To be continued...

De siste ukene har vært for intense til at jeg har klart å publisere noe... Skoleåret er rett ved slutten nå, og oppi alle eksamenene skjer flytting. Jeg kjenner konsekvensene av stress og belastninger fra eksamensperioden på kroppen - Jeg visste to måneder med eksamener ville bli dyrt. Det er mye hodepine og dårlig form, og ved siden av det prøver jeg å jobbe målrettet mot eksamen...  Men alt i alt har jeg det ikke så verst. Oppdatering og blogginnlegg vil komme igjen. Jeg må bare komme meg gjennom de neste dagene, og så opp i stående stilling først. 

Eksamensperiode, energi og dunning-krüger

Som jeg har nevnt tidligere (eller snarere skreket i desperasjon ved noen anledninger), opererer jeg med en ganske streng økonomi, hva gjelder helse og aktivitet. Eller for å formulere det på en litt annen måte; alt jeg gjør koster i hodepine og dårlig form. Dessuten blir jeg gradvis dårligere om jeg ikke får restituert meg skikkelig etter å ha vært aktiv en stund.

Men det er en ganske depressiv og frustrerende måte å se det på... Så for å forenkle det litt for meg selv, og for å fokusere på hva jeg har av ressurser (kontra hva det koster å bruke disse ressursene), pleier jeg å måle det i form av hvor mye energi jeg har. Det er ikke egentlig så annerledes enn andre heller - og er i så måte heller ikke et tilfeldig valg av modell. Jeg tror de aller fleste kjenner igjen at de har en viss arbeidskapasitet, før det er slutt. Min er bare... litt mindre. Dette har tatt meg lang tid å akseptere, og jeg tror jeg enda har til gode å ikke brenne lyset i begge ender, eller å tøye strikken for langt, når det kommer en utfordring jeg bare må gjennom.

Men tilbake til poenget. Ved å bruke det litt diffuse begrepet "energi", kan jeg også prøve å beregne og fordele ut energien dersom det kommer flere ting på en gang. Teoretisk sett, burde det være enkelt å tømme ut en liter, kilo, meter, banan (eller hvilken måleenhet man enn kan bruke på dette begrepet) på hver av utfordringene man skal gjennom. Dessverre er det - som alle modeller - mindre gjennomførbart i virkeligheten. For når utfordringene kommer med tett mellomrom, og jeg ikke rekker å restituere meg, tar den forholdsvis enkle modellen en litt annen form. Jeg har prøvd å skissere det, og fordi eksamen er utfordringene mine akkurat nå, har jeg tatt det inn i skissen: 

Det er nesten umulig å få like mye "energi" til hver boks. De første koster mye, men jeg kommer meg som regel gjennom. De neste blir "dyrere og dyrere", og mye av utfordringen er at energien jeg skulle sittet på, henger igjen i de foregående eksamensboksene. 

Jeg har allikevel prøvd å tenke litt annerledes denne gangen, og prioritert både fortløpende, og etter hvor godt forberedt jeg tror jeg er til eksamen før den siste intensive lesetiden begynner. Omtrent her har jeg feilberegnet litt i år. Ups. Den neste eksamen er nemlig i statistikk og kvantitativ forskningsmetode, og jeg følte meg rimelig trygg på at det ville falle relativt fort på plass. Jeg kan en del om temaene vi skulle gjennom, og følte meg ganske sikker på at det teoretiske grunnlaget satt, og at selvsikkerheten i praktisk oppgaveløsning ville komme etter litt jobb. 

La meg bare si; jeg frykter at jeg har blitt et offer for Dunning-krüger effekten. 

Dunning-Krüger effekten er en kognitiv tankefeil (rop ut om dere vil høre mer om disse, for her er det mye moro!), som viser til hvordan individer med lav kunnskap på et område, også har en tendens til å overvurdere egne ferdigheter på dette feltet. Heldigvis kicker selvinnsikten inn om man får litt mer utdannelse på området, og selvtilliten synker. Deretter, hvis man er standhaftig nok, og fortsetter læringsprosessen, vil selvtilliten på nytt stige. 

Gjett hvor jeg er på kurven akkurat nå! 😅

Heldigvis er det fortsatt håp, og jeg tror ikke det er uvanlig å kjenne at all kunnskapen nærmest flyter i alle retninger og blander seg sammen på dette stadiet av semesteret. Jeg har ikke tenkt til å gi opp før det er helt over, i alle fall. Nå står det en ny dose smertestillende på menyen, og så får jeg se om jeg kan angripe inferens av regresjon, eller variansanalyse, eller hva det nå enn var jeg ikke husket at jeg ikke husket...

Ønsker dere en god mandag!

#student #psykiskhelse #kronisksykdom 

Gjennom

Formen er ganske dårlig, så dette innlegget er dessverre veldig rotete og dårlig formulert... 

Det tok nøyaktig to dager fra jeg skrev forrige innlegg til jeg møtte veggen. Jeg hadde kjent den økte påkjennelsen av eksamensperioden fysisk i kroppen i flere dager, men ettersom valget om å gjennomføre allerede var tatt, gjorde jeg mitt ytterste for å ignorere det så langt det lot seg gjøre. Dette er nemlig et av problemene med kronisk helseproblematikk, og kanskje særlig av den typen jeg har: Jeg vet at formen min blir dårligere om jeg overanstrenger meg, eller er stresset. Men jeg vet også at det ikke endrer seg, selv om jeg får utsatt eksamen til et senere tidspunkt. Jeg blir like dårlig, enten jeg tar den før eller siden, og nå var jeg rett og slett klar for å bli ferdig. Det er imidlertid vanskelig å finne balansen mellom det å lese effektivt og å ikke overanstrenge seg, og for første gang på flere år, bommet jeg alvorlig. Denne gangen meldte i tillegg psyken seg på, og kjørte meg enda lengre ned i kjelleren. 

Men... Som jeg sa; valget var allerede tatt. Jeg ville gjennomføre. Det er ikke noe helteverdig eller eksepsjonelt ved det, og for å være ærlig var jeg ganske forberedt på at jeg ville løpe inn til en strålende strykkarakter... Men det var viktig for selvfølelsen min at jeg ikke skulle gi opp før det var helt over. Da jeg ble nødt til å holde senga på lørdag, var jeg imidlertid rimelig nedslått, og sendte for sikkerhetsskyld fastlegen en melding om at det kanskje var lurt å sette meg opp på en time, i fall jeg ble nødt til å trekke meg fra eksamen. Dersom man får en legeerklæring på at formen er dårlig enten fra eksamensdagen eller innen et par dager etter, gjelder nemlig ikke den dagens eksamen som et forsøk (man har maks tre forsøk), og universitetet er forpliktet til å sette opp en ny eksamen i løpet av et par uker. Med andre ord; skulle jeg ikke klare å gjennomføre på selve dagen, ville jeg sørge for et sikkerhetsnett som fanget meg opp slik at jeg allikevel var nødt til å gjennomføre senere. Jeg fikk legetime overraskende raskt, men dessverre kolliderte den med selve eksamen, så jeg valgte å avbestille den innen 24-timers fristen, og sjanset heller på at formen skulle fungere. 

Heldigvis kom imidlertid formen seg igjen. Jeg var absolutt ikke tilbake til normal-nivået hva gjelder funksjon, men jeg kom i det minste i gang med lesingen igjen.  Dessuten hadde jeg også fått et nytt hemmelig våpen; plutselig en dag fant familiehunden ut at hen ville dele eksamenstiden med meg, og et nesten skammelig antall timer ble tilbragt i følgende stilling under pulten; 

Hva har vi gjort for å få en så fin hund? Det ble mye kos og trøst, og mye godbiter og klemming. 

Eksamensdagen kom, og jeg våknet til skikkelig hodepine. Etter en god porsjon smertestillende, frokost og litt annet som kan lindre hodepinen, var jeg imidlertid oppe i vertikal stilling. Litt senere ankom jeg eksamenslokalet, og ut i fra eksamensvaktenes reaksjon og empatiske utsagn, kan jeg gjette på at ansiktet fortsatt hadde et ekkelt og blekt gråskjær. Jeg må innrømme at det gjorde meg litt lettet, for det er ikke alltid så lett å formulere seg eller tenke om formen svikter skikkelig, og da føltes det litt trygt at de allerede var litt innstilt på at jeg ikke var helt i form. Jeg har aldri trukket meg under en eksamen før, og ønsket ikke at dette skulle bli den første... Men om det først skulle skje, er det fordel for alle om det går så smertefritt som mulig. 
Heldigvis klarte jeg å gjennomføre. Jeg var relativt heldig med oppgaven, men disponerte både den og tiden helt feil, så besvarelsen var rimelig dårlig. Men det var allikevel godt å ha gjennomført, og kunne legge den bak seg. Med jevne mellomrom får jeg de klassiske "Åh, nei, shitt"-tankene, som sikkert alle studenter kjenner seg igjen i; dere vet... når hodet plutselig minner en på noe man har glemt å ta med i oppgaven, eller når man blir litt for fokusert på noe man gjorde dårlig eller kanskje til og med feil... Men ... Jeg er gjennom. 

De siste to dagene har kroppen reagert kraftig på overanstrengelsen, så jeg har gitt meg selv fri til i morgen. Så starter forberedelsene til neste eksamen.. 

Ønsker dere en god helg!

Pokker heller!

Jeg har tidligere fortalt om at et av fagene mine denne våren er som et trollspeil for meg; jeg ser inn i boka, og plutselig stirrer en åtteårig versjon av meg selv tilbake med tårevåte øyne. I forrige innlegg fortalte jeg også om at jeg satt med både migrenetendenser og angstanfall-liknende greier på seminar, og det kommer vel neppe som en overraskelse at dette seminaret tilhørte dette faget. For å toppe det hele, hadde jeg en vond opplevelse i seminaret uka etter, der en partner og jeg hadde en (rævva) framføring. Jeg skal spare dere for detaljene, men det var ikke helt gunstig for mestringsfølelsen, for å si det sånn, og jeg betalte i dyre dommer både i form av hodepine og emosjonelle reaksjoner etterpå. I tillegg er det en god porsjon skam med i bildet. Det er ikke til å unngå når man nesten svimer av foran 15 med-studenter og foreleser, og samtlige får inntrykk av at jeg faktisk er så dum som framføringen antydet. Jah... 

Det ville vært å lyve om jeg ikke sier at jeg i mange dager vurderte å møte opp til eksamen, og bare gå med én gang jeg hadde registrert meg. Jeg orket ikke tanken på flere (synlige) angstanfall, og jeg orket heller ikke tanken på den unødvendige hodepinen det ville medføre. Jeg opererer med en ganske streng økonomi, der alt jeg gjør koster i hodepine... Og selv om jeg gjør mitt beste i dette faget, tviler jeg sterkt på at jeg vil få en karakter det er verdt å spare på. Å gjennomgå påkjennelsen det er å ta eksamen, og så risikere dårlig form før oppløpet til neste eksamen føltes som en dårlig idé. Ja, det føles vel ikke egentlig som en ideell situasjon nå heller, egentlig.. 

Men det gikk en faen i meg på et eller annet tidspunkt. Jeg hadde noen veldig tunge dager, med dårlig form og dårlig humør. Men så, som det jo som regel gjør, ble den fysiske formen litt bedre.. Og jeg bestemte meg for at jeg like gjerne kunne hoppe i dette som å krype inn i dette. Slik det er, har jeg bare to alternativer for denne eksamen; det ene er sykemelding, og det andre er å møte opp. Det er helt sikkert mulig å forsvare en sykemelding, tatt formen i betraktning... Men jeg tror ikke jeg kunne forsvart det for meg selv. Jeg mener, jeg vil ikke være en sånn som bruker mine fysiske hemninger til min fordel. Jeg vil ikke la meg sykemelde med mindre det ikke er noen andre gode alternativer... Og det er jo et annet alternativ her. Det er ikke slik at jeg er mer effektiv, eller klarer å presse meg feilfritt gjennom de aspektene ved faget som plutselig sender meg inn i dissosiasjon, selvhat og angstanfall... Men på dette punktet, når alt er dratt så langt at jeg uansett ikke får ro, selv i søvne, kan jeg nesten velge å bare stå i det. 

Så jeg prøver, etter beste evne, å ta meg sammen. Med veldig vekslende hell. Jeg forsøker å fokusere på de tingene i faget som er "trygt" i den forstand at det like gjerne kunne tilhørt et annet fag, og jeg prøver å angripe fagstoffet fra et annet perspektiv. Med sporadiske mellomrom knekker jeg sammen, og det er veldig vanskelig å bryte ut av det.... Men når jeg gjør det, finner jeg tilbake til pugging og fagstoff. Jeg er veldig usikker på om jeg får med meg det jeg trenger når jeg leser... men jeg gir meg i det minste ikke ennå. 

 

Innimellom lesing og emosjonelle reaksjoner sitter også hodepinen parat til å skape problemer... Og heller ikke mot den, har jeg mange våpen.. Jeg vet godt, at når hodepinen begynner å ta den formen den har nå, betyr det at jeg strekker strikken for langt. Jeg trenger noen dager, eller kanskje til og med et par uker, på å finne tilbake til den mer normale formen... Men jeg har ikke den tiden akkurat nå. Og denne utfordringen er ikke nytt for denne eksamensperioden. Hver eksamensperiode møter jeg denne utfordringen... Og det er egentlig ingen annen trøst, enn at jeg må stole på viljestyrken. For det er noe som skjer når man presser seg selv litt for langt - og jeg er sikker på at dette gjelder alle, selv om mine grenser er patetiske i forhold til alle andres - og det er at man klarer å stå i det allikevel, og finne ny styrke man ikke visste man hadde... 

Kanskje gjelder det samme litt for psyken? Det er i alle fall ikke over før det er over... 

#student #psykiskhelse #kronisksmerte #patetisk

Ikke pust! (TW)

Jeg skjelver. Store lår rister. Jeg sitter sammenkrøket i enden av sofaen, og holder rundt knærne. Jeg beordrer meg selv om å ta meg sammen, men en annen stemme glefser "Hold kjeft!". Blikket glir til klokka på kontoret. Vi er ti minutter inn i timen, og jeg har nesten ikke klart å si noe. Jeg kan kjenne psykologens utålmodighet - eller er han egentlig utålmodig, undrer jeg. "Vi kan godt avslutte timen... Jeg vet jeg er kjedelig når jeg er sånn her", glipper det ut av meg før jeg rekker å tenke meg om. Psykologen nøler, og jeg kan nærmest føle hvordan han prøver å vri samtalen mot meg, uten å besvare spørsmålet. 
"Hva er det som får deg til å ønske å avslutte timen? Jeg tenker vi har mye viktig å snakke om, særlig når du er så stille" sier han. 
"Det der er så typisk dere!" glefser jeg. "Fuck deg!" glefser den sinte stemmen i hodet mot meg, en annen gjentar at jeg må ta meg sammen. 
"Typisk oss...?" svarer psykologen. Han har ikke reagert, verken på kommentaren eller stemmeleiet den kom i. Stemmene i hodet fortsetter kjeftingen: "Du tar bare opp plass!", "Jeg hater deg!", "Fuck deg, fuck deg, fuck deg!", "Dette er det ingen vits i. Si unnskyld og avslutt timen.", "Jeg skal drepe deg.". Det er bare tanker. Mine tanker. Det er meg. Men på dette punktet, når alle kommer fra alle kanter og i munnen på hverandre, blir jeg fullstendig distrahert. Plutselig er jeg i bilen og kjører inn i den tunnelen jeg har tenkt på så mange ganger. Jeg vrir rattet mot en ulykkeslomme (eller hva det nå heter), lukker øynene og trykker inn gass...
"Typisk oss... Psykologer?" Psykologens kommentar får meg tilbake til kontoret hans igjen. Jeg merker jeg har holdt pusten. For å unngå å hive etter den, bare nikker jeg kort mens jeg puster inn. 
"Det er ... Dere skal jo.. Dere...Jeg er håpløs." Jeg registrerer at jeg stammer hver gang jeg prøver å si noe annet enn noe selvdestruktivt. 

Dette skulle bli den lengste dialogen i løpet av den timen. Timen på mandag. Den første på tre uker. Jeg har hatt mange opp- og nedturer siden forrige time, og da alt begynte å roe seg litt, smalt psyken min tilbake og erklærte krig. Samtlige argumenter i avslaget på innleggelsen ble brukt aktivt mot meg, og verden gikk helt enkelt i svart. Jeg avtalte ikke noen ny time hos psykologen. 

Neste gang jeg tar kontakt med psykologen sitter jeg på et seminar på skolen. Jeg har migreneanfall, men lyktes å ta medisiner raskt. Jeg har derfor forholdsvis milde symptomer, men forferdelig vondt i hodet. Jeg har dessuten aura - synsforstyrrelser -, kvalme og en ekstrem nummenhet i hele kroppen. Jeg ville normalt sett ha undersøkt mulighetene for å dra hjem, men ettersom jeg hadde parkert på en plass jeg ikke kunne stå over natten, og jeg ikke ønsker å drepe noen ved å prøve å kjøre, blir jeg værende. Jeg sliter med å skrive meldingen til psykologen. Tankene er uklare, hvis vi da ikke regner med den illsinte stemmen som glefser hvor håpløs jeg er, og finmotorikken er så redusert at det nærmest er umulig å treffe riktig tast på mobilen. Verden føles uvirkelig. Det er som om jeg ikke er til stede i det hele tatt. Tårer presser seg fram i øynene mine. Rommet har store vinduer, som går fra gulv til tak, langs den ene veggen. Brått får jeg en impuls om å prøve å løpe gjennom vinduet. Impulsen er så sterk, og jeg har lyst til å følge den. Jeg tar den ene hånda mot overarmen og klyper så hardt jeg kan. Dette er noe jeg pleier å gjøre i perioder, og det resulterer i en merkelig ro. Jeg fortsetter å skrive meldingen. Den inneholder en beklagelse for at jeg er som jeg er, og et forslag om å avslutte behandlingen, samt noen argumenter for hvorfor jeg er en håpløs kasus som bare bør gis opp. Send. Jeg ser mot vinduet igjen, og får et angstanfall. Ikke det typiske med hyperventilering, men jeg sliter med å puste, og tårer begynner å renne. "Hopp gjennom vinduet." sier en rolig stemme i hodet. "Ta deg sammen," sier en annen. "Prøv å unngå at alle ser at du griner'a!" slenges det fra en annen kant. Jeg tørker tårene, og ser forsiktig rundt meg med uklart blikk. Alle de andres blikk er rettet mot framføringen to studenter holder. Jeg sitter bakerst, relativt godt skjult. "Fint, da kan du hoppe gjennom vinduet", sier det fra tankene. Det føles som om jeg allerede har gjort det, men likevel ikke. "Hopp, Karoline, Hopp", fortsetter stemmen. Jeg heter ikke Karoline - det er en sarkastisk referanse til en vandrehistorie om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg hopper ikke. "Feiging," mumles det fra hodet i det jeg går ut av rommet ved seminarslutt. "Jeg hater deg." 

To dager går. Psykologen har svart på meldingen og oppfordret meg til å ta kontakt for ny time, men jeg klarer ikke svare. Jeg har eksamen. Dette var første gang jeg tok en eksamen nærmest på sparket, og selv om jeg jobbet forferdelig sakte, ble jeg lettet over å oppdage at jeg klarte å fokusere utelukkende på fagstoff så lenge eksamen pågikk. Jeg skrev rævva, på godt norsk. Setningene hang ikke sammen, og besvarelsene var eksepsjonelt dårlig sammensatt. Men jeg klarte i det minste å få ned en del, og 30 sekunder før fristen for innlevering går ut, trykket jeg send. I samme øyeblikk innså jeg at jeg hadde gjort en tabbe; jeg hadde prestert å kalle en genetisk-miljø korrelasjons-modell for "personlighet-miljø interaksjon". Det var en kjempetabbe. Jeg hadde blandet modeller, og argumentert på tvers av dem. Der røyk alle sjanser for en god karakter, men verre; det heller bensin på bålet for kjeftingen i hodet. 

De neste timene går som i en døs. Jeg er utslitt, men får ikke sove. Jeg ligger i fosterstilling i senga, og har et-eller-annet med lyd og bilde på pc'en. Jeg får det ikke med meg. "Ikke pust", sier hodet. Jeg adlyder. "Du vet den pilleboksen...?", fortsetter hodet... Jeg vet den pilleboksen. Men jeg kan ikke ty til den nå. Jeg klarer ikke la være å visualisere hvordan kroppen blir funnet. Jeg ser for meg en usannsynlig ekkel, kald og stiv kropp, som kanskje har sluppet det som er i tarmer og blære, liggende i en seng omringet av rotet fra de siste dagenes eksamensinnspurt. Hodet foreslår en alternativ løsning med bare "passe dose" så jeg sover bort de neste døgnene. Jeg har gjort det før, tross alt. Men jeg har foreldre som snart skal dra på hyttetur, og jeg orker ikke tanken på å bli avslørt på å ha benyttet meg av alt for mange piller jeg teknisk sett ikke skal bruke lenger. Et viktigere argument er hunden min, som skal være med meg i helga. Jeg har tatt en stor dose når hun har vært der før, og nesten observert hvordan hun prøver å få kontakt med meg, uten at jeg reagerer. Det er et grusomt bilde. Jeg kan ikke gjøre det mot henne igjen. Jeg sender psykologen en ny melding der jeg på nytt unnskylder meg og påpeker hvor håpløs jeg er, hvor lite sannsynlig det er at det kan bli bedre, og at jeg bare tar tid og ressurser. Jeg vet det ser ut som et rop om oppmerksomhet, og jeg hater meg for det. Jeg klyper meg på nytt i overarmene - de er fulle av blåmerker. Det går noen timer, men de inneholder ikke noe. Det er tomhet og apati, men også kjefting fra tankene. Først kjefter den for meldingene jeg har sendt til psykologen. Jeg reagerer ikke, jeg er bare enig. Deretter kjefter den for feilen jeg gjorde på eksamen. Jeg er apatisk og enig. Så påpeker den hvor håpløs jeg er, og hvordan ting aldri kan bli bedre. Stemmen har helt rett. Uten å reagere, kjenner jeg en stor klump av mørke i brystet. Stemmen fortsetter med å kritisere hvordan jeg ser ut, og hvor stygg jeg er. Jeg reagerer fortsatt ikke. Den erklærer så at jeg burde vært død. Jeg er enig. "Så hvorfor gjør du ikke noe med det?" sier stemmen. Jeg er ikke sikker på hvor lang tid det gikk, men etter dette er det bare en "minutt-for-minutt"-stemning der jeg registrerer hvordan kroppen puster, og at jeg hater at den puster. Jeg hater meg. Jeg hater meg. Jeg hater meg. Telefonen ringer, og jeg brytes ut av transen. Det er psykologen. Jeg får ikke med meg starten på samtalen, men jeg sier ikke noe særlig. Psykologen foreslår nytt tidspunkt for time, men sier at det er frivillig og mitt valg. Jeg blir på gråten, og ergrer meg over at en så bra mann må ha noe med meg å gjøre. Psykologen fortsetter med å si noe om hvorfor det er verdt å jobbe videre, eller noe om meg som er bra... Men jeg hører ikke lenger. Jeg er ikke der lenger. Jeg blir kvalm. Jeg har en indre kamp om å puste, eller ikke puste, og samtidig en pågående argumentasjon på at jeg burde legge på, men ikke uhøflig, for jeg liker psykologen. På samme tid har jeg en forferdelig vond følelse, som blander seg sammen med mørket i brystet; han kan umulig ha fått et riktig bilde av meg. Han kan umulig se hvor håpløs, og ekkel jeg er. Dessuten er han eksepsjonelt profesjonell som ikke bare gir meg opp, selv når han helt sikkert må ha lyst til å gi meg opp. Plutselig hører jeg moren min rope fra etasjen over, og basert på de siste dagenes vonde stemning i heimen av grunner som ikke egentlig angår meg, blir jeg øyeblikkelig redd for å ødelegge stemningen ved å ikke svare henne. "Jeg må legge på." klarer jeg å presse fram. Jeg avbrøt psykologen i et eller annet. Han sa noe mer. "Jeg må legge på." gjentok jeg. "Beklager.", og så la jeg på. Mor roper at de drar i omtrent samme øyeblikk, og jeg hører ytterdøra lukkes. Øyeblikkelig får jeg et angstanfall, med hyperventilering, gråt og mørke. Samtidig tenker jeg ingenting og føler ingenting. Magen vrenger seg. Jeg mister følelsen av tid. Etter en stund klarer jeg å strekke meg etter en pilleboks i en kommodeskuff. Ikke den pilleboksen hodet hadde minnet meg på tidligere, men en annen med én eneste pille med beroligende effekt. Den pillen jeg har spart på til en krisesituasjon. Med tørr munn, og uten noe å skylle den ned med, svelger jeg den. Deretter legger jeg meg tilbake på gulvet i fosterstilling. Jeg klyper meg i overarmene og lytter til hodet som kommanderer meg om å slutte å puste. 

Men jeg sluttet ikke å puste denne gangen heller. Jeg er håpløs. Jeg hater meg. 

Nytt avslag

Klagen på avslaget av søknaden om innleggelse ble avslått. Det var ikke helt uventet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Begrunnelsen var at psykologen mente jeg ikke hadde klart å åpne meg ordentlig for ham, tross 70 konsultasjoner, og at det derfor var lite trolig at jeg ville klare å åpne meg under innleggelse. Det er det vanskelig å argumentere mot. Og det er en feil som bare er min. Men jeg er veldig usikker på hvordan jeg kan gjøre noe med det. 

En uklar og diffus oppdatering

Jeg kunne ønske jeg kunne følge opp forrige innlegg med en god forklaring, og en rapport om en god påske fylt med hyttetur, påskeegg og solskinn. Dessverre var påsken heller fylt med å passe på mobilen, sende støttende meldinger, ringe, møte opp, og følge. Det meste av de solfylte dagene ble brukt til å sove med ett øye åpent, pugge skole og besøk - av den typen som ikke er så hyggelig, men som er viktig og meningsfull for alle parter. Nettene var ikke så ulik dagene, med unntak av at søvn ble erstattet med turer og lange samtaler. Jeg er ganske utslitt, men jeg har det så bra som jeg kan etter forholdene. Jeg kan ikke komme med detaljer, for det er ikke mine historier å fortelle... Men den siste halvannen uka (og antakeligvis de kommende) har jeg opplevd å se flere av de jeg er veldig glad i ha det veldig vanskelig.. Noen helt urelaterte kriser har inntruffet noen av de viktigste personene i mitt liv. Det er vel slik at én ulykke sjelden kommer alene, og i mange av disse menneskenes liv gjelder nettopp det akkurat nå, og det har utløst sorgreaksjon, mens i andres er det rett og slett en livskrise av den typen som i blant forekommer, fordi livet er som det er; uforutsigbart og skjørt. 

Det er på mange måter helt feil å skrive om dette, og det føles naivt og selvsentrert å skrive om det fra mitt perspektiv. Det blir også banalt å ha en hemmelig blogg med et slikt tema som jeg har, når så mange rundt meg plutselig sliter så fælt med ting som virkelig brenner. Men oppi alt dette, er jeg veldig rørt - i mangel på et bedre ord - at jeg er en av dem disse menneskene har strukket seg ut til når de føler de trenger en venn eller hjelp. Det er sterkt å se hvor godt de håndterer disse livskrisene, og gir seg selv plass og tid, men også rekker ut en hånd for støtte. Jeg snakker nok igjen fra eget perspektiv, men jeg undervurderte nok flere av dem, og var forberedt på å gripe hardere inn om nødvendig. Men... disse menneskene er sterkere, tøffere og modigere enn jeg hadde håpet på. Det har føltes som å se dem synke ned i dypt vann, som om alt håp er ute, og så observere dem slå ut armene og ta noen svømmetak mot overflaten igjen. Jeg har stått her med livbøye, og tidvis kastet den ut, men jeg har aldri behøvd å ringe 113. Det føles veldig rart å si det, for det er på en måte så feil; men alle disse menneskene er friske for psykiske lidelser, og jeg tar meg selv i å se på dem i beundring og tenke at det er slik normalt friske mennesker kan håndtere livskriser og/eller sorg. Alt de har trengt fra meg, er at jeg er en så god venn eller familiemedlem som jeg bare kan... Og jeg prøver virkelig å være det for dem.

.. Og det bringer meg litt tilbake til forrige innlegg. For da jeg postet siste innlegg opplevde jeg en ny runde med depresjon treffe hardt, og jeg hadde ikke krefter til å kjempe i mot, så i stedet for å kjempe lot jeg meg selv "slippe taket" i alt. Tegningen skulle også med det illustrere at jeg er klar over mitt ansvar i dette, og at jeg kanskje kunne "gripe tak" igjen så snart jeg klarte. Det føles litt teit (veldig teit) å fortelle om bildet på denne måten, særlig sett i lys av hvordan de menneskene jeg fortalte om tidligere i innlegget ikke har hatt noen valg i det hele tatt. Men det var nå en gang sånn, og jeg er ikke egentlig overrasket over at jeg ikke er et bedre menneske enn det. Men når det er sagt, var det kanskje fint at jeg valgte nettopp den dagen til å slippe alt... For det er ikke bare menneskene rundt meg jeg er overrasket over, jeg er også litt overrasket over meg selv. Jeg har hatt det veldig tøft både psykisk og fysisk den siste uka, men jeg har klart å skyve alt til side for å være der for de jeg er glad i. Og det har vært godt oppi alt det vonde. Det har føltes bra å kunne være den personen som spør om ting og noterer mens vi har besøkt fag-/helsepersonell. Det har føltes så sterkt å være den personen som akkurat et spesielt menneske ringer og spør om jeg kan komme og hente hen for en tur på natta, fordi det er det hen trenger. Det har føltes meningsfullt å gråte sammen, og godt å også kunne snappe litt ut av det og le av noe idiotisk som bare er morsomt fordi det står i så kontrast til alt det triste. 

Jeg har egentlig ikke noen god fortsettelse eller avslutning på dette innlegget. Ikke annet enn at jeg er veldig lei for det hvis jeg skremte noen med det forrige innlegget og denne pausen. Planen var å komme med et oppfølgende innlegg senest dagen etter, men plutselig ble alt snudd på hodet, og det viktigste ble å være her for dem. Det blir en stund til før jeg tror vi vender oss til alt dette nye og vonde.. Men det vil komme en ny hverdag. Jeg kommer ikke til å oppdatere eller utfylle disse sakene her på bloggen. Litt fordi det ikke er mine historier, og litt fordi det ikke er formålet med bloggen... og kanskje mest fordi jeg har ting å jobbe med som utenom hos psykologen bare får komme ut her. Jeg er ikke en bedre person enn det. 

10 positive ting

Til tross for at det er påskeferie, fikk jeg komme inn til psykologen for en siste time i dag. Siste før tre ukers pause, bør jeg kanskje legge til. Men det føles så lenge, at jeg merket jeg hadde "slått meg litt av" før timen begynte. Jeg vrei meg i sofaen, og hodet gikk i alle retninger. Det var ikke bra. Men vi snakket også litt om at jeg visstnok er veldig streng mot meg selv. Ja, det var nødvendig å legge til "visstnok" i den setningen... For jeg føler ikke at jeg er streng mot meg selv i det hele tatt - tvert om føler jeg ikke at jeg er i nærheten av streng nok. Så psykologen kom med en indirekte oppgave om å liste opp ti positive ting ved meg selv. Teknisk sett sa han vel egentlig bare at han trodde det ville være vanskelig for meg å få til, og oppmuntret meg ikke egentlig til å prøve. Og det tror jeg var lurt, for sist jeg prøvde på noe liknende på eget initiativ klarte jeg å utfordre meg selv til å skrive en liste over alt jeg hadde fått til den dagen, men på listen klarte jeg bare å skrive et eneste punkt; "Jeg har skrevet en liste over ting jeg har fått til i dag.". I retrospekt var det nok både en viss trass inne i det bildet, og jeg hadde valgt en dag der jeg i stor grad var sengeliggende, som kraftig reduserte mulighetene for et positivt utfall. 

Uansett... Ti positive ting. Det er ikke så mye. Men det føles mye, og det tok ikke veldig lang tid med forsøk i stad, før jeg oppdaget at jeg slet alvorlig. Jeg tok meg selv i å ramse opp ting som "er født i Norge", "har en fantastisk hund" og "har bil"... La meg bare si at den listen ble strøket ut og jeg forsøkte på nytt. Det skulle jo ikke være en liste over hva jeg har eller tilfeldige fordeler. Så jeg prøvde på nytt: "Spiller ikke trommer høyt i blokka midt på natten". Nei, det er helt riktig, jeg spiller ikke trommer fordi jeg ikke liker trommer, og enda mindre på natta. Det var et halvhjertet forsøk, som ble strøket ut, før et nytt tre (eller gren?) måtte bøte ved livet så jeg kunne skrive en ny liste på et nytt papir. Blankt ark og farvestifter. Jeg klarte ikke skrive noe. I alle fall ikke som ikke var omtrent like halvhjertet som forrige forsøk: "kan skrive navnet sitt" og "Klarer å knyte skolissene sine selv". Det ble for dumt. Nytt ark. Men denne gangen skrev jeg lister over ti positive ting ved noen av mine nærmeste venner. Det gikk latterlig enkelt, og ikke én gang refererte jeg til deres fantastiske skolisseknyte-evner, eller ramset opp personlige eiendeler. Faktisk oppdaget jeg at ti punkter ble for kort til å kunne ramse opp deres positive sider. 

Det føles dumt å stille dette spørsmålet, men jeg skal stille det allikevel; Hvorfor er det da så vanskelig for meg å skrive ti positive ting om meg selv? Vel.. Har jeg fått bekreftet noe i dag, er det at jeg virkelig avskyr meg selv. Faktisk synes jeg det nesten gjør litt vondt å sette ordene "positive ting" og "meg" i samme setning, og når jeg skriver at det gjør vondt, er selvhatet der på nytt og påpeker at jeg for lenge siden har passert grensene for tragikomikk, og at jeg ved å skrive det bare gir uttrykk for at jeg trenger medlidenhet. Men det er ikke sant. Jeg trenger ikke medlidenhet. Jeg trenger å forstå. 

Så jeg gjorde et siste forsøk på å skrive noen punkter, inspirert av listene jeg hadde lagd over vennene mine, og oppdaget at uansett hva jeg tenkte å skrive, ble det møtt av kjefting i hodet som sa at det ikke var sant. Og ikke nok med at det ikke var sant, den listen over positive ting kunne gjøre meg høy på meg selv, og ettersom jeg er et såpass ekkelt vesen, bør jeg aller helst trykkes ned i søla slik at jeg aldri kan finne på å ta mer plass i denne verden enn absolutt nødvendig. Ja... snakker om tragikomikk. Men her kommer en hemmelighet; jeg er helt enig med den stemmen. Men jeg forstår også at de som kjenner meg neppe ville brukt de ordene jeg bruker til å beskrive meg. Omtrent her i tankeprosessen tok jeg meg i å assosiere til en episode der læreren stod foran klassen med fasiten til en prøve vi skulle ha dagen etter. Følelsen jeg har nå, er egentlig ganske lik den jeg hadde da, bare at det føles som om alle andre har en fasit jeg ikke har eller vil ha tilgang på. Men samtidig, hadde jeg fått fasiten i hendene denne gangen, tror jeg ikke jeg hadde trodd på det som hadde stått der. Jeg har ikke egentlig lyst til å skrive en liste over ti positive ting ved meg selv. Jeg liker å hate meg selv. Det vil si... Jeg liker ikke meg selv, og jeg synes det er veldig vondt å alltid føle en slags overraskelse over at det ikke ligger en sti av grønt slim etter meg der jeg har gått.... Men når jeg først er så ekkel, finner jeg en slags trøst og ro i å vite at jeg i det minste er klar over hvor fæl jeg er. 

Men tilbake til fasiten; så er vel kanskje noe av løsningen at jeg skal ta del i alle andres illusjon og akseptere at jeg ikke er så ille. (EDIT: Selvhatet sier: "tror du at du er smart nå, som ser noe andre ikke ser?"). Jeg forstår at selvhatet ikke har hjulpet meg til å bli et bedre menneske... Men jeg er samtidig livredd for at å gi slipp på det selvhatet vil gjøre meg til et mye verre et. Så, i stedet for å skrive en liste over ti positive ting, skal jeg gjøre et siste forsøk, men forholde meg diplomatisk til både selvhatet og den lille delen som peker i retning av fasiten.

Fem positive ting jeg har gjort, bare fordi jeg hadde lyst til å glede andre.
1) Jeg liker å gi komplimenter. 
2) Jeg sender venner i blant meldinger med "Suprisehug!" om jeg ikke har hørt fra dem på en stund, og spør hvordan de har det.
3) Jeg finner alltid firkløvere, antakeligvis fordi jeg har dårlig holdning. Før pleide jeg alltid å plukke dem, og legge dem igjen på et tilfeldig bussete så nestemann som kom skulle få en hyggelig overraskelse. 
4) Jeg liker å gi gaver, særlig håndlagde eller personlige. 
5) Jeg kjøper innimellom kaffe til uteliggere når jeg har råd, og slår av en prat om det ser ut til å passe seg sånn. 

Ved å skrive ned ting jeg har gjort, framfor hvordan jeg er, unngår jeg å sette i gang en diskusjon i hodet om hvorvidt jeg er bra nok innenfor hver kategori til å kvalifisere som innehaver av den kategorien. Jeg tror kanskje det er det beste jeg får til akkurat nå.

Jeg har en utfordring til dere som leser bloggen om å liste opp ti positive ting ved dere (enten for dere selv, eller publisere i et blogginnlegg). Jeg tror egentlig det er en veldig god øvelse, og jeg unner dere å lykkes. Jeg unner dere også en liten stund til bare å reflektere over det og over hva som skjer når dere snakker positivt til eller om dere selv. Lykke til!

#psykiskhelse #mentalhelse

Dum, dummere...

Kall meg gjerne naiv, men jeg begynte aldri på psykologistudiet med en tanke om at jeg noen gang ville møte meg selv i døra. Det er en klisjé at alle som studerer psykologi kan sorteres i følgende båser; genuint interessert i å analysere mennesker, eller genuint interessert i å analysere seg selv. Jeg må imidlertid påpeke at etter nesten fire år på studiet, har jeg til nå ennå ikke møtt noen av disse stereotypiene. De fleste er kort og godt genuint interessert i faget, og ofte veldig glad i mennesker og deres opplevelser. Jeg må kanskje vokte mine ord her, for det er langt flere retninger innen psykologien enn Ola Nordmann gir faget æren for, og dermed også naturlig nok har et like vidt spekter av individer som studerer det.. Men hvis jeg oppsummerer det til å si at psykologi rører ved alt mennesket foretar seg, har jeg neppe tråkket noen medstudenter på tærne. 

Dermed kan jeg kanskje slippe unna med å si at jeg ikke begynte å studere fordi jeg passer inn i noen av stereotypiene av psykologistudenter. Jeg er... kort og godt... veldig, veldig, veldig glad i faget psykologi. Og jeg er veldig, veldig glad i mennesker. Men det er vel noe jeg kan utdype en annen gang. Poenget er vel at da jeg valgte fordypning, rettet jeg meg mot noe jeg aldri så for meg at kunne føles så... nært? Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle lese om resiliens og risikofaktorer for psykososial utvikling, og oppleve at en 20 år yngre versjon av meg selv skulle se tilbake på meg fra sidene. Det føles så sprøtt. Og jeg føler meg veldig naiv. Men samtidig, etter snart fire år på psykologistudiet med et bredt spekter av fag - også innenfor psykopatologi -, uten å ha møtt på denne utfordringen, hadde jeg ikke en gang i tankene at metodefag og utviklingspsykologi kunne påvirke meg slik... 

Men det gjør det, altså. De to siste ukene har jeg slitt alvorlig med å lese, og forstå det jeg leser, eller lytte til forelesning og snakke om fagene... For hver eneste gang vinker unge meg tilbake og forstyrrer alt. Når det defineres risikofaktorer for alvorlige personlighetsforstyrrelser, er det å se livet i revy, men med en sarkastisk undertone... For det føles ikke som om det stemmer. Det kan ikke stemme at min barndom er grunnen til at jeg er som jeg er i dag. Det er tryggere å holde på at det heller er min feil at jeg har det sånn. Men ikke før jeg har kommet til den konklusjonen sniker pensumet seg inn igjen gjennom "internalization", eller barns sterke tendens til å skylde på seg selv, fordi det gir en slags kontrollfølelse og trygghet. Det føles ikke som om det stemmer heller... Og det er vanskelig å forholde seg til, for det må jo dermed bety at enten jeg eller pensumboka tar feil. Så jeg prøver å ikke forholde meg til det, og der lykkes jeg eksepsjonelt godt. Som regel vurderer jeg ikke dilemmaet over i det hele tatt, men kobler i stedet helt ut. Langt ut. Så langt at når jeg endelig snapper tilbake til virkeligheten er forelesningen over, eller det har blitt mørkt ute, og jeg har ikke klart å lese noe. 

Heldigvis er det lenge igjen til eksamen... Men uheldigvis har to av fagene prosjektarbeid flettet inn i pensum. Gruppearbeid. Gruppearbeid der samtlige stiller i fine bluser og stramme smil - eller, i noen tilfeller, ikke smil i det hele tatt -, og forsøker å virke langt smartere enn vi egentlig er. Det vil si... De andre er helt sikkert såpass smarte og assur med pensum. Jeg, derimot, presterer ikke i det hele tatt. Dette er vel mer et frustrasjonsinnlegg enn noe annet, og det er mulig jeg faller i fella med å forsvare hvorfor jeg ligger etter på en måte som ikke forsvarer noe som helst. Jeg burde ha lest mer enn jeg har. Jeg burde evne å formulere noen avsnitt til prosjektarbeidene. Men jeg klarer ikke det akkurat nå. På forelesning i går, da foreleser overrasket oss med små oppgaver der vi skulle snakke med sidemannen, klarte jeg ikke å snakke i hele setninger. På seminargruppe i dag gjemte jeg meg bakerst med blikket godt festet i notatboka hver gang spørsmål ble tatt opp i plenum. I morgen, når jeg skal møte prosjektgruppa, blir jeg nødt til å innrømme i plenum at min del av oppgaven suger og at jeg ikke har klart å produsere noe bedre. La meg bare si at påsken ikke kan komme fort nok akkurat nå... Eller forresten, litt for fort kan den komme, for når den er over, er første eksamen bare tre uker unna... 

Men... Jeg studerer i det minste. Jeg er ikke sengeliggende. Og jeg skal nok klare å jage vekk spøkelset fra fortiden. Jeg trenger faktisk ikke å kjempe den krigen på alle fronter. Det må være mulig å jobbe med psyken på et nivå, og faget på et annet (det er jo tross alt ikke ment å skulle trigge noen, men behandle temaet på et generelt plan). Prosjektarbeid er, og vil aldri bli, min styrke, men det er heldigvis over veldig snart. 

#mentalhelse #studier #psykologi 

Kaos.

Jeg har forsøkt å følge opp mine to siste innlegg med et innlegg der jeg påpeker at det tross alt er håp. Men det blir bare tomme ord. Klisjeer så dumme at de ikke en gang gjør seg på en facebookvegg. Jeg gjorde et forsøk på å notere noen tanker om hvordan ting er akkurat nå, i god gammel analog stil, som jeg egentlig foretrekker... Men som når det er så kaotisk som nå, ikke nødvendigvis er øyeblikkelig oppklarende: 

... Jeg har egentlig ikke så mange kommentarer til dette. Utover at jeg var veldig i tvil på om jeg skulle våge å poste et utklipp av notatene mine, og at når jeg nå til slutt ender opp med å dele det, er det ikke helt uten en baktanke. Jo, visst. Det er kaotisk nå, og jeg er tilsynelatende helt på bærtur hva gjelder bloggens formål om å komme seg av broen... Men det er også litt godt å få kaoset ned på papir. Så lenge kaoset er i hodet, føles det ut som om jeg er en slags Don Quijote som sloss mot vindmøller. Med en gang det er skrevet ned, ser jeg - om ikke system -, så hvert fall omfanget av utfordringene akkurat nå. Og det er det viktige; at det er slik det er akkurat nå. Bare akkurat nå. 

Jeg har lyst til å skrive diplomatisk at "men det betyr ikke at det alltid må være sånn", men jeg får meg ikke til å mene det akkurat nå. I stedet kan jeg sitere en illsint stemme i hodet på følgende kommentar: "Ta deg sammen, din fuckings drittsekk, nok pity party!". La meg bare først og fremst, en smule tragikomisk, si at jeg ønsker å ta avstand til slik språkbruk. Sekundært til det, vil jeg påpeke at stemmen egentlig har helt rett. Jeg driver med "pity party" om dagen. Jeg var hos psykologen tidligere i dag, og satt med så sterke destruktive impulser, at jeg droppet å snakke om avslaget på innleggelsen, droppet å avtale ny time, og feilet i det hele tatt ganske ekstremt på å i det minste prøve å få kontroll på kaoset. Jeg syntes veldig synd på meg selv, og det var først da jeg visualiserte vaskejobben det ville kreve å fjerne 58 kg kroppsmasse fra gulvet etter et fall på ti meter, at jeg innså hvor ekkel og fæl jeg er. Det var på tide å ta seg sammen. Det tok riktignok to timer, men til slutt sendte jeg psykologen en melding, og vi ble enige om at vi skulle klage på avslaget på innleggelse. Deretter sendte jeg en ny melding (for gud forby at man klarer å gjøre flere ting på én gang) der jeg bad om en ny time. 

Det føles ikke egentlig som en stor seier. Det føles ikke ut som noen seier i det hele tatt, egentlig. Klagen blir helt sikkert avslått, og uansett hvor bra psykologen er, har ikke én time i uka hjulpet nevneverdig de siste årene.... Men jeg fikk i alle fall kjenne litt på trassen. Trassen fra den stemmen som ikke vil la kaoset vinne, altså. Det neste på lista er å finne nye løsninger på å få bort kaoset. Der er jeg fortsatt helt blank. Men, i mangel på en bedre avslutning noen faktisk tror på får jeg allikevel sitere et inspirasjons-sitat fra facebook; fake it 'till you make it: 


"I'll huff and I'll puff and I'll blow your house down..." 

#psykiskhelse #mentalhelse #depresjon 

Å tenke utenfor boksen

I følge det diagnostiske kartet for psykiske lidelser, faller ikke min problematikk i noen spesiell boks. Psykiske lidelser kan på generell basis være vriene å diagnostisere og spesifisere, rett og slett fordi det ikke finnes noe instrument som helt konkret kan måle innholdet i tankeprosessene våre. Eller, for å bruke den vanlige (og forenklede) metaforen; et brukket bein synes på røntgen, men psykiske lidelser synes i atferden. Det har riktignok blitt gjort noen funn, blant annet på depresjon og redusert aktivitet i enkelte hjerneområder, men i det store og hele diagnostiseres pasienter basert på spørreskjemaer og samtale. Selv har jeg vært gjennom omtrent fire runder med slike spørreskjemaer, og hver gang har jeg fått assosiasjoner til den beskjeden som leses over høyttaleren på tubene i England: "Please, Mind the gap". Det er en avstand mellom spørreskjemaer og svar, og det er en avstand mellom det som blir sagt og hvordan det blir tolket. På samme måte som det alltid vil være en avstand mellom tog og plattform, vil dagens diagnostiske systemer for psykiske lidelser og individer aldri møtes ordentlig. Heldigvis, lik en asymptote, kommer man stadig nærmere og nærmere, og de aller fleste får en diagnose det i teorien finnes en skreddersydd behandlingsplan for. I teorien. I praksis avsløres det stadig mangler i helsevesenet vårt, og den "gap'en" gjør det vrient for individer og helsesystem å møtes. Men det var ikke den diskusjonen jeg skulle snakke om nå... 

Egosentrisk som jeg er, ønsker jeg å snakke om problemet med å ikke falle i noen diagnostisk boks i det hele tatt, men allikevel føle veggene i boksen hver eneste gang jeg snur meg. For er det én ting jeg har lært etter alt for mange år inne i mitt eget hode, så er det at min psykiske lidelse på mange måter er som en boks, og at jeg absolutt ikke er noen Houdini. Jeg tror ikke det er feil å erstatte veggene i boksen med store skilt med "Please, mind the gap", på samme måte som med andre psykiske lidelser, men med en såpass uspesifisert diagnose som "uspesifisert personlighetsforstyrrelse" er det til en hver tid vanskelig både for meg og andre å vurdere nøyaktig hvor stort det gap'et er. Jeg mener, er veggene gjennomsiktige så behandlere kan se det jeg prøver å vise, eller er jeg Schrödingers katt i mitt eget paradigme? Ikke slik å forstå at jeg både er død og levende, slik Schrödingers paradoks ofte blir framstilt, for jeg er i alt for høy grad veldig levende... Men det er vanskelig å ikke se på meg som noe annet enn en uforutsigbar, tikkende bombe, der verken jeg eller de på utsiden av boksen, vet når jeg vil detonere, rett og slett fordi rammeverket for min boks nettopp er "uspesifisert"..

Jeg vet ikke.. Og jeg skriver det ikke uten et snev av avsky for arrogansen over å være "uspesifisert". Jeg legger ingen stolthet i å være umulig å kategorisere, men det går heller ikke an for meg å skrive om det, uten at jeg føler jeg ønsker å framstå som eksepsjonelt spesiell. Men her kommer da et annet paradoks til den påstanden, og som faktisk overrasket meg stort: Da jeg ble henvist for innleggelse første gang før jul, stod det i avslagsbrevet at personer med personlighetsforstyrrelser på generell basis kunne vise økt suicidalitet under og etter innleggelse. Jeg velger å ikke diskutere suicidalitetsspørsmålet akkurat nå, men heller rette fokus mot første del av begrunnelsen; nemlig, personer med personlighetsforstyrrelser på generell basis. Med andre ord, så de ikke på det spesielle med meg i det hele tatt da de skrev den setningen. De vurderte ikke behandlingsmotivasjon, ønske om bedring eller den iherdige gestikuleringen jeg bedrev inne i boksen min for å signalisere at jeg desperat trengte hjelp. De vurderte diagnosen "personlighetsforstyrrelse", og ettersom den ikke var spesifisert, vurderte de den på generell basis. 

Da jeg i forrige uke fikk et nytt avslag, sparte avsender meg for begrunnelsene bak avgjørelsen. Det stod helt enkelt noe i duren av at "nyttekriteriet var vurdert til ikke innfridd", og ikke noe mer. Nå, helt sant er ikke det.. Jeg fikk også et skriv om rettigheter og beskjed om at jeg kunne klage på avgjørelsen... Men med en sånn begrunnelse ble det alt for lett å tolke det ut i fra min egen subjektive, og vekslende mellom rasjonelle og emosjonelle, referanseramme. Min første tanke var at det betydde at jeg ikke var nyttig nok til å få hjelp. Jeg er selvfølgelig klar over at det ikke var det de mente. Jeg er enig i en slik tolkning, men ser også at ansatte i helsevesenet er for snille, eller politisk korrekte, til å kunne si noe sånt. Sekundær tanke var, som de antakeligvis også mente, at jeg ikke ville ha nytte av behandlingen de kunne tilby. Hos psykologen tidligere i dag, presenterte også han meg for den tankegangen, og jeg sa meg enig, før jeg tilføyde "Hun kommer sikkert til å ta livet av seg uansett", etterfulgt av et spontant "oj...!" fra psykologen. Jeg skjønner selvfølgelig at avsender av brevet ikke mente det heller. Jeg forstår også at psykologen anbefaler å klage på vurderingen. Problemet er også at jeg forstår hva som skjer inne i boksen min, og der er det alvorlig uvær for tiden. Mine forsøk på å tenke utenfor boksen, der rasjonelle tanker, som at de kanskje vurderer det som at å stabilisere strukturen hverdagslige omgivelser er mer konstruktivt enn å risikere å ødelegge den lille stabiliteten som allerede finnes ved å ta meg til nye omgivelser, blir farget stormen inne i boksen min. Jeg klarer ikke å tenke utenfor boksen akkurat nå. Jeg har mer enn nok med å holde meg i live innenfor den. Og allikevel trenger jeg desperat hjelp til å komme ut. 

Den siste setningen jeg skrev her, gir meg en skamfull varme i kinnene. For selv om jeg har gjort det tydelig at målet med denne bloggen er at jeg skal overleve, kan jeg ikke nekte for at en sterk prosentandel av min indre dialog forteller at jeg burde vært død, og at jeg bør holde meg i boksen for å redusere skadeomfang. Når jeg ser på meg selv i boksen, ser jeg et avskyelig og motbydelig vesen. Jeg hater det vesenet, og jeg liker å hate det, for jeg håper det hatet en dag kan få meg til å drepe det. Er det behandlingsvegring? Og har dermed kanskje de som vurderte henvisningene helt rett i at jeg ikke oppfyller nyttekriteriet? For her kommer min helt egne vri på Schrödingers katt; før man åpner boksen vet jeg ikke om jeg virkelig er så håpløs, motbydelig, grusom, skadelig og jævlig eller om jeg bare tror jeg er det. Og sannheten er... Jeg er livredd for å finne det ut, for innenfor denne boksen er svaret så innmari klinkende klart. 

#psykiskhelse #personlighetsforstyrrelse #håpløs #depresjon

Når alt liksom skal være så bra.

Fra utsiden har ting gått veldig bra for meg de siste ukene. Jeg har plutselig fått et sted å bo fra i sommer. Jeg har fått godkjent en skoleoppgave. Det går bra med familien - etter en større krise i høst, har ting begynt å falle på plass, og de nye rutinene vi har fått, har nå gått fra å være anstrengte til å bli lette og preget av humor. Jeg har lest en del, og knekt noen koder i statistikk. Jeg har begynt med en hobby jeg har måtte ta en pause fra. Jeg har funnet tilbake til noen venner jeg ikke har sett på lenge. Jeg har vært hos psykologen, og klart å snakke om alt dette. 

... og jeg har tatt store doser beroligende, drevet med selvskading for første gang på mange år, hatt alt for hyppige angstanfall og lagt på meg. 

Selv kroppen min later som om alt er i skjønneste orden. Under overnevnte krise i høst, mistet jeg forferdelig mye hår. Jeg mister alltid mye hår når livet blir for tøft. Her om dagen, da jeg kikket på det stygge speilbildet av en skapning som er så full av "blubb" at jeg ikke kan forstå at den i det hele tatt klarer å henge sammen som én enhet, oppdaget jeg flere tykke "bunter" av hår på to-tre cm rundt hårfestet over tinningene. Jeg ble helt satt ut. Denne stygge, ekle, feite kroppen, som jeg gjør så godt jeg kan for å ødelegge på stadig mer kreative måter, jobber standhaftig for å leve. Det føles så bortkastet og rart. Jeg har hatt denne opplevelsen før, når jeg har sett hvordan kroppen selv bidrar til å lege skader dens eier har lagd når hun har prøvd å drepe den. Likevel er det noe annet når håret gror. Det er ikke en nødvendighet.. Faktisk bruker jeg det stort sett bare til å trekke oppmerksomheten bort fra ansiktet mitt. Kanskje var det derfor jeg ble stående foran speilet i nærmere ti minutter og undre over hvorfor det "gidder" å gro. Hvorfor vokser det, så håpefullt og sterkt, når det antakeligvis bare vil falle av igjen, neste gang det skjer noe vondt. Hvorfor prioriterer kroppen det, når det jeg aller helst ønsker nå, er å dø. 

Det går jo egentlig veldig bra for tiden. Alle løse puslespillbrikker finner en plass. Så hvorfor kan ikke jeg bare være lykkelig? Hvorfor klarer jeg ikke å smile oppriktig sammen med dem som står sammen med meg, og tålmodig hjelper meg å legge den ene brikken etter den andre på plass? Jeg tror kanskje jeg har funnet svaret, og det er at motivet brikkene skaper er helt feil. Jeg liker virkelig ikke meg selv. Nei, la meg omformulere; Jeg avskyr virkelig meg selv. Jeg har ikke lyst til å endre på det, og jeg har ikke lyst til å forsøke å bygge opp et liv, der alt faller i grus når helsen eller psyken knekker. Jeg orker ikke å se håret falle av, og vokse ut igjen, på en skapning som er så kvalmende ekkel at det ikke burde vært hår på henne i det hele tatt. Jeg kan prøve å forklare det på en annen måte; se for deg en du hater - hvis du er så uheldig å føle den følelsen mot noen (selv om de måtte fortjene det?) - og at din eneste jobb her i livet, er å gi denne personen et så godt liv som mulig.. Og ikke bare det, men dine venner, din familie og ditt helseteam jobber for det samme, lykkelig uvitende om at den de hjelper er verre enn noe annet på planeten.. 

Jeg er full av dårlig samvittighet, selvhat, skrekk for framtiden, og ... sorg. 

Jeg klarer ikke å avrunde dette innlegget på noen fin måte... Jeg vet ikke om det er mulig, men kanskje er det bedre å skifte fokus fra "at jeg er" til å "bare være". Jeg får heller sette meg ned å lese litt statistikk. 

#psykiskhelse #depresjon 

Sinosauropteryx

Innimellom er det bare vonde dager... Men så i blant, snubler man over ting, som for i alle fall meg er fullstendig nytt.. Som at Paper Towns, en ikke-eksisterende by eller tettsted, var en måte å forhindre plagiering av kart for de som tegnet kart, at Pixar dytter inn en rekke easter eggs i filmene sine eller at det en gang fantes en fantastisk liten dinosaur som het Sinosauropteryx. 

Sinosauropteryx var en liten dinosaur, på størrelse som en kylling, som spankulerte på jordoverflaten på to bein for nærmere 122 millioner år siden. Den hadde uvanlig lang hale og var dekket av en type fjær (protofjær, mest sannsynlig). Takket være funnet av et godt bevart fossil, klarte man å fargebestemme disse fjærene, og hold dere fast; den kan i beste måte beskrives som en blanding av kylling og rød panda, og bare prøv å si at dette ikke er den søteste dinosauren du (ikke) har sett noen gang:

(kilde: https://www.youtube.com/watch?v=vtpi7yUHNyg&t=3s )

Sinosauropteryx' farger kan avsløre mye om deres liv og habitat. For eksempel forteller den stripete, lange halen - som absolutt ikke er noe smart trekk for å gå i ett med naturen - at Sinosauropteryx utviklet den for å kunne kommunisere med andre artsfrender. En tolkning er at det var attraktivt for potensielle partnere, men halen kunne antakeligvis også bli brukt til på samme måte som en hunds eller katts for å få fram mer konkrete budskaper. 

... og her kommer jeg på en måte til poenget mitt. Sinosauropteryx døde ut. Jeg vet ikke helt hvorfor - det gjør vel egentlig ingen -, men for å sette det i et slags perspektiv skjedde det antakeligvis ca 60 millioner år før den store utryddelsen mange teoretiserer skyldtes en meteoritt. Jorda har imidlertid hatt mange store utryddelser. Det har skjedd mange ganger, at mye av livet på jorda nesten har blitt sveipet ut av eksistens. For eksempel - om vi går helt til starten av livet på jorden - førte de anaerobe bakteriene, som slapp ut oksygen som avfallsstoff i stedet for karbondioksid, til at jorda fikk så store mengder oksygen at de anaerobe bakteriene ble kvalt. Dette er for øvrig også starten på en av teoriene på hvordan jorda ble farget blå av oksygen og vann. Senere har vi hatt en rekke utryddelser der jorda i seg selv har skylden; jordplatedrift, vulkanutbrudd, endringer i strømninger i havet, istid... you name it. Jorda har ikke alltid vært et trygt sted for sine habitanter... 

Men til tross for disse utryddelsene, har livet overlevd, og ikke nok med det, men det er overraskende likhetstrekk mellom artene som oppstod, tross mange millioner år i mellom. For eksempel er countershading - at skapningen har mørkere farge i pelsen/huden/fjærene på ryggen, og lysere mot magen. Dette er en tilpasning som gjør at dyret ser mindre tredimensjonalt (og mer usynlig) ut i sollys, ettersom lyset kommer ovenfra. Eller hva med spesielle tilpasninger som utelukkende er til for kommunikasjon med artsfrender eller for å skremme bort fiender? Et annet uungåelig fellestrekk er også at alle artene skal eller har blitt utryddet. Faktisk er de fleste allerede utryddet... Men livet i seg selv har overlevd, og etter hver store masse-utrydning, har nye dyrearter blitt til og tatt over verden for en stund og hatt sin storhetstid, før de også forsvinner. 

Jeg forstår ikke helt hvorfor, men av en eller annen grunn finner jeg en enorm trøst og trygghet i dette. Alle religioner, myter og science-fiction som forteller om en kommende apokalypse eller hvordan tiden blir etterpå... Lite bryr de seg vel om at vi allerede lever i én av mange post-apokalyptiske tider, der fellestrekket for alle er at livet har reist seg igjen.... Det er forresten et unntak til alt dette; jorda har aldri sett en art som ødelegger like mye som mennesket... Ja, gitt at vi ikke ser på de anaerobe bakteriene sin påvirkning da, men da var jo de i det minste den eneste arten på jorda... Men jeg kjenner allikevel at jeg får en varm følelse av å tenke på dette. Det er nesten en slags ansvarsfraskrivelse. - og ja, jeg skriver ikke dette helt uten en dårlig samvittighet for å nærmest overse all jævelskapen i verden i dag - Men... hva så om jeg går tilbake på broen i morgen.. Alt fortsetter uansett, og ikke nok med det, men stiller man perspektivet inn på en tidsramme fra 4.7 billioner år tilbake og til nå.... Ja, da betyr egentlig ingenting vi gjør noe som helst. Det betyr bare at vi har vært her. 

Boktips: The Martian Child

I blant snubler man rett og slett over bøker som viser seg å være helt annerledes enn hva man har ventet seg, og er man heldig, viser det seg å være en god, eller kanskje til og med fantastisk ting. For meg var "The Martian Child" av David Gerrold en slik bok. 

"The Martian Child" handler, i motsetning til hva tittelen antyder, svært lite om Mars. I boka møter leseren en science fiction-forfatter som ønsker å bli far. Han er singel og homofil, så han bestemmer seg for å adoptere. Historien starter når han er helt i innspurten av adopsjonsfasen, og følger livet han og hans kommende sønn, Dennis, skaper sammen. På grunn av Dennis' tøffe start på livet, har han en del utfordringer; da kanskje særlig tilknytnings- og tilpasningsevne. De sakkyndige i adopsjonsprosessen tror at Dennis aldri vil klare å knytte seg til noen, Dennis tror disse problemene til at de skyldes at han kommer fra Mars, og den blivende faren tror kanskje ingenting... men gjør veldig mye riktig, ved å gi Dennis tid, plass og ubegrenset med kjærlighet. Leseren får innblikk i farens tanker og opplevelser, usikkerhet og tvil, og det hele blir en svært menneskelig og nær berettelse om tilknytning, trygghet og kjærlighet. 

Boka er delvis basert på forfatterens egne opplevelser, til tross for at han har tatt noen litterære friheter. Det at han selv har vært gjennom det å adoptere et barn, er trolig med på å skape en troverdig og sterk nærhet til handlingen. 

Jeg tror "The Martian Child" griper om tematikk alle som har hatt barn generelt, eller vært barn spesifikt med tilknytningsproblematikk, vil finne veldig sterkt. Jeg tror den vil få leseren til å le, smile, føle og undre seg. Jeg kan ikke si annet enn at jeg anbefaler den på det varmeste. 

Pandoras eske

I gresk mytologi hadde guden Epimetheus i oppgave å gi alle dyrene én god egenskap, den gangen alle dyreartene var helt nye. Han jobbet seg gjennom artene, men da han til slutt kom til mennesket, hadde han gått tom for ideer, eller snarere; manglet framsyn. Heldigvis visste broren hans, Prometheus, råd. Han erklærte at mennesket skulle være overordnet alle andre arter, og stjal derfor ild fra Zeus. Zeus ble rasende, og som straffet Prometheus hardt... Men det er ikke relevant for denne historien. Han bestemte seg også for å straffe mennesket, fordi de tok i mot ilden som gave. Han skapte derfor kvinnen Pandora, men gav henne guddommelige egenskaper og skjønnhet, som gjorde henne uimotståelig for stakkars, naive Epimetheus. Han bestemte seg for å gifte seg med henne, tross brorens advarsler. I bryllupsgave, sendte Zeus en krukke (noen ganger oversatt til eske) til Pandora, men advarte henne mot å åpne den. Zeus hadde imidlertid også skapt Pandora til å være nysgjerrig, og med det var utfallet gitt: En dag tok nysgjerrigheten overhånd, og Pandora åpnet krukken. Ut flommet all verdens ulykke som for alltid skulle plage menneskene. Det tok lang tid før Pandora fant mot til å igjen åpne krukken, og på bunnen lå det kun én ting igjen; håp. 

Spør du meg, er det flere plot-holes og kritikkverdige forhold i denne myten. Antakeligvis faller jeg i fella av å være påvirket av min tid, og kristendommen, selv om jeg absolutt ikke er religiøs. Jeg har for eksempel en tanke om at en så stor gudeskikkelse som Zeus nødvendigvis må være rettferdig, men det er han jo ikke. Det gir for eksempel liten mening å straffe mennesket for å ha akseptert gaven som skulle gjøre dem overordnet alle andre dyrearter før de er overordnet og kan forstå hvorfor de ikke var verdige gaven. Samtidig kjenner jeg det også er litt befriende å da kunne anta at Zeus ikke straffet mennesket fordi han var nødt eller fordi det var rettferdig. For meg er det egentlig langt mer forståelig, kanskje menneskelig, om han straffet menneskene rett og slett fordi han ble sint. 

Selv om skadeomfanget mitt (gudskjelov) er mindre enn Pandoras, føles det litt som om jeg har åpnet min helt egne Pandoras eske denne uka. Jeg er ikke sikker på om det er tilfeldigheter som sendte esken til meg, om forrige ukes vakuum utløste det, eller om jeg rett og slett fikk den tilsendt fra min egen rasende underbevissthet etter at jeg forsov meg fra psykologtimen... Men i skrivende stund føles det ikke som om det spiller noen rolle. Utfallet har vært det samme: uka har vært tøff, svart og full av angst. Dessuten syntes visst kroppen min at psyken tok litt vel mye energi og plass, og valgte til slutt å krydre det hele med en håpløs fysisk helse i dag. Jeg vet ikke om Zeus noen gang tenkte at ondskapen i Pandoras eske kunne avle mer ondskap, som en slik dominoeffekt jeg opplever.. Men så er jo Pandoras eske også bare en mytefortelling, mens det jeg opplever eller forsøker å lage mening av eksisterer i den virkelige og komplekse verden. Det har fått meg til å lure på om det er håp igjen i min eske. 

På den andre siden.. Hadde egentlig myten Pandoras eske overlevd tidens tann om hun ikke hadde funnet håp i bunnen av esken? Ligger ikke håpet i esken som en nærmest underliggende symbolikk om at uansett hvor ille livet kan bli, kan mennesket alltid holde på håpet? Jeg vet ikke helt om jeg tror på den symbolikken, særlig fordi jeg ofte ikke føler jeg har håp i det hele tatt. Samtidig er det noe veldig symbolsk i at Pandora selv velger når hun skal slippe håpet ut av krukken. Jeg tror dette må bli så langt jeg klarer å trekke konklusjoner denne gangen. Det føles ikke ut som om det er noe håp jeg kan velge å slippe ut her nå... men det motsatte av å håpe kan også sies å være å gi opp og anerkjenne at alt er håpløst. Hvis jeg har noe valg, kan jeg i det minste velge å ikke gi opp for akkurat nå. Med det lager jeg kanskje en slags fast grunn under føttene mine; jeg er på bunnen, men jeg sørger i hvert fall for at jeg ikke faller lengre ned, selv om jeg ikke helt vet hvordan eller om jeg kan komme meg opp igjen. Det får være neste ukes prosjekt....

... Var det håpet som snakket? 

#depresjon #psykiskhelse 

Mislykket

Tross følelse av ustabilitet, fungerte jeg greit i går. Jeg var på forelesning, kontaktet NAV, fastlegen, leste en del og var relativt aktiv. Det var dermed bokstavlig talt et slag i magen da nedturen plutselig kom. Det snørte seg sammen i brystet på meg, og jeg vet ikke hvorfor. 

Jeg skulle egentlig ha hatt time hos psykologen i dag. Tross knapt en uke siden forrige time, føltes det ut som om tiden hadde gått veldig sakte. Tidvis har jeg lengtet etter timen, men langt flere ganger har jeg vurdert å avbestille. I går vurderte jeg rett og slett å ikke møte opp, men jeg kjenner også at jeg blir irritert på meg selv når jeg skriver det. Jeg tok meg i ørene, og bestemte meg for at jeg måtte dra. Det er barnslig å ikke møte opp til avtalt tid, og jeg har ikke råd - verken økonomisk eller tidsmessig - til å droppe timer. Det ultimate argumentet er imidlertid at det eneste som tar mer plass og tid enn å møte til timer, er å ikke gjøre det. Jeg er heldig som får hjelp. 

Jeg endte allikevel opp med å ikke dra i dag. Jeg forsov meg. Det irriterer meg grenseløst, og med en gang jeg våknet, kjente jeg på trangen til å selvskade. Å straffe meg selv. Det at jeg vekslet så fælt mellom å dra, eller ikke dra, får meg også til å lure på om det var tilfeldig at jeg forsov meg i dag, eller om det var hva en del av meg ønsket å gjøre. Jeg våknet av alarmen. Men jeg husker ikke hva som skjedde etterpå. 

Uansett er utfallet det samme. Jeg møtte ikke opp, og dikotomisk som jeg er, betyr det akkurat nå at jeg er en "sånn en" som ikke møter opp, og ikke har kontroll på livet mitt. Jeg har forsterket dette, ved å ikke klare å komme opp av senga enda, og på toppen av det hele har hodepinen meldt seg på. Det føles som om jeg er en vandrende klisjé. Jeg har rotet meg ned i et hull, og i stedet for å prøve å få meg opp igjen, har jeg tatt spaden og graver nedover. Jeg er håpløs. Er det virkelig sånn jeg vil være? Psykologen ringte etter timen. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å svare, og selv da jeg tok telefonen, hadde jeg lyst til å legge på flere ganger. Vi avtalte ingenting, utenom at jeg skulle sende melding for neste time. Jeg vet at det riktige svaret bare er å svinge seg rundt og sende den meldingen. Men jeg vet også at det er som å begynne å klatre oppover av hullet igjen. Misforstå meg rett... Jeg vil jo egentlig opp av hullet, men jeg føler ikke jeg fortjener det. Dessuten føles det som en oppgave som er Sisyfos verdig. Sisyfos er en mytologisk figur som ble dømt til å dytte en diger stein opp et fjell til evig tid. 

Nei... Nå er det nok pity party-faktor på bloggen her. Jeg har prøvd å sensurere bort de sinteste kommentarene til meg selv her, men samtidig kjenner jeg at jeg ønsker at du, som leser, skal bli irritert på meg. Irritert på at det går an å være så håpløs. Logikken i denne tankegangen, er at jeg allerede er så sint på meg selv som jeg kan bli, og eneste måten å straffe meg ytterligere er å få flere til å si seg enig i at jeg virkelig er så håpløs og mislykket. Men det er vel ikke konstruktivt, kanskje særlig ikke for den stakkars leseren som blir trukket inn i dette, og ikke har noen sjanse til å få noe godt ut av det. Beklager veldig. Jeg skal forsøke å få meg opp av senga nå, og prøve å ikke kaste bort mer av dagen. Når alt er så svart som det er nå, må jeg bare ta meg sammen og fokusere på det helt enkle. Ta en dusj, lag litt mat, ta fram skoleboka. Kanskje er det ikke rett vei opp av dette hullet, men hvis jeg har en spade, kan jeg kanskje grave en tunnel i 45 grader oppover, framfor å forsøke å klatre rett opp. Det blir i det minste ikke like bratt, og er mer konstruktivt enn å ligge i fosterstilling på bånn. 

 

#psykiskhelse #depresjon #håpløs

Arkimedes' punkt

En av mine guilty pleasures er sitater. Jeg snakker ikke om slike som går sin seiersgang facebook gjennom memes, eller de du finner på putetrekk og bilderammer i interiørbutikker., og jeg kan (nesten) forsikre dere om at mine favorittsitater heller ikke dytter dere for langt inn i filosofiske tanker og problemstillinger. Jeg mener... Selv om man bare kan gå i samme elven én gang (Heraklit), finnes det grenser for konstruktive måter å forholde seg til både elven og seg selv i hverdagen, selv om det på abstrakt plan kan være verdt en gjennomtenkning eller to. Nei, jeg liker kort og godt å samle på sitater fra over alt og ingen steder, og rett og slett more meg over dem i sin enten enkelhet eller kompleksitet. Det vitner for eksempel om et befriende og enkelt perspektiv når Miss Piggy fra The Muppets gir råd som "Never eat more than you can lift", eller når Einstein, i et brev, forklarer hvorfor han ikke bruker sokker: "De smarte løser problemene, de kloke unngår dem.". Jeg liker særlig de som kan generaliseres til flere områder, slik at jeg kan føle meg smart ved å sitere en stor helt og virke langt flinkere med ord enn jeg faktisk er (følelsen av økt smarthet avtar naturlig nok straks jeg avslører personen bak sitatet). Et eksempel på et slikt sitat er Arkimedes, den greske matematikeren, sitt berømte faste punkt: 

"Gi meg et fast punkt, og jeg skal rokke verden". 

Jeg må innrømme at jeg ikke helt husker hvorfor han kom med dette sitatet, men som analogi har det blitt brukt mye i vitenskapen. Hvis vitenskapsmannen kan finne et uberørt og solid punkt å observere fra, utenfor situasjonen han faktisk observerer, vil han i større grad kunne observere situasjonen uten å bli påvirket av seg selv. Det er omtrent her denne lange introduksjonen går fra det abstrakte til litt mer konkrete...  

Det har vært stille fra meg en stund nå, og deler av dette skyldes nok daglige utfordringer og opptrening etter den lange sykeperioden.. Men en større del av dette skyldes nok også at jeg brått befinner meg i en situasjon der jeg egentlig ikke har verken kontroll eller full tilgang på hva som egentlig skjer. Jeg snakker nå om det psykiske plan... På det fysiske har jeg hatt noen bedre dager, jobber med skole, har gitt fra meg leiligheten og prøver å få formen opp til et funksjonibelt nivå der jeg kan gå opp en bakke uten å få blodsmak i munnen, eller ha lengre enn minutterlange leseøkter uten å være utslitt. Det er som om jeg ser meg selv gjøre alt dette fra utsiden, men samtidig er det så mekanisk at det nesten bare går av seg selv. På det psykiske plan er ting annerledes. Det er som om jeg har funnet et Arkimedisk punkt, og med det kan observere meg rent mekanisk... Men jeg har også gitt slipp på introspeksjonen, og føler ikke egentlig hvordan jeg har det. Det er... bare tomt. Eller... svart... Jeg har nesten ikke ord for det, men det føles veldig i motsetning i forhold til hvordan angsten nærmest lå i huden på meg for knappe to-tre uker siden. Dette gir ikke mening, men nå føles det som om jeg har forlatt den angsten og kroppen til fordel for å få overblikk over situasjonen, men samtidig på bekostning av kontroll, selvforståelse og evne til å gripe inn. Det hele begynte etter en time hos psykologen, der vi snakket om dissosiasjon, og det satte meg ut på et nytt tankespor jeg ikke har utforsket før, i en livssituasjon der jeg står uten hjem og leilighet, men med en mulig innleggelse hengende over meg, og med en skoleplass jeg ikke vet om jeg får beholde om det skulle skje... Kanskje er det rett og slett som Heraklit sa om elven; for jeg er på dypet nå, og selv om jeg har vært her før, er verken jeg eller elva er slik vi var da. Det er som om absolutt alt er så fjernt, uvant og uvirkelig, men samtidig er det så nært, fast og ubønnhørlig ekte. Jeg er både midt i elven, og på elvebredden og observerer meg selv kave i vannet. Jeg vet alt og forstår ingenting... Eller var det motsatt? Det er vanskelig å si så lenge verden rokker. Eller er det meg som rokkes, mens verden står stille?

Jeg vet ikke. Men skal forklare det så snart jeg finner ut av det. 

#psykiskhelse #depresjon #utenmening #vissvass

Hypnose og mindset.

Hypnosebehandlingen var... Ja, hva var det egentlig? Jeg gikk inn i det med relativt få forventninger, og for å være ærlig var katalysatoren bak innfallet om å teste det ut, basert på desperasjon og en slags barnslig nysgjerrighet. Det er ikke helt uten en viss følelse av skam jeg innrømmer dette, for jeg er vanligvis ikke typen til å teste ut behandlingsformer som ikke helt går inn under skolemedisinen. Samtidig har jeg vært borti hypnose på studiet - Det er kanskje på tide å innrømme at jeg studerer psykologi -, og det dukker støtt og stadig opp både i media og vitenskapelige studier. Påstander om at hypnose kan hjelpe mot kronisk smerte, har vekket en slags avsky og tiltrekning i meg, og da jeg til slutt fant en psykolog med videreutdannelse på området, og var i en sinnsstemning der jeg nesten kunne ha kappet av meg en finger for å kjenne smerte der, framfor i hodet, var egentlig ikke lista så høy for å ta kontakt. I retrospekt ser jeg at jeg, tross den lite konstruktive tilnærmingen, antakeligvis var nærmere forståelsen av hva hypnose er da, enn det jeg selv forstod. La oss ta et skritt tilbake, så skal jeg forsøke å gi en introduksjon til hypnose, før jeg forteller litt mer om min opplevelse av det. 

I Oxford Dictionary of Psychology defineres hypnose og hypnoterapi på følgende måte: 

"Hypnosis: n. Alterations in sensations, perceptions, thoughts, feelings or behaviour brought about by suggestion, often (though controversially) interpreted as a trance-like altered state of consciousness characterised by heightened suggestibility, associated with such phenomena as suggested *hallucinations, hypnotic *analgesia, *hypnotic amnesia, and *hypnotic age regression."

"Hypnotherapy: n. A form of *Psychotherapy based on *hypnosis, using techniques such as helping the client to perceive of interpret things differently (reframing), training the client to experience particular reactions such as calmness around spiders or disgust around cigarette smoke (anchoring), and using language patterns."

I sin aller enkleste form, slik jeg forstår det, dreier det seg altså om at behandler hjelper klienten til å skifte fokus fra et punkt til et annet. Vår oppmerksomhet er svært begrenset (se gjerne denne filmen for en demonstrasjon før du leser videre), og en travel hverdag krever hyppige skifter i oppmerksomhet. Det er mange baller å sjonglere; hva skal jeg ha til middag, hvordan skal jeg rekke fram til det møtet, avbestill tannlegetime, konsentrasjon på jobb, følge med i trafikken, osv. De fleste mennesker klarer dette ganske fint, bare i kraft av at man trener seg opp til hyppige skifter i oppmerksomheten, og er vant til høyt tempo. Tross dette, tror jeg de fleste kan kjenne følelsen av å slippe alle ballene når helgen kommer, eller når man endelig kommer fram til hytta og kan skru av mobilen, eller når julekvelden senker seg. Det er deilig når roen kommer, rett og slett. Så hva har dette med hypnose å gjøre, spør du kanskje.. Vel, nå kommer jeg til poenget: En tilnærming for å hjelpe pasienter med kroniske plager eller psykiske problemer, er å hjelpe dem ut av onde og selvforsterkende sirkler. Eksempelvis er det kort vei fra depresjon til lært hjelpeløshet, og mangelen på autonomi - altså kontroll i eget liv -  kan føre til ytterligere depressive tanker. Satt i min kontekst, kan en mulig tilnærming være at hodepinen min tar så mye plass, at jeg aktivt trener hjernen til å fokusere på det for å vurdere hvor ille den er, at jeg igjen gir hodepinen mer plass. Da er det kanskje verdifullt å endre fokus. De fleste med kroniske plager har vært borti dette tankesettet før. Slik jeg forstår hypnose er det sterke likhetstrekk til både mindfullness og meditasjon. Forskjellen på hypnose, er imidlertid den mer personlige guidingen gjennom seansen, og at man går inn med en dypt forankret forventning før man kommer inn. Jeg visste alt dette før jeg gikk inn til timen, men etter flere mislykkede forsøk på mindfullness og meditasjon, satset jeg på at en placeboeffekt ville hjelpe meg til å få større effekt og kanskje bedre hjelp til å komme inn i rett tankesett. Det jeg ønsket å få ut av behandlingen var å lære meg å finne roen. Den roen jeg tidligere snakket om når helgen kommer, eller når man kommer fram til hytta. Jeg ville forsøke å finne den roen, uten å trenge den spesifikke settingen for å utløse den. 

Jeg spesifiserte ikke dette til psykologen jeg gikk til, rett og slett fordi jeg følte meg både utilpass og flau over å søke denne typen hjelp. Jeg var bitt av fordommene som ofte følger slike alternative tilnærminger, og selv nå, skammer jeg meg over å skrive at jeg var villig til å teste det ut. Jeg tror ikke jeg er den eneste om jeg sier at "hypnose" vekker assosiasjoner som "magi", "fantasi", "showtriks" og "tull". Til tross for dette, kjenner jeg at jeg hadde nådd et punkt der jeg virkelig var villig til å prøve alt. 

Behandlingen innfridde allikevel de få forventningene jeg hadde, og etter en kort introduksjon, der jeg fortalte litt om mine interesser og steder der jeg følte meg trygg, bad han meg legge meg tilbake og bare lytte til det han sa. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg gjentatte ganger tenkte på hvor teit dette var, hvor teit jeg så ut og hvor lite det fungerte. Jeg kan med én gang avsløre at jeg ikke opplevde noen "transe", men jeg tror heller ikke det var målet. I stedet ledet han meg gjennom en "tur", eller til det stedet i skogen jeg liker best, der jeg skulle lytte etter fuglekvitter og bølgeskvulp, kjenne solen og luktene, og viktigst; roen. Jeg er ikke der at jeg kan si noe mer om hvordan jeg tror det fungerte ennå... For hele opplevelsen var rett og slett litt sprø. Men, selv om jeg kanskje heller mot å si at det ikke fungerte, kjenner jeg også en trang til å fortsette litt til. Grunnen er kort og godt at når hodepinen er helt krise, spiller det ikke egentlig så stor rolle om jeg ligger og hater hodepinen, meg selv og situasjonen, eller om jeg drømmer meg bort til andre tider... Nei... La meg omformulere; det gjør meg ikke friskere på lang sikt... Men det har mye å si for hvordan jeg opplever øyeblikket... Adderes disse øyeblikkene sammen, blir det kanskje en langtidseffekt for min opplevelse av årene som har gått, om jeg har brukt dem på å være sint, eller på å prøve å finne roen og huske det som er bra? 

 

Dagen etter introduksjonen for hypnose, dro jeg til fastlegen. Det var ikke egentlig noe spennende besøk, men heller en standardvisitt for å evaluere medisiner og ta en blodprøve for å sjekke at jeg enda er fri for leverpostei, tross høyt forbruk av smertestillende. Ironisk nok, valgte han akkurat denne dagen til å anbefale meg å undersøke et gratis nettkurs for å lære om smerteforståelse og smertekontroll. Jeg slet alvorlig med å ikke himle med øynene, da han foreslo det. Vi har begge sittet på kontoret og revet oss i håret på forslag om diverse alternative tilnærminger, og sverget til skolemedisinen. For å være ærlig, følte jeg det som en slags beskjed om at jeg overdrev hodepinen, og at jeg egentlig burde ha et høyere prestasjonsnivå. Denne følelsen ble forsterket ytterligere da jeg gikk inn på kurset, og bladde meg gjennom det som skulle vise seg å være en ABC-tilnærming på hvordan smerte både er somatisk og psykologisk, og at den psykologiske biten dreier seg om hvordan man tolker smertesignalene. Som psykologistudent, er jeg absolutt ikke ny for tanken om at redsel og stress i respons på smerte, kan skille ut nevrotransmittorer i hjernen og hormoner i kroppen som forsterker følelsen. Ei heller at økt tilførsel av serotonin, eller forlengelsen av serotoninen i hjernen kan redusere smerteopplevelse og depressive tanker i forhold til den. Da jeg klikket meg gjennom kurset, fór det imidlertid også to andre tanker gjennom hodet mitt, og jeg refererer til disse med en skamfull undertone: 1) Det kan absolutt tenkes at det er noe i dette... 2) Dette er allerede noe jeg har begynt å jobbe med. På samme måte som hypnose, meditasjon og mindfullness, skjønt med en annen tilnærming, dreide kurset seg rett og slett om å skifte fokus. Og selv om jeg blir rimelig frustrert av å skrive det, særlig fordi jeg har hatt mange tøffe uker og føler denne tilnærmingen indirekte sier at det er min egen skyld... tenker jeg at det er verdt å sjekke det ut litt videre. Om ikke annet, oppfyller jeg i det minste lavterskelmålene mine. 

 

Her er et par linker, om dere har lyst til å kikke litt nærmere på kurset eller hypnose.
(OBS; de to første må kanskje tas med en klype salt. Jeg har ikke dobbeltsjekket kildene, men bare brukt dem for å få en referanseramme for videre research)

Crash Course Psychology: Altered states. https://www.youtube.com/watch?v=9PW1fwKjo-Y 

NRK, Viten og Vilje: Hypnose https://tv.nrk.no/serie/viten-og-vilje/DMTV23002517/sesong-1/episode-5 

Nettbasert gratiskurs mot kronisk smerte https://www.retrainpain.org 

 

#hypnose #kronisksmerte #hodepine 

Nålepute og smerteskalaer.

Poff. Plutselig var årets første botox-behandling hos nevrologen gjennomført, og selv om hodepinen absolutt er bedre nå (om det er placebo eller effekt av bedøvelse overlater jeg til noen andre å bedømme, det viktigste er at det er en effekt), er jeg helt utslitt. Det krever omtrent 30 sprøytestikk på ti minutter, og selv om jeg ikke egentlig er så redd for det, er det en relativt intens opplevelse hver gang. I skrivende stund har jeg absolutt en viss følelse av hvordan nåleputer føler seg, og vil helst bare sove... Som i og for seg også er en forandring fra søvnproblematikken for bare noen netter siden. Full effekt får jeg først inntrykk av om noen dager, men for nå er jeg bare lettet over at det er over, og at det kanskje blir bedre dager framover. Det kan være at det snur nå. I mellomtiden må jeg sette meg ned og tenke litt mer på smerteskalaer... 

I smertebehandling er det viktig å klare å evaluere hvor stor smerten er til en hver tid. Jeg forstår det, og er enig i viktigheten av det... Men jeg synes systemet som brukes er rigid, forenklet og uforenelig med den virkeligheten jeg opplever. Det hele er egentlig veldig enkelt; man skal simpelthen evaluere smerten på en skala fra en til ti, eller fra en til tre. Man skal også dokumentere medisinene man brukte, om det hadde noen effekt, om man hadde mensen og helst hvor lenge hodepinen varte. Det er tilsynelatende et godt og enkelt system, og krever - ved rett utfylling - kun noen minutter av hver dag. Tilsynelatende. Dersom man ikke velger å gå filosofisk til verks, er det enkelt og greit. Men dersom man har en viss forståelse for kvantitativ forskningsmetoder eller innsyn i at ens eget smerteregister er nettopp ens eget subjektive register, og derfor avviker fra andres subjektive smerteregistere blir det hele vanskeligere. Skalaen er uungåelig en likert-skala. Oversatt til norsk betyr det at det ikke er sikkert at det er like lang "avstand" mellom 1 og 2 som det er mellom 4 og 5. Tre er ikke halvparten så vondt som seks, og man kan ikke addere summene sammen for å oppsummere den totale smerten for foregående periode. Selvfølgelig. For smerte fungerer ikke sånn. Humør, overskudd og dagsform har mye å si for hvor mye man tåler, og for hvordan man opplever smerten. Hvis man da legger til at ens egen smerteforståelse ikke er den samme som noen annens, blir det hele vanskelig. For eksempel leste jeg en studie der kroniske smertepasienter viste en tydelig forhøyet toleranse for smerte på sitt "smerteområde". De hadde på en måte utviklet en evne til å tolerere flere slag mot sitt Akillespunkt. Jeg skriver ikke dette fordi jeg har et bedre alternativ, for det har jeg ikke... Men jeg er frustrert. Jeg ser svakheter med metoden, og den største svakheten er meg. Det som var øverst på skalaen før jul - da jeg hadde en bedre periode -, markerer seg nærmere bunnen av skalaen nå. Hvis noen har noen smarte tips her, tar jeg gjerne i mot dem med åpne armer. Jeg skal føre hodepinedagbok for de neste tre månedene på nytt nå.... og jeg tror kanskje jeg skal prøve å utvide skalaen fra 1-3 til 1-10, slik at jeg kan starte nærmere bunnen, og heller se hvordan det utvikler seg. Det sitter i alle fall langt inne å levere en skala som dokumenterer lysende 3-tall fra før jul til nå. For det første fordi det føles ut som om jeg prøver å gjøre det verre enn det er, og for det andre fordi en slik skala ikke viser hele sannheten. Risikoen ved å gjøre det, er imidlertid at skalaen plutselig inneholder mer informasjon enn man rekker å gå gjennom under en normalkonsultasjon. 

Til sist vil jeg bare takke for støttende og oppløftende kommentarer. De betyr veldig mye! I morgen skal jeg fortsette mitt arbeid med lavterskelmålene jeg skrev om på bloggen for en drøy uke siden. Da er det nemlig tid for hypnosebehandling hos en psykolog. Før det skal jeg notere ned noen av mine sterke sider (som at jeg klarer å knyte skolissene selv?), mine interesser (ved siden av dagdrømming av ting som skjer alt for lite av?) og hva jeg ønsker å få ut av timen (noe som er vanskelig, ettersom jeg går inn med relativt blanke ark). De kritiske parantesene er vel kanskje mer et uttrykk for nervøsitet. Men jeg kjenner absolutt en viss skepsis til om denne behandlingen vil ha noe for seg... Men hvem har vel ikke hatt en våt drøm om å prøve hypnose på et tidspunkt? Det kan være morsomt å teste ut hva det egentlig er for noe. Med det som utgangspunkt, blir alt annet en bonus. Selv det å få en placebo-effekt, er jo tross alt en effekt, og er det noe psykologien har lært oss, er det hvor stor makt psyken har i vår forståelse av ting, og hvor sterk effekt ting kan ha om man bare tror på det. Vi vet jo for eksempel at det er trygt å gå inn i et spøkelseshus på tivoli... Men det hadde ikke vært noen vits å gå inn, om vi ikke hadde ønsket og håpet på å bli litt skremt allikevel, og vi lar oss overbevise til å tro at det er skumle og truende ting der inne. Kanskje blir hypnose litt det samme? Vi får se. Ha en fin kveld, alle sammen. 

 

#kronisk #sykdom #smerte #hodepine 

Rapport fra en indre storms øye.

Det tok ikke lang tid siden forrige innlegg før jeg møtte den berømte veggen. Kombinasjonen av ekstrem hodepine, svimmelhet og søvnløshet fungerer dårlig over tid. Her kommer en liten funfact til dere; søvnmangel forstyrrer synapsene mellom amygdala og medial prefrontal cortex i hjernen. Eller forklart på en annen forenklet måte, blir det trafikkork mellom den delen av hjernen som tenker rasjonelt og er litt mer fornuftig, og den mer primitive følelsesdelen av hjernen. På en måte kan man kanskje si at fornuften sliter med å komme fram til følelsene, og fordi denne delen av tenking er så komplisert og krevende, er det lettere å ekskludere den, og vi reagerer sterkere og mer emosjonelt enn vi ellers ville gjort. Det er kanskje ikke noen overraskelse for noen, forresten... Men med det i tankene, kan man se for seg at det fysiske utgangspunktet, kombinert med mine mindre sjarmerende personlighetsfasetter gjorde det hele mildt sagt kaotisk. Jeg gikk gjennom hele helga og vekslet mellom angstanfall og utmattelse, med kun håpløshet og depresjon som stabile følgesvenner. Det var ikke akkurat det utgangspunktet jeg hadde ønsket til studiestarten på mandag. 

Jeg velger å si at heldigvis; Heldigvis har jeg en streng og sint stemme i hodet som fikk meg til å pelle meg opp av senga, tross dårlig form mandag morgen. To timer med forelesning skulle jeg klare. Fordi formen var så dårlig, lot jeg bilen stå og satset på kollektivtrafikk. Jeg hadde allerede lest kapittelet de tok for seg på forelesningen, så det gjorde ikke så mye at jeg slet med å følge med. Etter forelesning var det bare å vente på campus noen timer, før jeg skulle til psykologen. 

Jeg skal ikke skrive at det kom som noen overraskelse av formen hadde gått fra dårlig til verre innen jeg satt på kontoret til psykologen. Faktisk, hadde jeg til og med debattert mulighetene for å legge meg ned i sofaen hans for å slippe å sitte uten nakkestøtte. Han har foreslått det før. Men i hodet mitt, er det en problemstilling å ta mer fysisk plass enn strengt tatt nødvendig. I stedet valgte jeg - noe ubevisst - å sitte så sammenkrøket og skjelvende i enden av sofaen, at hele kroppsspråket signaliserte at jeg ikke var interessert i å snakke. Nå i ettertid, kan jeg absolutt være med på at det kanskje ikke var et kjempesmart trekk. Dersom jeg hadde klart å si at hodepinen var grusom - helst med en gang -, ville vi kanskje hatt et bedre utgangspunkt for å forstå hva som var galt i timen. For... Denne psykologtimen gikk absolutt ikke riktig. Det var ikke psykologens feil. Hodet mitt raste illsint, angsten forplantet seg i kroppen, og hodet reagerte enda sintere da hodepinen økte ytterligere. Jeg klarte nesten ikke si et ord hele timen, og var alt annet enn en hyggelig psykiatrisk pasient. 

Til tross for dette, skal jeg ikke være så diktomisk at jeg skriver at alt gikk rett vest. Eller... Det er i alle fall for tidlig å si at det gikk rett vest, selv om det føles litt sånn nå. Psykologen foreslo at vi skulle sende en ny henvisning for innleggelse. Det gir oss, om ikke annet, en helt konkret ting å jobbe med videre, og blir jeg innlagt er det uungåelig at det vil være en endring fra hverdagen jeg har hatt til nå. Jeg tør ikke skrive at det også vil endre meg, eller måten jeg takler meg og hverdagen på... Men jeg tar meg selv i å ønske og håpe at det i det minste er håp. Og det i seg selv, er en endring fra bare noen dager siden. 

I tillegg opplevde jeg noe, som på én måte kan være skremmende... Men som når man når et visst punkt nesten var litt deilig. På spørsmål om jeg ønsket å lese henvisningen, foregikk det - jeg har lyst til å kalle det - en dialog i hodet mitt. Selv om de begge er meg, velger jeg å kalle dem "Rød" og "Blå" for å gjøre det enklere i denne gjengivelsen av hendelsesforløpet:
Blå: "Nei, du vil ikke det. Fuck deg!" 
Rød: "Kanskje du gjør det lettere for han om du ser på det, og kommenterer eller tilføyer noe?" 
Blå: "Fuck deg, jeg hater deg!" 
*skjelving, kjenner pulsen i hodet*
Blå: "Der ser du, nå får du mer hodepine!" 
Psykolog: "Det kan være fint at du får se hva som står, i fall du er uenig i noe."
Rød: "Du gir fra deg muligheten til å si i fra om du tror noe er feil."
Blå: "Fuck deg! Du kan ikke lese den, det vil bare sette seg i hodet ditt, som sist, og så må jeg ta meg av stresset ditt etterpå!"
Rød: "Du vet allerede hvilken diagnose de har på deg. Du kan jo bare se. Du er litt nysgjerrig?"
Blå: "Fuck deg!" 
Dette foregikk mye raskere enn jeg klarer å gjengi, og også enn noen klarer å lese, tror jeg. På samme måte som når man føler flere ting på en gang - som i og for seg var hva jeg gjorde om denne saken - kommer argumentasjonen fra det ene eller det andre holdet kaotisk og "i munnen på hverandre". Vanligvis klarer jeg å takle dette ganske bra, uten at noen egentlig ser det på meg, slik man kan forvente, kanskje.. For vanligvis bestemmer man seg for hva man vil, og så går man for det. Denne gangen fikk begge "stemmene" kontroll på atferden min, og plutselig satt jeg der og prøvde å nikke og riste på hodet samtidig. Jeg klarte ikke å fortelle dette til psykologen, og han skjønte heller ikke om jeg nikket eller ristet på hodet. Beslutningen om å lese henvisningen skjer derfor til uka i stedet. Men det var veldig rart å ta meg selv i dette. Noe liknende skjedde også senere i timen, da jeg sa et par halve setninger, og var helt sikker på at jeg hadde sagt dem ferdig, men oppdaget, ved at psykologen gjentok det jeg hadde sagt, at tankekaoset mitt hadde stoppet stemmen min, og at setningene bare hadde blitt fullført i mitt hode. 

Disse opplevelsene føles helt surrealistiske å skrive ned nå. En del av meg lurer på om jeg kanskje overdriver. Det er et annet problem jeg har; jeg tviler på meg selv, og derfor også min virkelighetsoppfatning. Resultatet av dette nå, er at jeg etter psykologtimen både har lurt på hvorfor og om der virkelig er så klin umulig for meg å snakke i blant.. Men samtidig vet jeg at det er så vanskelig. I tillegg har det sneket seg inn en frykt om at opplevelsen av grensene mellom min indre virkelighet og den ytre virkeligheten blir utvisket. Jeg tror egentlig frykten er irrasjonell, og at jeg i psykologtimen var i en slik ekstremsituasjon hva gjelder indre psykiske prosesser, at det var for mye å forholde seg til den ytre også. Det er en dårlig sammenlikning, men jeg tror kanskje det var litt som når man er oppslukt av en bok og ikke får med seg samtalen som skjer ellers i rommet. Å ikke få med seg ting som skjer i slike situasjoner er normalt, så kanskje var det også normalt å ikke helt klare å få med seg hva som skjedde utenfor hodet mitt. Det som der i mot er unormalt er å befinne seg i den stormen jeg er i. Men det betyr ikke at alt ved meg er unormalt, bare fordi jeg står i stormens øye og ikke klarer å se gjennom den? 


På den lyse siden var jeg så utslitt etter timen at jeg endelig, for første gang på lenge, fikk en god og drømmeløs natt uten problemer. Dessverre var jeg også så utslitt at jeg har vært sengeliggende i dag, men det ser allikevel litt lysere ut; i morgen skal jeg til nevrolog, og får forhåpentligvis hjelp til å få bort litt av hodepinen. 

#depresjon #psykiskhelse #hodepine #personlighetsforstyrrelse 

Å ligge i dusjen, mens man venter på solen.

Jeg skal gå rett på sak og spoile overskriften for dere med en gang. Det har vært noen tøffe dager. Hodepinen har vært så vond, og formen så dårlig, at det har svartnet hver gang jeg har reist meg eller stått for lenge. Det er ikke uvanlig at jeg, i dårlige perioder, bokstavlig talt går i bakken, fordi den bankende hodepinen gjør meg svimmel. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at disse dagene har relativt lavt prestasjonsnivå. Da har mindset alt å si. Jeg mener ikke å gjøre det overtydelig her, men for å sette det innenfor min referanseramme, er det dumt å forvente å ha en effektiv studiedag, dersom selv det å gå på do er en utfordring. Det er rett og slett dømt til å mislykkes, og det igjen går hardt utover humøret og selvfølelsen. Jeg har dessuten førstehåndserfaring på at dårlig humør ofte bidrar til økt smerteopplevelse. Jeg tror ikke smerten i seg selv er sterkere, men toleransen for den og håndteringen av den er lavere. 

Så da gjelder det egentlig bare å senke kravene til så lavt det går. Det finnes allikevel grenser for hvor lavt kravene kan senkes før man for det første ikke klarer å ta vare på seg selv (Nå, ja.. Jeg har hørt relativt gode argumenter for at man ikke kan ta vare på seg selv, om man svimer av på veien for å hente et glass vann, men selvstendighetsfølelsen kan være så viktig å ivareta, at det er verdt en og annen tur i bakken... Dessuten, er det vel fint å beholde bakkekontakten, tross denne selvstendighetsfølelsen, eller?). Det andre problemet med lave krav, er selvfølgelig at ting som må gjøres skyves foran en. I skrivende stund orker jeg ikke en gang å tenke på pensumet jeg allerede burde ha vært godt i gang med å pløye gjennom.

På slike dager er det viktigere å holde på humøret og heller drømme bare for å klare å komme seg gjennom dem. Da jeg kjente hvordan formen var i dag, reduserte jeg "må gjøres"-lista mi til et eneste punkt: "Ta en dusj", og da jeg skjønte at jeg ikke ville klare å stå i dusjen, satt jeg i regnet av dusjen og tenkte på bedre tider. For å være dønn ærlig, nådde jeg også bokstavlig talt et nytt lavpunkt da jeg også måtte legge meg ned mellom slagene av sjampo og balsam. Så da tenkte jeg på skogen. På mild sommervind, fuglekvitter, og varme solstråler mot kroppen. Jeg kan vedgå at det er et paradoks å ligge i dusjen og vente på solen, men det er en trygghet å vite at det vil komme slike dager igjen om bare noen måneder. Mens formen er dårlig, venter jeg bare på de dagene. Og mens jeg venter, kan jeg vel kanskje like gjerne vente i regnet av dusjen. Med dette mindsettet, der blikket rettes fram mot en dagdrøm og lengsel jeg vet verden kan innfri, framfor å fokusere på hvordan jeg ikke kan innfri noe - ikke en gang å stå i dusjen -, blir disse dagene, om enn bare, litt lettere å holde ut. 

#kronisk #sykdom #psykisk #helse

Lavterskelmål

Når det gjelder mine mål for framtiden, er jeg helt avhengig av at 1) de er generelle på sikt og 2) at de er spesifikke på kort sikt. På den måten kan jeg både lage veien litt som jeg går, uten for mye press hengende over meg for framtiden. Det kan kanskje også nevnes at jeg på generell basis synes det er vanskelig å se særlig langt fram i tid... Og med langt fram, mener jeg egentlig knapt nok noen uker. Naturvitenskapsmannen Goethe sa en gang at "Den som ikke kan føre sitt regnskap over 3000 år, lever bare fra hånd til munn."... Vel... Ingen kritikk av Goethe, men i blant - og særlig når man forsøker å bygge opp livet igjen - hender det at man trenger å leve litt fra hånd til munn. For å sette sitatet innenfor min referanseramme, er de skogsturene der man overraskes av blåbær i blåbærlyngen ofte finere enn de man tar med bærplukkeren i hånda. Å leve fra hånd til munn for meg, handler ikke nødvendigvis om å ikke ha kontroll, men å for eksempel kunne tillate seg å bli overrasket av blåbærpauser i tuene. Hvis blåbærene allerede var en del av regnskapet før man gikk ut, kan fort plukkingen bli mer en selvpålagt oppgave, og man risikerer jo også å ikke finne noen bær.. Skjønt Goethe ville vel antakeligvis da kritisert forarbeidet til turen, men uansett.. Akkurat nå, og for det neste året, vil jeg ha følgende lavterskelmål som i første omgang er generelle, men som hver måned skal spesifiseres ned til én spesifikk ting innenfor enten behandling, studie eller hverdag som jeg kan klare. 

Lavterskelmål 1: Hold på det som er bra

Når det gjelder behandlingsaspektet av dette, er det som et tog på skinner. Jeg har ikke noe valg om hvor toget går, men kan når som helst velge å gå av. Selvfølgelig har jeg visse krav om medvirkning som pasient, men for å fjerne press fra meg akkurat nå, er det viktigste bare å holde seg på toget, og ikke falle for fristelsen om å hoppe av... og hvert fall ikke i fart. 

I løpet av Januar betyr dette følgende: 

- Jeg må til nevrologen og ta nærmere 30 injeksjoner av livsfarlig nervegift. Ja... Eller botox, da.. Som det også kalles. Fordi botox "lammer" musklene den er i kontakt med, og fordi man setter sprøytene strategisk i muskler i panne, ansikt, hodebunn og nakke, hjelper det mot enkelte former for hodepine. Jeg begynte denne behandlingen for et år siden, og har fulgt opp omtrent hver 3. måned. Det betyr i praksis at jeg har bortimot 120 sprøyter med botox i erfaringskassa allerede, og er derfor ikke så veldig redd for behandlingen lenger. Men jeg kan heller ikke skryte på meg at det er noe jeg ser fram til... 

- Jeg må på et eller annet tidspunkt til fastlegen, for å planlegge hva vi gjør nå, som henvisningen til innleggelse ble avslått. I tillegg må jeg ta opp at jeg nesten ikke sover for tiden, at jeg trenger fornyet resept på enkelte smertestillende, og at hodepinen er nettopp en pine for tiden. Det er kanskje på tide å legge til at et av mine store problemer i behandlingsammenheng er at jeg sliter med å få fram et ord. Det at jeg i høst klarte å be om mer hjelp, var egentlig en eneste stor seier, selv om utfallet var uheldig (avslått søknad). Jeg blir allikevel varm i kinnene når jeg tenker på at det eneste språket jeg til slutt hadde for å be om hjelp, var å ta opp en notatbok og skrive følgende beskjed speilvendt; "Jeg trenger hjelp". Det kan med andre ord, bli utfordrende å klare å dra til legen og ta opp alle disse punktene. Men jeg tror kanskje jeg har en løsning som kan fungere; e-konsultasjon på helsenorge.no, og så simpelthen møte opp til time. For de som ikke var klar over det, kan man nemlig gå inn på helsenorge.no, og kontakte fastlegen gjennom et slags meldingssystem. Man betaler riktignok normal konsultasjonspris, men det er det virkelig verdt, om man synes det er vanskelig å ta opp noe med legen i selve timen. Det kan være til begges fordel, at fastlegen er litt informert på forhånd, så man kan fokusere på løsninger framfor problem.

- Jeg må fortsette hos psykologen. I en ideell verden hadde jeg hatt noen delmål her, som å sette opp en plan for behandlingen videre, eller noe sånt... Men det klarer jeg bare ikke akkurat nå. I stedet - for å forhindre at jeg igjen faller ut av behandlingen og gjør noe dumt -, må jeg bare... fortsette hos psykologen. 

 

Lavterskelmål 2: Prøv noe nytt

Det er heldigvis deler av min virkelighet som er preget av autonomi. Jeg kan bestemme en del ting selv. Fordi dette er så viktig for selvfølelse og selvstendighet, kommer antakeligvis dette målet til å gjenta seg utover året, men i nye former. I januar skal jeg prøve å gjøre følgende: 

- I desperasjonens navn skal jeg prøve hypnosebehandling mot hodepine hos en psykolog. Au... Bare å skrive det gjør meg flau. Men opp gjennom de siste årene, har jeg for så vidt vært innom såpass mange merkelige behandlingsmetoder etter at skolemedisinen fortalte at de ikke kunne gjøre mer, så da jeg leste en studie om hypnose mot kroniske smerter for litt siden, tenkte jeg det kanskje var verdt et forsøk. Jeg har bestilt time om halvannen uke, og lover å gi oppdatering.  Jeg håper jeg i det minste kan lære teknikker som kan gjøre det litt lettere å håndtere smerten. For eksempel, hadde det vært fint å slutte å føle et så intenst hat mot hjerteslagene jeg føler i hodet, som igjen fører til sterkere puls. Det hadde vært fint å klare å slappe av når jeg bør. 

- Det neste lavterskelmålet er latterlig trivielt... Altså... Virkelig, virkelig trivielt, sammenliknet med resten av målene her.. Men kanskje nettopp derfor, er det viktig å ta med. Som student, river jeg meg i håret over sukkeravgiften. Jeg er ikke den som spiser mest godteri fra før, men synes det er idiotisk allikevel når en smil-sjokoladeplate fra freia plutselig koster 70 (!!!) kroner på den lokale prixen. Fordi unnskyldningen bak sukkeravgiften nettopp er at dem ønsker at vi skal spise mindre sukker, irriterer det meg veldig at de ikke høyner prisen for sukker i seg selv, men det gir muligheten til å finne alternative metoder for å stilne sukkersuget. I løpet av januar skal jeg forske på cookies i forskjellige former, der deigen kan fryses ned i porsjonspakninger, så en nystekt cookie bare er 15 minutters steketid unna. Oppdatering på dette vil antakeligvis komme. 

 

Lavterskelmål 3: Gjør det som må gjøres, men ikke mer. 

- Fram til rett før jul, var jeg lykkelig eier av en nydelig leilighet. Jeg valgte imidlertid å selge den, for å kjøpe en tilsvarende en omtrent 100 meter unna. Ja... Jeg kan absolutt være enig i at dette gir lite mening, og det skal det få fortsette å gjøre en stund, for jeg er ikke klar til å dele årsakene bak denne avgjørelsen ennå. Jeg har ikke kjøpt en ny leilighet ennå, så i løpet av januar - før overtakelse - må leiligheten tømmes. Lykke til med det, jente på broen. 

- Studiestart. Det er utfordrende å skulle lese pensum når hodet banker. Men jeg har valgt å studere, og jeg vil studere. Jeg må derfor klare å i alle fall holde meg assur med pensum. Takk og lov for at jeg tjuvstartet lesingen i jula. 

 

En av mine guilty pleasures er å følge familievlogger på youtube. I en av disse hørte jeg det (ekstremt) klisjéfylte sitatet; "A goal is just a dream with a deadline". Ettersom jeg i natt drømte at jeg sendte tilbake avslagsbrevet til DPS med røde streker under alle skrivefeil, kan vel kanskje ikke akkurat sitatet tolkes ordrett.. Men jeg har få andre referansepunkter akkurat nå, så jeg velger å sette parantes rundt (is just a dream), og fokusere på de resterende ordene i sitatet: "A goal with a deadline". Nå har jeg noen, og noe helt konkret å jobbe med framover. Kanskje drømmen for øyeblikket bare kan være å klare dem... for å klare dem? Kanskje der holder for nå? Hva er dine tanker her? Har du noen mål for januar?

 

#kronisk #sykdom #psykisk #helse #lavterskel #nyttårsforsetter

Jenta på broen

Hvis du kjørte under en bro på E6 kvelden til 1. januar 2018, kan det tenkes at du la merke til meg. Jeg stod der lenge, mens biler passerte under, og tidlig nyttårsfyrverkeri ble skutt opp. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt om jeg hadde kjørt under broen den kvelden, og sett en jente stå framoverlent over rekkverket, men ingen stoppet verken meg eller tankekaoset. Det første jeg merket meg da jeg stod der, var at broen var lavere enn jeg husket. Deretter forsvant jeg så langt inn i egne tanker at jeg ikke klarer å følge dem kronologisk. Men jeg skal gi en liten oppsummering: 

1) Jeg kom ikke til å ta livet den kvelden. Jeg ville gi livet en siste sjanse... og det uten noen tilsynelatende god grunn... Det føltes bare riktig. 

2) For å klare å gjennomføre punkt 1, må jeg overkomme noen utfordringer i løpet av 2018. 

Jeg sliter med en skade etter en trafikkulykke, som gir kronisk hodepine og utmattelse. I dårlige perioder er jeg i tillegg veldig svimmel og svak. Det er så lett å oppsummere dette problemet på en slik enkel og grei måte. Problemet med å gjøre det, er imidlertid at det skaper en stor avstand mellom både meg, skaden og andre mennesker. Jeg klarer ikke helt å utdype det mer akkurat nå, men kan si såpass som at i skrivende stund betyr denne skaden at jeg har et trykk på hver side av hodet, og at hvert hjerteslag fører til vonde dunk i tinningene. Hvis jeg reiser meg, eller blir emosjonell, eller snakker, øker smertene. Trafikkulykken fant sted for mange år siden, og selv om jeg ikke går rundt og kjenner etter om jeg har hodepine til en hver tid (alvorlig talt, da hadde jeg antakeligvis blitt gal, selv etter min målestokk), kan jeg bare huske én eneste gang etter ulykken hvor jeg ikke hadde vondt i hodet. Da ble jeg så glad at jeg slet meg ut på snaue 30 minutter. Til tross for dette, må jeg understreke at jeg er heldig, og har leger som støtter og gir behandling, og NAV i ryggen som gir meg muligheten til å studere. Målet er å komme ut i arbeid. Jeg håper jeg klarer det, og at jeg en dag kan bli noe annet enn en parasitt i NAV-systemet. For det er slik det føles; selv om jeg er for NAV som et organ i velferdssamfunnet, føles det ikke ut som om jeg fortjener hjelp. Det er alt for mye stigma i det å gå til NAV. 

Mitt andre problem er psyken. En oppmerksom leser har kanskje allerede reflektert seg fram til at hvis følelser gir hodepine, er det naturlig å forsøke å skru disse av, og det stemmer. Jeg er ofte nummen og "tom", og ofte i tvil om hva jeg egentlig føler... Ja, om vi ikke regner med stress og deprimert, som tilhører de to unntakene denne nummeheten har. Denne "tomheten" er et større problem enn jeg egentlig først tenkte, da jeg ble oppmerksom på det. Mange av valgene vi tar, står og faller på hva vi føler om alternativene. Videre bør det imidlertid nevnes at de psykiske problemene går lengre tilbake enn trafikkulykken, og da jeg nylig ble diagnostisert med uspesifisert personlighetsforstyrrelse raknet verden min litt... Betydde det at personligheten min er forstyrret, men på en slik måte at fagpersonell ikke kan enes om hvordan? "Selvfølgelig ikke", er det politisk korrekte svaret. Det betyr som regel at man har nok generelle symptomer til å kvalifisere for en personlighetsforstyrrelse, uten å ha nok spesifikke symptomer til å kvalifiseres til en spesiell personlighetsforstyrrelse. Jeg vet at det som regel er sannheten, men det føltes egentlig bare som om jeg var for vanskelig, ikke bare for meg selv, men for de med 6-årig utdannelse og mye arbeidserfaring til å finne ut av meg. Det overrasket meg derfor ikke at jeg ble henvist til innleggelse. Selv om verden raknet enda litt mer med dette, var jeg motivert og klar for behandling og et bedre liv. Endelig skulle vi finne ut av dette! Noen dager før jula 2017 fikk jeg imidlertid svar om at henvisningen var avslått, blant annet fordi de ønsket at jeg skulle få hjelp der jeg var, og fordi de mente suicidaliteten kunne øke med innleggelse. Min første reaksjon var å planlegge selvmord. Min neste reaksjon var å markere alle skrivefeilene i brevet med en rød penn - noe jeg kan være enig i var en form for barnslig trass. Deretter gikk jeg tilbake til selvmordsplanleggingen.... Og så stod jeg plutselig på broen, etter å ha dratt alt for tidlig fra en fest på grunn av hodepine.

Jeg har flere mislykkede selvmordsforsøk i ryggsekken... Og jeg må innrømme at å tenke på det gjør meg både flau og skuffet. Derfor var det spesielt å på tross av dette, å plutselig bestemme seg for at det, altså livet, var verdt et siste forsøk. Hvis du som leser, sliter med liknende tanker, håper jeg du vil se den styrken det er i å ta en slik helomvending, og at du blir med meg i livet litt til. Jeg tar meg i alle fall friheten til å utfordre deg til å prøve å sette ut på en ny reise i 2018, og er jeg heldig, blir du også med meg på min, og at vi hjelper hverandre opp. Berg-og-dalbanen anno 2018 har allerede begynt, og i skrivende stund er vi alle 7 dager inn i det nye året. Det viktige nå, er å sette noen lavterskelmål for å komme oss videre. Jeg presenterer mine i neste innlegg. 

#psykisk #helse #depresjon #personlighetsforstyrrelse #kronisk #sykdom