Å tenke utenfor boksen

I følge det diagnostiske kartet for psykiske lidelser, faller ikke min problematikk i noen spesiell boks. Psykiske lidelser kan på generell basis være vriene å diagnostisere og spesifisere, rett og slett fordi det ikke finnes noe instrument som helt konkret kan måle innholdet i tankeprosessene våre. Eller, for å bruke den vanlige (og forenklede) metaforen; et brukket bein synes på røntgen, men psykiske lidelser synes i atferden. Det har riktignok blitt gjort noen funn, blant annet på depresjon og redusert aktivitet i enkelte hjerneområder, men i det store og hele diagnostiseres pasienter basert på spørreskjemaer og samtale. Selv har jeg vært gjennom omtrent fire runder med slike spørreskjemaer, og hver gang har jeg fått assosiasjoner til den beskjeden som leses over høyttaleren på tubene i England: "Please, Mind the gap". Det er en avstand mellom spørreskjemaer og svar, og det er en avstand mellom det som blir sagt og hvordan det blir tolket. På samme måte som det alltid vil være en avstand mellom tog og plattform, vil dagens diagnostiske systemer for psykiske lidelser og individer aldri møtes ordentlig. Heldigvis, lik en asymptote, kommer man stadig nærmere og nærmere, og de aller fleste får en diagnose det i teorien finnes en skreddersydd behandlingsplan for. I teorien. I praksis avsløres det stadig mangler i helsevesenet vårt, og den "gap'en" gjør det vrient for individer og helsesystem å møtes. Men det var ikke den diskusjonen jeg skulle snakke om nå... 

Egosentrisk som jeg er, ønsker jeg å snakke om problemet med å ikke falle i noen diagnostisk boks i det hele tatt, men allikevel føle veggene i boksen hver eneste gang jeg snur meg. For er det én ting jeg har lært etter alt for mange år inne i mitt eget hode, så er det at min psykiske lidelse på mange måter er som en boks, og at jeg absolutt ikke er noen Houdini. Jeg tror ikke det er feil å erstatte veggene i boksen med store skilt med "Please, mind the gap", på samme måte som med andre psykiske lidelser, men med en såpass uspesifisert diagnose som "uspesifisert personlighetsforstyrrelse" er det til en hver tid vanskelig både for meg og andre å vurdere nøyaktig hvor stort det gap'et er. Jeg mener, er veggene gjennomsiktige så behandlere kan se det jeg prøver å vise, eller er jeg Schrödingers katt i mitt eget paradigme? Ikke slik å forstå at jeg både er død og levende, slik Schrödingers paradoks ofte blir framstilt, for jeg er i alt for høy grad veldig levende... Men det er vanskelig å ikke se på meg som noe annet enn en uforutsigbar, tikkende bombe, der verken jeg eller de på utsiden av boksen, vet når jeg vil detonere, rett og slett fordi rammeverket for min boks nettopp er "uspesifisert"..

Jeg vet ikke.. Og jeg skriver det ikke uten et snev av avsky for arrogansen over å være "uspesifisert". Jeg legger ingen stolthet i å være umulig å kategorisere, men det går heller ikke an for meg å skrive om det, uten at jeg føler jeg ønsker å framstå som eksepsjonelt spesiell. Men her kommer da et annet paradoks til den påstanden, og som faktisk overrasket meg stort: Da jeg ble henvist for innleggelse første gang før jul, stod det i avslagsbrevet at personer med personlighetsforstyrrelser på generell basis kunne vise økt suicidalitet under og etter innleggelse. Jeg velger å ikke diskutere suicidalitetsspørsmålet akkurat nå, men heller rette fokus mot første del av begrunnelsen; nemlig, personer med personlighetsforstyrrelser på generell basis. Med andre ord, så de ikke på det spesielle med meg i det hele tatt da de skrev den setningen. De vurderte ikke behandlingsmotivasjon, ønske om bedring eller den iherdige gestikuleringen jeg bedrev inne i boksen min for å signalisere at jeg desperat trengte hjelp. De vurderte diagnosen "personlighetsforstyrrelse", og ettersom den ikke var spesifisert, vurderte de den på generell basis. 

Da jeg i forrige uke fikk et nytt avslag, sparte avsender meg for begrunnelsene bak avgjørelsen. Det stod helt enkelt noe i duren av at "nyttekriteriet var vurdert til ikke innfridd", og ikke noe mer. Nå, helt sant er ikke det.. Jeg fikk også et skriv om rettigheter og beskjed om at jeg kunne klage på avgjørelsen... Men med en sånn begrunnelse ble det alt for lett å tolke det ut i fra min egen subjektive, og vekslende mellom rasjonelle og emosjonelle, referanseramme. Min første tanke var at det betydde at jeg ikke var nyttig nok til å få hjelp. Jeg er selvfølgelig klar over at det ikke var det de mente. Jeg er enig i en slik tolkning, men ser også at ansatte i helsevesenet er for snille, eller politisk korrekte, til å kunne si noe sånt. Sekundær tanke var, som de antakeligvis også mente, at jeg ikke ville ha nytte av behandlingen de kunne tilby. Hos psykologen tidligere i dag, presenterte også han meg for den tankegangen, og jeg sa meg enig, før jeg tilføyde "Hun kommer sikkert til å ta livet av seg uansett", etterfulgt av et spontant "oj...!" fra psykologen. Jeg skjønner selvfølgelig at avsender av brevet ikke mente det heller. Jeg forstår også at psykologen anbefaler å klage på vurderingen. Problemet er også at jeg forstår hva som skjer inne i boksen min, og der er det alvorlig uvær for tiden. Mine forsøk på å tenke utenfor boksen, der rasjonelle tanker, som at de kanskje vurderer det som at å stabilisere strukturen hverdagslige omgivelser er mer konstruktivt enn å risikere å ødelegge den lille stabiliteten som allerede finnes ved å ta meg til nye omgivelser, blir farget stormen inne i boksen min. Jeg klarer ikke å tenke utenfor boksen akkurat nå. Jeg har mer enn nok med å holde meg i live innenfor den. Og allikevel trenger jeg desperat hjelp til å komme ut. 

Den siste setningen jeg skrev her, gir meg en skamfull varme i kinnene. For selv om jeg har gjort det tydelig at målet med denne bloggen er at jeg skal overleve, kan jeg ikke nekte for at en sterk prosentandel av min indre dialog forteller at jeg burde vært død, og at jeg bør holde meg i boksen for å redusere skadeomfang. Når jeg ser på meg selv i boksen, ser jeg et avskyelig og motbydelig vesen. Jeg hater det vesenet, og jeg liker å hate det, for jeg håper det hatet en dag kan få meg til å drepe det. Er det behandlingsvegring? Og har dermed kanskje de som vurderte henvisningene helt rett i at jeg ikke oppfyller nyttekriteriet? For her kommer min helt egne vri på Schrödingers katt; før man åpner boksen vet jeg ikke om jeg virkelig er så håpløs, motbydelig, grusom, skadelig og jævlig eller om jeg bare tror jeg er det. Og sannheten er... Jeg er livredd for å finne det ut, for innenfor denne boksen er svaret så innmari klinkende klart. 

#psykiskhelse #personlighetsforstyrrelse #håpløs #depresjon

6 kommentarer

Du er nå i hvertfall en reflektert og oppegående person. Jeg tror at noe av det smarteste du gjør, er å skrive på bloggen. Sortere tankene dine.

Jeg synes du bør klage på avgjørelsen. Og at du skal kreve og kreve så mye du makter og får til av systemet. Man får ingenting gratis, spesielt ikke hjelp fra støtteapparatet. Men det er jo hva jeg synes, du finner best ut av ditt liv selv. :)

Håper livet til slutt vil smile til deg. Stor klem.

James Madison: Tusen takk for varme kommentarer i det siste. De har vært veldig støttende. Beklager at jeg ikke har klart å svare. Vi ender til slutt nå med å klage. Jeg tror kanskje ikke det vil føre noe sted... Men det føles rart, skummelt, bra, galt og mye mer å gjøre det, så om ikke annet har det satt i gang en prosess hos meg. Det er nesten som en form for kognitiv dissonans å si "Jeg er uenig i deres vurdering" når tankene sier at jeg ikke er verdt noe, og at de har rett. Men nå er i det minste avgjørelsen tatt. Stor klem tilbake, og tusen takk igjen!

Sarah Nazeem

Sender deg en GOOOOD KLEM igjen!!!! <3 <3 <3

Og MASSE sympati! Du snakker om et "vesen"... Jeg blir nesten litt sur på helse-vesenet... fordi de ikke vil hjelpe. :(

MEN! Jeg tror det finnes ting som er bedre enn det offentlige som tilbys. Har du hørt om Hurdalsjøen Recoverysenter? Jeg har ikke vært der, men jeg sjekka det ut i høst da jeg var mye mer ustabil, og jeg fikk veldig godt inntrykk. I høst hadde de "bare" 4 ukers venteliste på innleggelse også (men det kan jo endre seg). Du kan sjekke det ut her om det kan være noe: http://incita.no/2016/05/31/psykisk-helse-og-rus/

(Medikamentfritt er fantastisk - da satser man jo ofte på andre områder, som er litt mer "menneskelige") ;)

Sarah Nazeem: Tusen takk for tips! Nå blir det sendt klage, men jeg har vel kanskje enda mindre forhåpninger til det enn selve henvisningen. Jeg skal ha Hurdalsjøen Recoverysenter i tankene i fall det blir aktuelt. Jeg kan i alle fall ikke fortsette slik det er nå. sender stor klem tilbake <3

Godt å høre fra deg igjen, for jeg har vært temmelig bekymret for deg de siste dagene, noe som er lett å forstå hvis man leser den forrige kommentaren min.

Med tanke på det norske psykiatriske helsevesenet etter fylte 18 år og overgang fra BUP til voksenpsykiatrien, føler jeg - på bakgrunn av alt jeg har hørt i forbindelse med engasjementet mitt på dette feltet - at det er omtrent som å vinne et par millioner i Lotto; det kan gå bra, men sannsynligheten er mye større for at det går dårlig.

Dessuten er mennesker ikke en diagnose, men fantastiske, dyrebare mennesker selv om man har problemer av forskjellig art; det er ikke problemene dine som definerer deg som menneske, men det at du er, og alltid vil være, like uerstattelig, like verdifull.

Så hva ville du finne om du faktisk åpnet boksen du skriver om ...? Deg selv, i den reelle verden du lever i; et enormt verdensrom, fylt av en ufattelig mengde lysende stjerner, der en av dem, en liten stjerne vi kaller Solen gir lys og livskraft til en bitte liten planet som kalles Jorden. Og på denne bitte lille planeten lever det et unikt menneske som er deg, så liten, men likevel så grenseløst unik - fordi du i dette enorme universet er den eneste som er deg selv, den eneste som kan tenke og føle det du gjør.

Derfor ber jeg deg - la aldri noen ta håpet fra deg, for så lenge du lever og er til, er det alltid, alltid håp. Og dette håpet finner man så å si over alt: I en stjerne som blinker så ufattelig langt borte, i sollyset som skinner gjennom en vindusrute en tidlig morgen om våren, i en nydelig sang - innerst inne i hjertet ditt. Men ikke i en pilleeske, eller en institusjon der man bare er en pasient, et objekt blant mange - kanskje det er som følge av dette at innleggelse sjelden hjelper i det lange løp, mens kunst har fått mange til å se lysere på livet.

Brian: Hei, tusen takk for fantastiske og varme kommentarer på de to siste innleggene. De har betydd mye, men jeg har ikke helt klart å svare deg. Beklager. Jo svartere ting blir, jo mer begrenset er det som om språket mitt blir. Det blir bare "tomt" og "stille". Jeg jobber med å se opp igjen nå... Og i første omgang kom det til uttrykk som å klage på vurderingen og avslaget for innleggelse. Jeg er ikke sikker på om løsningen er å bli innlagt - tvert om er jeg ganske sikker på at det ikke er løsningen, og at de vil stå fast på sin avgjørelse. Men akkurat nå er det den eneste løsningen jeg ser som ikke involverer... Jeg må bare ta meg sammen. Men jeg vet ikke hvordan.

Skriv en ny kommentar