykkes, og det igjen går hardt utover humøret og selvfølelsen. Jeg har dessuten førstehåndserfaring på at dårlig humør ofte bidrar til økt smerteopplevelse. Jeg tror ikke smerten i seg selv er sterkere, men toleransen for den og håndteringen av den er lavere. 

Så da gjelder det egentlig bare å senke kravene til så lavt det går. Det finnes allikevel grenser for hvor lavt kravene kan senkes før man for det første ikke klarer å ta vare på seg selv (Nå, ja.. Jeg har hørt relativt gode argumenter for at man ikke kan ta vare på seg selv, om man svimer av på veien for å hente et glass vann, men selvstendighetsfølelsen kan være så viktig å ivareta, at det er verdt en og annen tur i bakken... Dessuten, er det vel fint å beholde bakkekontakten, tross denne selvstendighetsfølelsen, eller?). Det andre problemet med lave krav, er selvfølgelig at ting som må gjøres skyves foran en. I skrivende stund orker jeg ikke en gang å tenke på pensumet jeg allerede burde ha vært godt i gang med å pløye gjennom.

På slike dager er det viktigere å holde på humøret og heller drømme bare for å klare å komme seg gjennom dem. Da jeg kjente hvordan formen var i dag, reduserte jeg "må gjøres"-lista mi til et eneste punkt: "Ta en dusj", og da jeg skjønte at jeg ikke ville klare å stå i dusjen, satt jeg i regnet av dusjen og tenkte på bedre tider. For å være dønn ærlig, nådde jeg også bokstavlig talt et nytt lavpunkt da jeg også måtte legge meg ned mellom slagene av sjampo og balsam. Så da tenkte jeg på skogen. På mild sommervind, fuglekvitter, og varme solstråler mot kroppen. Jeg kan vedgå at det er et paradoks å ligge i dusjen og vente på solen, men det er en trygghet å vite at det vil komme slike dager igjen om bare noen måneder. Mens formen er dårlig, venter jeg bare på de dagene. Og mens jeg venter, kan jeg vel kanskje like gjerne vente i regnet av dusjen. Med dette mindsettet, der blikket rettes fram mot en dagdrøm og lengsel jeg vet verden kan innfri, framfor å fokusere på hvordan jeg ikke kan innfri noe - ikke en gang å stå i dusjen -, blir disse dagene, om enn bare, litt lettere å holde ut. 

#kronisk #sykdom #psykisk #helse

Lavterskelmål

Når det gjelder mine mål for framtiden, er jeg helt avhengig av at 1) de er generelle på sikt og 2) at de er spesifikke på kort sikt. På den måten kan jeg både lage veien litt som jeg går, uten for mye press hengende over meg for framtiden. Det kan kanskje også nevnes at jeg på generell basis synes det er vanskelig å se særlig langt fram i tid... Og med langt fram, mener jeg egentlig knapt nok noen uker. Naturvitenskapsmannen Goethe sa en gang at "Den som ikke kan føre sitt regnskap over 3000 år, lever bare fra hånd til munn."... Vel... Ingen kritikk av Goethe, men i blant - og særlig når man forsøker å bygge opp livet igjen - hender det at man trenger å leve litt fra hånd til munn. For å sette sitatet innenfor min referanseramme, er de skogsturene der man overraskes av blåbær i blåbærlyngen ofte finere enn de man tar med bærplukkeren i hånda. Å leve fra hånd til munn for meg, handler ikke nødvendigvis om å ikke ha kontroll, men å for eksempel kunne tillate seg å bli overrasket av blåbærpauser i tuene. Hvis blåbærene allerede var en del av regnskapet før man gikk ut, kan fort plukkingen bli mer en selvpålagt oppgave, og man risikerer jo også å ikke finne noen bær.. Skjønt Goethe ville vel antakeligvis da kritisert forarbeidet til turen, men uansett.. Akkurat nå, og for det neste året, vil jeg ha følgende lavterskelmål som i første omgang er generelle, men som hver måned skal spesifiseres ned til én spesifikk ting innenfor enten behandling, studie eller hverdag som jeg kan klare. 

Lavterskelmål 1: Hold på det som er bra

Når det gjelder behandlingsaspektet av dette, er det som et tog på skinner. Jeg har ikke noe valg om hvor toget går, men kan når som helst velge å gå av. Selvfølgelig har jeg visse krav om medvirkning som pasient, men for å fjerne press fra meg akkurat nå, er det viktigste bare å holde seg på toget, og ikke falle for fristelsen om å hoppe av... og hvert fall ikke i fart. 

I løpet av Januar betyr dette følgende: 

- Jeg må til nevrologen og ta nærmere 30 injeksjoner av livsfarlig nervegift. Ja... Eller botox, da.. Som det også kalles. Fordi botox "lammer" musklene den er i kontakt med, og fordi man setter sprøytene strategisk i muskler i panne, ansikt, hodebunn og nakke, hjelper det mot enkelte former for hodepine. Jeg begynte denne behandlingen for et år siden, og har fulgt opp omtrent hver 3. måned. Det betyr i praksis at jeg har bortimot 120 sprøyter med botox i erfaringskassa allerede, og er derfor ikke så veldig redd for behandlingen lenger. Men jeg kan heller ikke skryte på meg at det er noe jeg ser fram til... 

- Jeg må på et eller annet tidspunkt til fastlegen, for å planlegge hva vi gjør nå, som henvisningen til innleggelse ble avslått. I tillegg må jeg ta opp at jeg nesten ikke sover for tiden, at jeg trenger fornyet resept på enkelte smertestillende, og at hodepinen er nettopp en pine for tiden. Det er kanskje på tide å legge til at et av mine store problemer i behandlingsammenheng er at jeg sliter med å få fram et ord. Det at jeg i høst klarte å be om mer hjelp, var egentlig en eneste stor seier, selv om utfallet var uheldig (avslått søknad). Jeg blir allikevel varm i kinnene når jeg tenker på at det eneste språket jeg til slutt hadde for å be om hjelp, var å ta opp en notatbok og skrive følgende beskjed speilvendt; "Jeg trenger hjelp". Det kan med andre ord, bli utfordrende å klare å dra til legen og ta opp alle disse punktene. Men jeg tror kanskje jeg har en løsning som kan fungere; e-konsultasjon på helsenorge.no, og så simpelthen møte opp til time. For de som ikke var klar over det, kan man nemlig gå inn på helsenorge.no, og kontakte fastlegen gjennom et slags meldingssystem. Man betaler riktignok normal konsultasjonspris, men det er det virkelig verdt, om man synes det er vanskelig å ta opp noe med legen i selve timen. Det kan være til begges fordel, at fastlegen er litt informert på forhånd, så man kan fokusere på løsninger framfor problem.

- Jeg må fortsette hos psykologen. I en ideell verden hadde jeg hatt noen delmål her, som å sette opp en plan for behandlingen videre, eller noe sånt... Men det klarer jeg bare ikke akkurat nå. I stedet - for å forhindre at jeg igjen faller ut av behandlingen og gjør noe dumt -, må jeg bare... fortsette hos psykologen. 

 

Lavterskelmål 2: Prøv noe nytt

Det er heldigvis deler av min virkelighet som er preget av autonomi. Jeg kan bestemme en del ting selv. Fordi dette er så viktig for selvfølelse og selvstendighet, kommer antakeligvis dette målet til å gjenta seg utover året, men i nye former. I januar skal jeg prøve å gjøre følgende: 

- I desperasjonens navn skal jeg prøve hypnosebehandling mot hodepine hos en psykolog. Au... Bare å skrive det gjør meg flau. Men opp gjennom de siste årene, har jeg for så vidt vært innom såpass mange merkelige behandlingsmetoder etter at skolemedisinen fortalte at de ikke kunne gjøre mer, så da jeg leste en studie om hypnose mot kroniske smerter for litt siden, tenkte jeg det kanskje var verdt et forsøk. Jeg har bestilt time om halvannen uke, og lover å gi oppdatering.  Jeg håper jeg i det minste kan lære teknikker som kan gjøre det litt lettere å håndtere smerten. For eksempel, hadde det vært fint å slutte å føle et så intenst hat mot hjerteslagene jeg føler i hodet, som igjen fører til sterkere puls. Det hadde vært fint å klare å slappe av når jeg bør. 

- Det neste lavterskelmålet er latterlig trivielt... Altså... Virkelig, virkelig trivielt, sammenliknet med resten av målene her.. Men kanskje nettopp derfor, er det viktig å ta med. Som student, river jeg meg i håret over sukkeravgiften. Jeg er ikke den som spiser mest godteri fra før, men synes det er idiotisk allikevel når en smil-sjokoladeplate fra freia plutselig koster 70 (!!!) kroner på den lokale prixen. Fordi unnskyldningen bak sukkeravgiften nettopp er at dem ønsker at vi skal spise mindre sukker, irriterer det meg veldig at de ikke høyner prisen for sukker i seg selv, men det gir muligheten til å finne alternative metoder for å stilne sukkersuget. I løpet av januar skal jeg forske på cookies i forskjellige former, der deigen kan fryses ned i porsjonspakninger, så en nystekt cookie bare er 15 minutters steketid unna. Oppdatering på dette vil antakeligvis komme. 

 

Lavterskelmål 3: Gjør det som må gjøres, men ikke mer. 

- Fram til rett før jul, var jeg lykkelig eier av en nydelig leilighet. Jeg valgte imidlertid å selge den, for å kjøpe en tilsvarende en omtrent 100 meter unna. Ja... Jeg kan absolutt være enig i at dette gir lite mening, og det skal det få fortsette å gjøre en stund, for jeg er ikke klar til å dele årsakene bak denne avgjørelsen ennå. Jeg har ikke kjøpt en ny leilighet ennå, så i løpet av januar - før overtakelse - må leiligheten tømmes. Lykke til med det, jente på broen. 

- Studiestart. Det er utfordrende å skulle lese pensum når hodet banker. Men jeg har valgt å studere, og jeg vil studere. Jeg må derfor klare å i alle fall holde meg assur med pensum. Takk og lov for at jeg tjuvstartet lesingen i jula. 

 

En av mine guilty pleasures er å følge familievlogger på youtube. I en av disse hørte jeg det (ekstremt) klisjéfylte sitatet; "A goal is just a dream with a deadline". Ettersom jeg i natt drømte at jeg sendte tilbake avslagsbrevet til DPS med røde streker under alle skrivefeil, kan vel kanskje ikke akkurat sitatet tolkes ordrett.. Men jeg har få andre referansepunkter akkurat nå, så jeg velger å sette parantes rundt (is just a dream), og fokusere på de resterende ordene i sitatet: "A goal with a deadline". Nå har jeg noen, og noe helt konkret å jobbe med framover. Kanskje drømmen for øyeblikket bare kan være å klare dem... for å klare dem? Kanskje der holder for nå? Hva er dine tanker her? Har du noen mål for januar?

 

#kronisk #sykdom #psykisk #helse #lavterskel #nyttårsforsetter

Jenta på broen

Hvis du kjørte under en bro på E6 kvelden til 1. januar 2018, kan det tenkes at du la merke til meg. Jeg stod der lenge, mens biler passerte under, og tidlig nyttårsfyrverkeri ble skutt opp. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt om jeg hadde kjørt under broen den kvelden, og sett en jente stå framoverlent over rekkverket, men ingen stoppet verken meg eller tankekaoset. Det første jeg merket meg da jeg stod der, var at broen var lavere enn jeg husket. Deretter forsvant jeg så langt inn i egne tanker at jeg ikke klarer å følge dem kronologisk. Men jeg skal gi en liten oppsummering: 

1) Jeg kom ikke til å ta livet den kvelden. Jeg ville gi livet en siste sjanse... og det uten noen tilsynelatende god grunn... Det føltes bare riktig. 

2) For å klare å gjennomføre punkt 1, må jeg overkomme noen utfordringer i løpet av 2018. 

Jeg sliter med en skade etter en trafikkulykke, som gir kronisk hodepine og utmattelse. I dårlige perioder er jeg i tillegg veldig svimmel og svak. Det er så lett å oppsummere dette problemet på en slik enkel og grei måte. Problemet med å gjøre det, er imidlertid at det skaper en stor avstand mellom både meg, skaden og andre mennesker. Jeg klarer ikke helt å utdype det mer akkurat nå, men kan si såpass som at i skrivende stund betyr denne skaden at jeg har et trykk på hver side av hodet, og at hvert hjerteslag fører til vonde dunk i tinningene. Hvis jeg reiser meg, eller blir emosjonell, eller snakker, øker smertene. Trafikkulykken fant sted for mange år siden, og selv om jeg ikke går rundt og kjenner etter om jeg har hodepine til en hver tid (alvorlig talt, da hadde jeg antakeligvis blitt gal, selv etter min målestokk), kan jeg bare huske én eneste gang etter ulykken hvor jeg ikke hadde vondt i hodet. Da ble jeg så glad at jeg slet meg ut på snaue 30 minutter. Til tross for dette, må jeg understreke at jeg er heldig, og har leger som støtter og gir behandling, og NAV i ryggen som gir meg muligheten til å studere. Målet er å komme ut i arbeid. Jeg håper jeg klarer det, og at jeg en dag kan bli noe annet enn en parasitt i NAV-systemet. For det er slik det føles; selv om jeg er for NAV som et organ i velferdssamfunnet, føles det ikke ut som om jeg fortjener hjelp. Det er alt for mye stigma i det å gå til NAV. 

Mitt andre problem er psyken. En oppmerksom leser har kanskje allerede reflektert seg fram til at hvis følelser gir hodepine, er det naturlig å forsøke å skru disse av, og det stemmer. Jeg er ofte nummen og "tom", og ofte i tvil om hva jeg egentlig føler... Ja, om vi ikke regner med stress og deprimert, som tilhører de to unntakene denne nummeheten har. Denne "tomheten" er et større problem enn jeg egentlig først tenkte, da jeg ble oppmerksom på det. Mange av valgene vi tar, står og faller på hva vi føler om alternativene. Videre bør det imidlertid nevnes at de psykiske problemene går lengre tilbake enn trafikkulykken, og da jeg nylig ble diagnostisert med uspesifisert personlighetsforstyrrelse raknet verden min litt... Betydde det at personligheten min er forstyrret, men på en slik måte at fagpersonell ikke kan enes om hvordan? "Selvfølgelig ikke", er det politisk korrekte svaret. Det betyr som regel at man har nok generelle symptomer til å kvalifisere for en personlighetsforstyrrelse, uten å ha nok spesifikke symptomer til å kvalifiseres til en spesiell personlighetsforstyrrelse. Jeg vet at det som regel er sannheten, men det føltes egentlig bare som om jeg var for vanskelig, ikke bare for meg selv, men for de med 6-årig utdannelse og mye arbeidserfaring til å finne ut av meg. Det overrasket meg derfor ikke at jeg ble henvist til innleggelse. Selv om verden raknet enda litt mer med dette, var jeg motivert og klar for behandling og et bedre liv. Endelig skulle vi finne ut av dette! Noen dager før jula 2017 fikk jeg imidlertid svar om at henvisningen var avslått, blant annet fordi de ønsket at jeg skulle få hjelp der jeg var, og fordi de mente suicidaliteten kunne øke med innleggelse. Min første reaksjon var å planlegge selvmord. Min neste reaksjon var å markere alle skrivefeilene i brevet med en rød penn - noe jeg kan være enig i var en form for barnslig trass. Deretter gikk jeg tilbake til selvmordsplanleggingen.... Og så stod jeg plutselig på broen, etter å ha dratt alt for tidlig fra en fest på grunn av hodepine.

Jeg har flere mislykkede selvmordsforsøk i ryggsekken... Og jeg må innrømme at å tenke på det gjør meg både flau og skuffet. Derfor var det spesielt å på tross av dette, å plutselig bestemme seg for at det, altså livet, var verdt et siste forsøk. Hvis du som leser, sliter med liknende tanker, håper jeg du vil se den styrken det er i å ta en slik helomvending, og at du blir med meg i livet litt til. Jeg tar meg i alle fall friheten til å utfordre deg til å prøve å sette ut på en ny reise i 2018, og er jeg heldig, blir du også med meg på min, og at vi hjelper hverandre opp. Berg-og-dalbanen anno 2018 har allerede begynt, og i skrivende stund er vi alle 7 dager inn i det nye året. Det viktige nå, er å sette noen lavterskelmål for å komme oss videre. Jeg presenterer mine i neste innlegg. 

#psykisk #helse #depresjon #personlighetsforstyrrelse #kronisk #sykdom